Kommentar til boka «Karriereveiledning i et karrierelæringsperspektiv»

Gratulerer Arne (Svendsrud, red.anm.), med din nye bok om karrièreveiledning i et karrierelæringsperspektiv. Først i høst fikk jeg mulighet til å lese den, noe jeg gjorde med stor interesse. Jeg opplevde boka som en engasjert og kunnskapsrik fremstilling av utviklingen på feltet. Det er svært gledelig at vi får flere tekster om karrièreveiledning produsert av norske forfattere. Heia, heia! Men noen undringer sitter jeg også igjen med og har lyst til å kommentere. Hvis jeg kjenner deg rett, vil du forhåpentligvis ønske en debatt velkommen.

• Les Utdannings anmeldelse av boken her

Jeg oppfatter at et gjennomgående tema i din bok handler om forholdet mellom konstruktivistiske tilnærminger til veiledning og mer tradisjonelle teorier/modeller. Du plasserer deg selv som konstruktivist og brobygger, med Mark Savickas som et tydelig forbilde. Samtidig trekker du opp et ganske friskt «fiendebilde» av Vance Peavy – og delvis også Norman Amundson – på den andre siden.

Disse to får betegnelsen ekstremkonstruktivister som nærmest kastet alle tradisjonelle tilnærminger til karrièreveiledning «ut med badevannet». Jeg har aldri truffet Peavy personlig, men jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med Norman Amundson gjennom hans lange Norgesbesøk for noen år siden.

Jeg hadde også det store privilegiet å delta på en master class med Mark Savickas på en internasjonal karriereveiledningskonferanse i Australia i 2011. For meg fremstår alle disse tre som særdeles inspirerende fagpersoner, godt rotfestet i samme ideologiske paradigme, og ditt skille mellom ekstrem og moderat opplever jeg i denne sammenheng som kunstig og ufortjent.

For å levendegjøre en fortelling, er det et velkjent og fristende forfattergrep å tegne opp et spenningsforhold mellom helt og skurk. Likevel, når dette gjøres i en fagbok er det etter min oppfatning rimelig å be om at bakgrunnen for et slikt skille utdypes og begrunnes godt. 

På arrangementet jeg deltok på i Australia, startet Savickas med å fortelle om sin erfaring med å karriereveilede et betydelig antall studenter på universitet han jobber på. Han berettet om hvordan han i begynnelsen benyttet tradisjonelle tilgjengelige tilnærminger. Etter en stund ble han oppmerksom på at dette fikk han ikke helt dreisen på. Han ble mer og mer frustrert over at han i disse veiledningssamtalene ikke maket å berøre/stimulere studentenes egenrefleksjon med den dybde og nyanserikdom han ønsket.

Etter hvert begynte han derfor å eksperimentere med mer narrative tilnærminger. Langsomt utkrystalliserte det seg 4–5 spørsmål som han begynte å kretse sin veiledning rundt, som du også beskriver i din bok. Noe av det samme utgangspunktet hadde Peavy. Testregimet som var utbredt i USA på den tiden han var nyutdannet veileder, gjorde han frustrert og sendte han på leting etter nye inspirasjonskilder og vinklinger.

Ja, Savickas har utvilsomt gjort en god jobb med å modernisere, videreutvikle og språksette en brobygning mellom konstruktivisme og andre veiledningstradisjoner. All ære til han for det. Men jeg undrer meg over hvor du finner holdepunkter i tekstene som står igjen etter Peavy og Amundson som legitimiserer betegnelsen «ekstrem»?

Min opplevelse som leser er at de er først og fremst har vært opptatt av å formidle sine egne budskap og i den grad de har omtalt andre veiledningstradisjoner er det gjort med respekt.

Peavy presiserer blant annet at: «most guidance approaches share some common features» (Peavy 1997, s. 20) Rett nok, i sin frustrasjon over den daværende "test them and tell them praksisen", skriver han også at: «while classifications and categories have value for other considerations, they are distortions of uniquenes and particularity and should be avoided as much as possible in the work of constuctivist counseling (ibid., s. 72).

Men fra det til å konkludere med at Peavy dermed avviser, eller tar avstand fra de store eksisterende teoriene med tilhørende veiledningspraksis, synes jeg nok er litt drøyt. Dersom Peavy hadde levd i dag, er jeg overbevist om at han ville ha vært blant de første til å applaudere hvordan testbatteriene i karrièreveiledning i dag gradvis har blitt erstattet med mer utforskende verktøy i tråd med sosialkonstruktivistiske prinsipper.

For Peavy – slik jeg tolker han – er det mest sentrale for en konstruktivistisk inspirert veileder å virkelig gjøre opp med seg selv de grunnleggende spørsmålene rundt samfunns-, menneske- og læringssyn. Hvordan skal jeg som veileder virkelig makte å møte veisøker med en dyptloddende respekt for han eller hennes helt unike livserfaringer? Hvordan kan jeg bidra til å utvide veisøkers horisont på en slik måte at læring virkelig finner sted – at veisøker ikke blir sittende igjen med overflatekunnskap omkring yrker og utdanninger som han eller hun ikke klarer å forbinde seg selv eller sitt liv med?

Har vi som veiledere grundig etisk refleksjon rundt slike spørsmål godt fundert i ryggraden, vil vi i bunn og grunn ha stor metodefrihet. Alle hjelpemidler og verktøy som på etisk forsvarlig vis kan hjelpe til med å utvide karrièrehorisonter er dermed velkomne.

Jeg opplever at du Arne har en ambisjon om å nedtone Peavys betydning og innflytelse ved å poengtere at hans tilnærming senere nærmest har blitt forkastet av det du kaller «mainstream karrièreveiledning» – hva nå det egentlig er. Hvordan vi faktisk kan måle innflytelse, er som vi alle vet et innfløkt spørsmål.

Selv om det sannsynligvis er få veiledere i dag som bruker «mapping» som systematisk hovedstrategi i sin veiledningshverdag, betyr nødvendigvis ikke det at Peavy ikke har hatt/fortsatt har innflytelse. Fra mitt perspektiv er Peavys betydning, både på systemnivå og på individnivå, ganske åpenbar.

På systemnivå ved at han, som en av de første store forkjemperne for sosialkonstruktivistiske tenkemåter i karrièreveiledning, har bidratt til å trekke hele veiledningsfeltet i en mindre instrumentell/objektiviserende og mer utforskende retning.

På individnivå, ved at veiledere som gjennom utdanning eller annen opplæring får mulighet til å stifte bekjentskap med hans tekster, sjelden vil oppleve seg uberørt av den grunnleggende kjernen i hans budskap.