Jan Ola Ellingvåg er nestleder for Unio-studentene.

Streiken i offentlig sektor varte i cirka to uker. To uker med appeller, argumenter, demonstrasjoner og pågangsmot fra de fagorganiserte. Mange ble berørte da barnehager og skoler ble stengt, eldreomsorgen opplevde redusert personell og politiet hadde redusert mannskap under det som visstnok skal være den største konsertbegivenheten i Norge på mange år da en 18 år gammel kanadier snudde Oslo sentrum på hodet. Men hva var streiken egentlig godt for?

Avisene har skrevet at Unio har streiket for tre kroner dagen. Jeg selv har lest utallige leserinnlegg fra mer eller mindre samfunnsengasjerte mennesker om at streik som virkemiddel er utdatert fordi det går mer ut over en uskyldig tredjepart enn det går ut over arbeidsgiver. Overskrifter som «Grådig offentlig sektor!» viser at det er noen som ville legge skylden på arbeidstakerne, selv om det er arbeidsgiverne som var grådige og ikke ville betale for den kompetansen de trenger for å gi gode tilbud til innbyggerne.

Streikegeneralene Anders Folkestad, Mimi Bjerkestrand og Arne Johannessen fra Unio har gjort en formidabel jobb under streiken! De har ikke snakket om kroner og øre, men snakket om det som konflikten virkelig har handlet om. Nemlig at utdanning skal lønne seg, og at flinke folk koster penger. Det er ikke slik at vi som jobber i offentlig sektor kun er idealister og gjør jobben som lærere, ergoterapeuter, politi eller sykepleiere bare fordi vi ønsker å utgjøre en forskjell i samfunnet. Vi vet at vi har valgt å være en del av de viktigste yrkesgruppene for kunnskap, sikkerhet og god helse og det er vi stolte av. Men vi må også se realistisk på det hele.

En nyutdannet i våre yrkesgrupper har 3–6 års utdanning og har i studietiden levd på en studiestøtte som knapt rekker til å dekke husleia. Noen har jobbet ved siden av studiene, fordi regjeringen ikke velger å satse på heltidsstudenten. Tidligere statsråd Tora Aasland var også så freidig at hun sa at «Studentene har godt av å jobbe ved siden av studiene», uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det.

Å etablere seg som ung i dag er vanskeligere enn på lenge. Boligprisene har skutt i været, og det ser ikke ut til at de skal stagnere med det første. En ett roms leilighet på 30 kvadratmeter kan i noen områder gå for flere hundre tusen over takst, selv om taksten allerede ligger på 1, 5 millioner kroner. Kravet til egenkapital ligger på 15 %. Hvordan jeg i studietiden skal ha klart å spare opp den egenkapitalen, det er det nok bare Kristin Halvorsen som vet. Likevel så klarer flere å si at vi i offentlig sektor ikke trenger høyere lønn.

Man må se på kravet om høyere lønn til kjernegruppen i norsk arbeidsliv som mer enn høyere lønn til de som har jobbet i 20–30 år. Dette handler i stor grad om rekruttering. Dersom vi skal klare å rekruttere flere inn i våre yrkesgrupper må kommunene og staten også vise at det skal lønne seg å ta høyere utdanning for å jobbe i de yrkesgruppene som regjeringen sier skal ivareta velferdsstaten. Vi i offentlig sektor skal ikke stå igjen som tapere på boligmarkedet fordi vi ikke tjener nok, og vi skal kunne klare å etablere oss uten å måtte finne en partner fra privat sektor som tjener mye mer.

Unio skal ha æren for at vi nå har gått ett steg i riktig retning, årets streik håper jeg vil stå igjen som en milepæl for ivaretakelsen av velferdsstaten Norge. Unio-studentene takker på vegne av våre studentmedlemmer, de fremtidige skytsenglene for velferdsstaten.