Læringsstiler – en pedagogisk bløff?

Artikkelen Læringsstiler – en pedagogisk bløff? og ikke minst litteraturen som er brukt og som kan leses på slutten av artikkelen fikk meg til å undres over at kritikken som rettes mot Dunn-modellen bærer i seg av det samme som forsøkes å kritiseres.

For og motargumenter for/mot modellen. Antar at slike argumenter finnes, noe som antydes i henvisningen til forskningsrapportene som er kommet. Forskning er en langvarig prosess. Jeg undrer meg derfor over at prosessen ikke gis noen sjanse, men nærmest dømmes til å mislykkes.

Derfor tolker jeg denne artikkelen mer som en politisk debattinnlegg enn en artikkel som forsøker å beskrive en forskningsprosess på en metode det ikke finnes nok forskning på. I artikkelen brukes også retorikk som "norsk skole", "forskning utenfra" osv. Dette ser jeg ikke som gode nok argumenter fordi selv om forskning kommer utenfra kan det si noe, om enn ikke alt om skolen i Norge som jo er flerkulturell.

Det jeg ville synes var interessant er ikke å beskylde kommuner for å ikke bruke penger fornuftig da læremidler, videreutdanning o.l. faktisk koster penger. det som ville vært interessant ville ha vært å begynne med pilotskoler hvor nye metoder kunne gjennomgå en langvarig forskningsprosess før de settes i gang på alle skoler (la oss si i en periode på tre år) Det er muligens dette artikkelen prøver å formidle selv om dette ikke kommer tydelig frem i språkbruken som sier: "dette er dårlig og dømt til å mislykkes"

I ett av avsnittene lages det en kobling mellom Dunn-metoden og ulike læringsstiler med teorien om ulike intelligenser i klasserommet. Ulike intelligenser i klasserommet er det forsket en del på. Jeg mener koblingen mellom disse to er uheldig fordi teorien om de mange intelligenser kom som en reaksjon på tradisjonell skoletenkning der barn som hadde anlegg for å lære slik pedagogikken i skolen la opp til lyktes og fikk gode karakterer, mens de som hadde andre intelligenser enn det skolen anså som viktige ikke kunne nå bedre karakterer med å satse på det barna mestret i en langvarig prosess.

For barn som tradisjonelt oppfattes som "svake" (sier hvem) er å kunne mestre på andre områder enn det skolen tradisjonelt egger opp til av stor betydning. En slik flerdimensjonal måte å tenke på er etter mitt syn bedre enn det mange skoler anvender i dag. Istedenfor å dømme metoder som har lyktes i andre land, ser jeg det slik at de heller skal gis midler og ressurser til forskning i liten skala før de før innpass i flere skoler. Det er kanskje også dette artikkelen prøver å formidle? Beklager hvis jeg ikke umiddelbart oppfattet det slik.

Powered by Labrador CMS