For det første er profesjonsdebatten og plattforma utgangspunkt for å beskytte vår profesjon og vårt fag. Det er her bevisstheten om vår yrkesmessige identitet eller grunnlag meisles ut for å beskytte oss mot KS som står i spissen for arbeidet med å undergrave læreryrket (herunder førskolelærerne som også er lærere) med å gjøre det til et funksjonæryrke på linje med andre funksjonærer i det offentlige.

Også LO er interessert i å få oss til å bli funksjonærer i utdanningsforvaltningen fordi vi da lettere kan innlemmes i deres medlemsmasse. Slik det er i dag, er Utdanningsforbundet en provokasjon for LO, siden vi er store i offentlig sektor og kan ha evne til å utøve makt. For det andre tar Aarebrot feil når det gjelder vår lydighet for han ser bare overflaten. Det som er faktum, er at lærernes integritet som yrkesutøvere og som profesjon har brukt sin innsikt, kunnskap og erfaring til å unngå å gjøre de store tabbene som detaljstyrende politikere har satt ut i livet og som hvis det ikke var for selvstendige og tenkende lærere kunne ha påført utdanningssektoren alvorlige skader.

Dermed koker Aarebrots kritikk av lærerne ned til synsing uten vitenskapelig forankring. Kritikken rettes i feil retning. Kritikken bør rettes mot Utdanningsforbundet som ikke er i stand til å gripe den makten som størrelsen gir og som opptrer lydig og servilt uten strategier. Kritikken må rettes mot myndighetene som går i stedet for å utvikle en overordnet og sammenhengende utdanningspolitikk driver detaljstyring og politisk brannslukking når Pisa undersøkelsene i media blir framstilt som katastrofer. Det fungerer som regel slik som hvis en medisin ikke virker på en pasients lidelse, så gir legen mer av den samme medisinen i stedet for å finne ut hva som egentlig kan lege pasienten.