Er samfunnets aksept av elevvold og lærersjikanering ris til egen bak?

• Dette er en kommentar til hovedsaken i Utdanning 17/2013 om elever som [LENKE]

I noen tiår nå har pedagogiske trendsettere og politiske myndigheter tillagt unge mennesker større evner til å fungere sosialt og atferdsmessig enn hjerneforskere mener de har muligheten til. I pakt med denne vakre, humanistiske og tillitsfulle holdning har rammer og regler for elevers gjøren og laden i skolen blitt stadig mer uthulet og svekket, og de få som står igjen, må håndheves med den største forsiktighet fordi en overprøving av dem i de fleste tilfeller, som vist ovenfor, gir eleven medhold – men nå paradoksalt nok fordi eleven oppfattes som den svakere part, den som nettopp intellektuelt ikke kan forventes å overskue konsekvensene av sine ord og handlinger!

Det må imidlertid være lov å undres på om det er særlig god opplæring til videre samfunnsliv at en elev kan skryte av å ha blitt frikjent av fylkesmannen for å ha slått sin kvinnelige lærer i magen og [LENKE]fordi hun ville beslaglegge en mobiltelefon som forstyret skoletimen.

Den andre og minst like alvorlige siden av saken er at den norske skolen sliter med alvorlige problemer når det gjelder rekruttering av lærere. For potensielle lærerrekrutter vet selvfølgelig en del om hvordan skolehverdagen kan bli for dem. Historien ovenfor om slag mot og frekk utskjelling av den kvinnelige læreren er bare et av svært mange lignende og gjerne verre eksempler på uakseptabel elevatferd. Ifølge lærernes hovedverneombud i Oslo blir hver skoledag en lærer så hardt skadd av elevvold at læreren må sykemeldes.

I tillegg kommer den store mengden ikke anmeldte overgrep, for alle som har arbeidet i skolen, vet hvor lite fristende det er å stå fram og innrømme at man har blitt utsatt for vold eller sjikanering, ikke minst nå hvor det meste skal stå og falle med den enkelte lærers egne evner til å holde ro og sørge for læring.

For ettersom omhegnende regler for lærerhverdagen har blitt demontert eller svekket, har de fleste bestemmere – fra kunnskapsminister til Utdanningsforbundets ledere snakket stadig mer håpefullt om den gode klasseleder – hun og han som "har det i seg" i tilstrekkelig grad til at læring kan skje med minimal hjelp av et omhegnende regelverk. Vi så det allerede i Kristin Halvorsens og Solhjells begeistring for superlærerkonseptet i NRKs "Klasse 10B". "Superlærerne" var så vidt jeg husker alle under 45, med utseende eller interesser (for eks. idrettsbragder eller popkarrierer) som maktet å holde ungdommen tilstrekkelig interessert.

Helga Hjetland hadde i sin tid heller ikke mye støtte å bidra med til hverdagslæreren. Til Dagbladet uttalte hun den 31.3.2004: "Jeg tror ikke det nødvendigvis er flere sanksjonsmuligheter lærerne nå skriker etter. Det er mer et rop om råd og tiltak gjennom etterutdanning og kompetanseheving." Dette ble i Dagbladet 29.1.2010 fulgt opp av daværende nestleder og nåværende leder, Ragnhild Lied. Hun ba lærerne øve "slik at de vet hva de skal gjøre når eleven slår"! Så det er grunner til at skolehverdagen er som den er og til at rekrutteringen til læreryrket både når det gjelder karakternivå og antall er foruroligende lavt.

bjoe-od.home.online.no