Jeg nektet å fjerne innlegg, og ble fjernet fra Arbeidstids-forhandlingene

Vi lever i et gjennomprofesjonalisert samfunn. Det har muligens sine fordeler, men også ulemper, som for eksempel når viktige demokratiske oppgaver mer og mer synes å bli overlatt til lønnete administratorer styrt av valgte tillitspersoner som man i hvert fall tidvis kan mistenke for større lojalitet innover og oppover i ledersjiktet enn til medlemmene "på golvet", som de er valgt av. Og som kan føre til passivisering av og interesseløshet hos fotfolket.

Det er antakelig liten grunn til å tro at Utdanningsforbundet er vesentlig annerledes enn de fleste andre demokratiske organisasjoner. Derfor var det noe nytt og vitaliserende både for debattklimaet og medlemmenes engasjement med facebooksida "Arbeidstidsforhandlingene".

Selv om årets oppgjør ikke uten videre kan sammenlignes med tidligere, gir det likevel et hint om en dramatisk aktivisering av medlemsmassen i år at mer enn 2/3 av de ca. 92.000 stemmeberettigete deltok i den første uravstemningen før sommerferien. Av disse stemte i tillegg 73 prosent nei til forbundsledelsens anbefaling. I oppgjøret i 2012 deltok under 19 prosent av de ca. 94.000 stemmeberettigete i uravstemningen. Vel 90 prosent fulgte ledelsens råd om å stemme ja.

Deltakerantallet på facebooksidene "Arbeidstidsforhandlingene" kom etter hvert opp i vel 30.000. Det vil si ca. halvparten av dem som deltok i uravstemningen i juni og nær 2/3 av antallet som stemte nei. Det synes derfor vanskelig å utelukke en sammenheng.

Hvorfor appellerte facebooksidene så sterkt til medlemsmassen? Kanskje ga de deltakerne følelsen av delta på et "virtuelt" årsmøte hvor mange, også tidligere lite behandlete temaer, kunne tas opp med både temperament, frustrasjon ("nok er nok" var et gjengangeruttrykk) og humør. For bredden i de kommenterte saker var stor – fra visjonsseminarenes ufrivillige komikk til rettskrivingspolitikk og gikk altså langt ut over de rene arbeidstidsspørsmål. Det er grunn til å gi trådstarter Preben Pettersen Uthus honnør for å ha satt i gang noe som kan bety en langt mer oppfølgende og interessert medlemsmasse enn tidligere – selv om dette faktisk skulle bety – som i juni – at medlemsflertallet stemmer nei til egen ledelses anbefaling.

Derfor oppleves det som en smule selvmotsigende i forhold til trådens vesen at undertegnede i september (etter siste uravstemning) ble utestengt fra videre deltakelse og innleggene mine fjernet. Min person er uinteressant i denne sammenhengen, men ytringene som må ha forårsaket utestengningen bør kanskje ses nærmere på med tanke på hva som bør være tillatt å debattere blant medlemmer i Utdanningsforbundet?

Det som trolig gjorde utslaget for utestengingen, var kommentarer knyttet til navngitte personer. Disse innleggene ble forlangt fjernet av trådadministrator. Dette nektet jeg, siden personene verken var hengt ut eller sjikanert, og fordi det dreide seg om personer som i et demokratisk forum bør kunne diskuteres og navngis – nemlig tidligere og nåværende forbundsleder samt forbundets kommunikasjonansvarlige. Om trådstarter så for seg at "Arbeidstidsforhandlingene" skulle arte seg som en heiagjeng for forbundets politikk og ledelse, burde en del tusen vært sparket ut, ikke minst da det viste seg, som nevnt ovenfor, at trådens flertall trolig var medvirkende til at forbundsledelsens avtaleanbefaling ble tydelig nedstemt i juni.

Min kritikk gjaldt et særdeles viktig tema i dagens skoledebatt: Forbundets feilslåtte politikk for å snu den alarmerende lave rekrutteringen til læreryrket og hindre det minst like alarmerende frafallet fra lærere i jobb. Av dem som begynner en lærerutdanning, slutter nå mellom 30 og 40 prosent før utdanningen er ferdig. Av dem som fullfører studiet og begynner å jobbe som lærer, slutter 40 % i grunnskolen i løpet av de fem første åra, ifølge en kronikk i Utdanning nr. 20 i 2014 av høgskulelektor Dorthea Sekkingstad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

I videregående slutter 40 prosent innen de to første åra! Lav lønn kan spille inn, men man må anta at studentene kjenner til lønnsforholdene når de begynner på et lærerstudium og i hvert fall når de begynner i en lærerjobb.

Mye tyder derfor på at det er andre årsaker til det store frafallet. Noen snakker om manglende samsvar mellom utdanningen og den virkeligheten den nye lærer møter. Kanskje bør man heller gå rett på virkeligheten og isteden snakke om uro, disiplinproblemer, lav status hos elever og foreldre og manglende støtte i regler og rammer for lærervirksomheten. Utdanningsforbundet løsningsforslag har i hovedsak vært privatiserende. Med andre ord uro, disiplinproblemer og elevers manglende oppmøte og innsats skyldes mangler hos den enkelte lærer.

For å illustrere min påstand pekte jeg på utsagn fra forbundets to siste ledere i forbindelse med avisoppslag om uro og disiplinproblemer i skolen: Helga Hjetland til Dagbladet i 2004: "Jeg tror ikke det nødvendigvis er flere sanksjonsmuligheter lærerne nå skriker etter. Det er mer et rop om råd og tiltak gjennom etterutdanning og kompetanseheving." Ragnhild Lied (også til Dagbladet) i 2010 ber lærerne øve "slik at de vet hva de skal gjøre når elevene slår."

I debatten som fulgte etter at jeg hadde presentert disse sitatene, støttet kommunikasjonsansvarlige, Rikke Bjurstrøm, sine ledere ved å hevde at lærerne fikk den respekt de fortjente. Her må jeg ta forbehold når det gjelder den helt ordrette gjengivelsen av hennes utsagn ettersom jeg er fratatt muligheten til å sjekke det. Uansett er det vanskelig å forstå henne på annen måte enn at også hun mener at skoleproblemene først og fremst er lærerrelatert, og at den viktigste løsningsmodellen går via etterutdanning og personlig kompetanseheving.

Det betyr i praksis at forbundet går ut fra at rett kompetanseheving i det store og hele vil være nok til at den enkelte lærer skal fascinere underholdningsforvente elever til å møte i tide, jobbe i rimelig ro og vise nødvendig innsats – uten særlig tydelige, felles omhegnende bestemmelser for skolehverdagen. Det er krevende for den enkelte lærer og innebærer i den medievirkeligheten dagens elever er omgitt av, at læreren foruten tillærte egenskaper helst også bør ha rett alder, rett utseende, aura og ry. Det fins det selvfølgelig lærere som har, men noe flertall er det neppe. Og de som mener de har det, jakter muligens feitere beiter enn lærerjobber? Derfor ville det kanskje være naturlig om en fagforening satset mer på å gjøre rammebetingelsene rundt de mange hverdagslærerne, tykke og tynne og godt voksne (faktisk flertallet) mindre avhengige av smalere popularitetskvalifikasjoner?

Det ville gjøre skolehverdagen mindre frustrerende, trolig trekke flere til jobb i skolen og ikke minst, bidra til at de som er der, orker å bli. Dette er også blant hovedpoengene i lektor Karl-Eirik Kvals viktige bok av året: Det store skolesviket.

Muligens har også det andre temaet jeg tok opp, trigget utestengningslysten? Det dreide seg om skoleledernes endrete rolle i forhold til lærermedlemmene de seineste 25 åra, og de problemene dette medfører når begge parter er medlemmer i samme organisasjon. Bare å berøre dette førte til hatske angrep og beskyldninger om ryggdolking av medlemsfeller, mens noen rektormedlemmer faktisk så mange av de samme problemområdene jeg pekte på.

På begynnelsen av 90-tallet, var det lite konfliktskapende at rektorer og lærere sto i samme forbund. Rektorene hadde få myndighetsområder sammenlignet med i dag og måtte i tillegg bøye seg for lærerrådet ved uenighet.

Nå er lærerrådene en saga blott, og rektorene er tillagt budsjett-, ansettelses- og i stor grad lønnsansvar. Tillitsvalgte, som skulle erstatte lærerrådet, har en vanskelig og utsatt stilling. For i tillegg til at rektor også får støtte av Utdanningsforbundet (hvis vedkommende er medlem der), har tillitsvalgte den lenge godtatte (i stor grad også av Utdanningsforbundet) New Public Management-praksisen å forholde seg til. Den betyr økt betydning og makt til lederne/rektorene og stadig færre motforestillinger mot at disse knyttes nærmere opp til arbeidsgiver, og dermed ikke sjelden en skolepolitikk som mange, ofte flertallet av lærerne, er imot, et viktig poeng i Simon Malkenes' grundige bok Bak fasaden i osloskolen.

Det kan gjelde belønning av rektorene etter hvordan deres elever gjør det, noe som lærere forteller har ført til press på dem for å "oppjustere" karakterene, slik VG forteller den 13.2.2013 og til å frita antatt svakt resterende ved nasjonale prøver (Dagbladet 6.12.2014).

I 2006 var det samarbeid mellom rektorene og Oslo kommune om hvilke lærere som skulle utelates ved lokale lønnstillegg. Utdanningsforbundets Oslo-ledelse klarte ikke tross mange purringer fra ulike medlemmer å benekte at et slikt samarbeid fantes. Dessuten har det kommet en del utsagn fra lærere om at de ikke lenger våger å si fra om avvik og uheldige hendelser i skolehverdagen av frykt for å bli straffet via de mange metoder en rektor i dag har – manglende lokale lønnstillegg, dårlig timeplan, vanskelig klasse, usikkert fortsatt ansettelsesforhold osv.

Med andre ord: knefallet for New Public Management og den medfølgende lederstyrking og målstyringsideologi i skolepolitikken har ført til en uheldig frykt- og smiskepolitikk. Det betyr naturligvis ikke at rektorene i dag er dårligere mennesker enn tidligere, og det fins fortjenestefullt nok dem som klart sier fra om problemene i deres nye rolle. Det er likevel uheldig at mange lærere i dag må sette sitt håp til at deres rektors personlige egenskaper skal overstyre de strukturelle rammer de er satt inn i, og stadig tydeligere bindes av.

I avtalen Utdanningsforbundet anbefalte før uravstemningen i juni, var ett av punktene at rektorene kunne binde lærerne til økt tilstedeværelse og flere oppgaver på skolen enn før, blant annet vikartimer. Samtidig skulle lønna for vikartimer senkes. Dette betydde i praksis at Utdanningsforbundets ledelse gikk med på at deres rektormedlemmer skulle spare penger for arbeidsgiver på lærermedlemmenes bekostning.

Skolelederne utgjør ca. 5 prosent av Utdanningsforbundets medlemmer om man holder pensjonistene utenfor. Bør man da "dempe" slike som mener at Utdanningsforbundets ledelse hittil har tatt mer hensyn til sine skoleledermedlemmer enn deres prosentvise betydning skulle tilsi og at det felles medlemskapet (skoleledere – lærere) nå åpent bør diskuteres? Hensikten med innspillene var tross alt å styrke forbundets støtte til flertallet av medlemmene i deres arbeidssituasjon og å gjøre samme forbund tydeligere og sterkere overfor KS på flertallet, lærernes premisser.