«Barn har begrenset mulighet til å utvikle nok forståelse og empati til å unnlate å mobbe»

De gamle byskolenes skolegårder var relativt oversiktlige. Fra sitt kontor kunne rektor følge med i det meste som foregikk i friminuttene.

Derfor hendte det stemmen hans gjallet over høyttaleranlegget med klar beskjed til han med den røde lua om øyeblikkelig å stoppe dytting, erting eller annen plaging.

Mange vil i dag smile/riste på hodet av en slik overvåkingspraksis. For nå skal barna selv involveres i antimobbearbeidet på positivt og tillitsfullt vis. Gjennom diverse program med psykososial trening skal de utvikle empati og forståelse for ulikheter og annerledeshet slik at de selv kan bidra til at plaging og mobbing stanses i forkant.

 

Alt i pakt med den lenge kanskje mektigste påvirker av norsk skolepolitikk: aksiomet om ansvar for egen læring. Har ressursbruk og innsats svart til forventningene? Knapt nok. Mobbingen i skolen er på omtrent samme nivå som før. De seneste årene har den tragisk nok også ført til dødsfall.

Mobbing har mange og kompliserte årsaker. Noen av dem kan trolig begrenses ved å trekke barn bredest mulig inn i antimobbingsarbeidet. I det store og hele synes det likevel som om voksen årvåkenhet i mobbingens startfase er helt nødvendig, og at det samme gjelder omhyggelig voksen oppfølging videre. Strukturelle endringer tyder på at mulighetene for begge deler er begrenset i forhold til tidligere. 

For å begynne som i innledningen med det rent rommessige: Skolegårdene har de fleste steder blitt større. Gjerder er fjernet, slik at plassen barna kan boltre seg på i friminuttene, også omfatter tilstøtende naturområder. Dette er positivt i den forstand at det gir mulighet til flere aktiviteter, men gjør det også lettere å unngå voksenkontroll og bedrive mobbing.

Også innendørs har tida uten voksenkontroll økt – både av økonomiske og pedagogiske årsaker – særlig via tilveksten av de såkalte baseskolene (billigere å bygge og drifte) og ved utstrakt bruk av stasjons- og prosjektundervisning. Alt dette krever mye lærerløs forflytning og delvis også lærerløse opphold i skolebygningen.

 

Det innebærer dessuten at de lærerne elevene møter, har mange elever å forholde seg til. Dermed har de neppe mulighet til å bli like godt kjent med den enkelte elevs problemer som tidligere tiders lærere, som hadde sin klasse i de fleste fag over flere år.

Når mange lærere skal forholde seg til samme elev, må man regne med sprikende oppfatninger av hva mobbing er og hvilke og når mottiltak bør settes i verk, noe som kan forsinke nødvendige grep. Det trekker i samme retning at klassestørrelsen har økt og at mange timer i dag er lærerløse fordi skolen ikke får vikarer eller av sparehensyn lar være å innkalle slike når lærere har sykdomsforfall.

Også andre yrkesgruppers mulighet for forebygging av og nødvendig oppfølging mot mobbing er redusert eller fjernet. Den viktige helsesøsterstillingen er på mange skoler skåret til beinet. Vaktmesteren kunne tidligere påtreffes på de fleste av skolens områder. Han visste gjerne hvor potensielle mobbere bedrev virksomheten sin og kunne gripe inn eller varsle skoleledelsen. Vaktmesteren er nå oftest erstattet av et firma, som bare sender sine folk i samsvar med tekniske behov.

 

Mange skoleledere får i dag lønnsbonus basert på deres skoles vellykkethet, for eksempel i form av lite mobbing. Læreres lokale lønnstillegg følger ofte samme mønster. Det betyr at det kan lønne seg å underrapportere mobbing.

Skoleveien var og er fremdeles en populær arena for mobbere fordi de der kan opptre med liten risiko for voksenkontroll. Skoleveien som mobbearena blir likevel smal sammenlignet med de muligheter nettet gir. Sjikane og utspekulerte karakteristikker som tidligere ble uttalt og hørt av få, spres nå raskt sammen med rammende bilder og krenkende videosnutter og forsterkes med likes og infame støttekommentarer. Og utenfor skolen er lærerne like maktesløse overfor nettmobbing som mobbing på skoleveien.

Derfor er det skuffende at mange skolefolk er så kritikkløse eller naive i forhold til nettets baksider som mobbearena (og distraksjonsfaktor) at de i skoletimene vegrer seg mot å sperre nettet for annet enn undervisningsrelatert arbeid. Ettersom lærerne i timene har begrensete muligheter til å kontrollere hva som skjer på hver enkelt elevs smarttelefon, nettbrett eller pc, har man i realiteten åpnet for nettmobbing også i klasserommet.

Ikke så rent lite av dagens mobbing er en konsekvens av at velstanden i det private Norge etter hvert har betydd trangere rammer for hva som er akseptabelt for klassens trendsettere. Det kan gå på utseende, men også på klær, sportsutstyr, ferievaner og interesser. Ekstra vondt fordi elever risikerer å bli mobbet/utestengt av økonomiske grunner. Skole og samfunn synes så livredde for bare å ymte om innblanding eller restriksjoner her – av frykt for å innskrenke elevtilliten eller for sterke foreldre(?) – at en kan snakke om en innarbeidet struktur.

 

I mange land brukes skoleuniformer. Det ville trolig hjulpet mot norske elevers merkevarepress og medfølgende utestengingstendenser, men er nærmest et ikke-tema hos oss. Det samme gjelder restriksjoner på russebusspresset. Ikke bare har dette blitt en stadig større tids- og engasjementssluker i år som var tiltenkt viktig utdanning. Prisnivået på bussene og kravene til russebussdeltakerne har etter hvert fått så sterke elementer av siling i seg at det minner om mobbing.

Totalt sett har altså en voksende tillit til barn og ungdom både i antimobbearbeidet og ellers skjedd samtidig med en strukturelt preget reduksjon av voksen tilstedeværelse og oppfølging. Dette til tross for at hjerneforskning har mer enn antydet at barn og umyndige har begrenset mulighet til å utvikle nok forståelse og empati til å unnlate å mobbe.

Kanskje hadde William Golding, nobelprisvinner med lærererfaring, et poeng når han i romanen Fluenes herre viser at barn uten voksenkontroll faktisk kan bli svært utrivelige?

 

Powered by Labrador CMS