Myten om den gode klasseleder

• Dette er en kommentar til innspillet fra Hege Busterud som skriver om en markant økning av henvisninger til PPT.

Mye viktig og riktig i teksten til Hege Busterud. Det er svært sannsynlig at det store antall diagnoser på norske skolebarn også har andre grunner enn de rent somatiske/psykologiske. Ikke minst tyder de markante ulikhetene på antall diagnoser mellom ulike fylker på dette. Hege Busterud mener åpenbart at overdiagnostiseringen skyldes dårlige lærere og ikke minst dårlig klasseledelse. Kanskje er dette medvirkende, men noen spørsmål trenger seg likevel på.

God klasseledelse har de seneste årene blitt et slags mantra, ikke minst fra kunnskapsministerens side. Problemet er imidlertid hva man legger i begrepet. De fleste som har arbeidet i skolen de seneste 20-30 årene, har blitt foret med ulike kurs av omreisende representanter for såkalt "god klasseledelse". Ulikhetene i hva de har lagt i begrepet, har ikke sjelden vært påfallende. Det samme gjelder ulikhetene i rammene rundt læringssituasjonen i de mange igangsette "spennende" forsøk landet rundt. De har alle hatt sympatiske og læringsfremmende mål med utgangspunkt i det enkelte barns egenart. Resultatene har likevel vært nokså ymse.

Begrepet "god klasseledelse" er i tillegg blitt temmelig utvannet av premissleverandørene (Kunnskapsdepartement og lokale skolemyndigheter). For det første er begrepet klasse uklart rent tallmessig. Gruppa har isteden blitt det sentrale begrep, og da grupper som hyppig skifter både sammensetning og lærer. De mange baseskolene, som av forskjellige grunner er billigere for myndighetene (og dermed foretrukket), er typiske eksempler på dette. I en slik gruppesammenheng kan eleven bli utsatt for ganske mange og til dels motstridende oppfatninger av hva "god" klasseledelse er.

Alt det foran nevnte har uvegerlig bidratt til at det en før kalte en enhetlig skolekultur har forvitret. Men dette er jo også villet ettersom kunnskapsdepartementet lenge har vært særdeles uklare når det gjelder rammer og bestemmelser om sentrale forhold rundt læringssituasjonen, som for eks. frammøte og atferdskrav. Når slikt isteden skal bestemmes av noen tusen ulike "klasseledere", kan resultatet lett bli like uensartet som diagnosefremmende.