Han står midt i vår samtid med politiske holdninger, som ingen er i tvil om hva er. Helt ytterst på den politiske venstresiden står han. Det er utmerket at han markerer seg. Han står sammen med en annen legekollega, Erik Fosse, og har engasjert seg over lang tid i palestina-arabernes kamp med israelerne.
De to kirurgene ble særlig kjent under Gaza-krigen ved årsskiftet 2008-2009,da de utførte sin legegjerning, slik det var forventret at en skulle gjøre, samtidig som de var de eneste nyhetsformidlere ut fra kampsonen. Faren rent sannhetsmessig ligger i at ingen nøytrale instanser kan etterprøve meldingene som går ut. Da de så kom hjem til Norge ble boken "Øyne i Gaza" skrevet i en fart. Her manglet media sitt adelsmerke: stille kritiske spørsmål om det som var rapportert og skrevet.
Så mye om bakgrunnen til mine korte tilbakeblikk til det "Utdanning" skriver. Så vil jeg som medlem av Utdanningsforbundet benytte meg av min rettighet som meningsytrer i en organisasjon som skal stå fritt i forhold til politikk.
Det første jeg vil si til Mads Gilbert, er at jeg er enig i følgende utsagn: "Hvorfor skal vi være nøytrale? Da stiller vi oss på overgriperens side".
Og det er her tolkningen skjer: hvem er overgriper? Fordi Gilbert mener det er Israel som er overgriperen i konflikten/krigen, så har vi klart fått greie på hans ståsted. Det gjør alt så meget lettere når vi debatterer. Han kan selvsagt ikke motsies i det han refererer av selvopplevd lidelse i Gaza. Men så kommer spørsmålet : er dette den fulle og hele sannhet i denne krigen?
Igjen stiller Gilbert med mange riktige svar fordi han har levet over tid i dette kampområde i verden.
Men det er nå det skal prøves om sannheten blir så grundig omskrevet, at det nærmer seg løgn. Jeg kunne provosere med å spørre om hvor grensene for Palestina gikk før 1967. Hva het landet på denne tiden? Hva het presidenten i dette "landet" før Arafat?
Jeg tror vi begge er enige om at okkupasjon er av det onde. Men da skal vi vite hvem som har eiendomsretten til det okkuperte landet.
Langt verre er det å anektere et land. Jeg tror Gilbert er enig med meg også i dette.
La meg være eksakt: Tibet er først okkupert, så ble det annektert. Landet og nasjonen har en lang sammenhengende historie fra 127 f.Kr. Fra 1950 er de innlemmet i Kina. Annektert.
Så ille er det ennå ikke i krigen mellom palestiner-araberne og israelittene. Fra mitt stå -sted hadde det vært en mulighet for fredsslutnig, at de viktigste grupperingene i Gaza og på den såkalte "Vestbredden", hadde anerkjent Israel som en nasjon.Så vidt jeg vet, vil Israel anerkjenne palestina-araberne retten til en slik stat.
Det internasjonale samfunn burde vært inne på den politiske arena med myndighet og sagt at stormakten Kina har ingen folkerettslig begrunnelse i først å okkupere og så annektere Tibet.
Men fordi den militære makt råder, har en meget vanskelig for å sette seg ned å anerkjenne grunnprinsipper i folkestyret, som f.eks.urbefolkningens rett til land og styre. For Israels del vet vi at denne urbefolkningen som heter jødene, har hatt landet i hvertfall i 3500 år. I Tibet har urbefolkningen hatt styret i over 2000 år. Men når viljen til samtale mangler og enda mer ønsket om å skape fred ikke er tilstede, da er det voldens språk som høres enten fra de mange lidendes rop fra titalls års terror av sivile i Israel, eller som Mads Gilbert og Erik Fosse opplevde i krigens uker i Gaza.
Langt større i omfang er den strid som pågår i Syria. Kanskje Gilbert hadde et svar på hvordan denne krigen kan stoppes etter 1 1/2 års krig mellom arabiske medmennesker med mange tusen drepte.
Uansett er jeg enig med ham i at nøytralitet i konfliktproblemer er et onde.
Jan Pedersen, Søgne.
Pensjonist og forfatter.
