Læringsstiler – en pedagogisk bløff?

Én av utfordringene for norsk skole er å drive etter forsvarlige og realistiske ideer om undervisning og læring. Ett av problemene er at det med jevne mellomrom dukker opp pedagogiske påfunn utenfra som blir promotert i skolen.

En slik trend som er i ferd med å vinne innpass i norsk skole, er en modell for undervisning basert på elevenes læringsstiler. Modellen er importert fra USA, og bygger på ekteparet Dunn & Dunns modell. Det er to læringsstilsentre i Norge, ett i Asker (Norges Læringsstilsenter) og ett i Halden, www.laeringsstilsenteret.no Sistnevnte retter sin virksomhet mot videregående skole og lærerutdanningene.

Begge sentrene promoterer Dunn-modellen og driver kursvirksomhet. Dunn-modellen har ikke dokumenterte og forskningsbaserte resultater å vise til. Dette ser ikke ut til å dempe iveren med å innføre modellen i norsk skole. En allianse av private firmaer og kommuner kjører hardt på for å vinne terreng. Læringslaben og Østfold Fylkeskommune er støttespillere for Læringsstilsenteret i Halden.

Store pengesummer brukes i dag av kommuner og fylkeskommuner på å kurse lærere. Kursingen består ikke i en balansert presentasjon og kritisk drøfting, men markedsføring av Dunns modell. Lokale kurssentra over hele landet som ikke utvikler kompetanse selv, selger oppleggene videre til skoler. F.eks. arrangerte Troms fylkeskommune i vår kurs i læringsstiler for lærere ved alle videregående skoler i fylket. Denne fylkeskommunen satte av 400.000 kroner til arbeid med læringsstiler for skoleåret 2006/2007. Åpenbart er læringsstiler den nye bølgen som ruller inn over norsk skoleverk. Hva er budskapet i Dunns modell om læringsstiler?

Læringsstil beskriver hvordan ulike mennesker lærer. Alle har en innlæringsstil, og akkurat som med fingeravtrykk skiller hvert menneskes stil seg fra andres. Dunns hovedbudskap er at elever må få undervisning i forhold til sin læringsstil for å lære best mulig – da kan alle lære akkurat det de vil. Dunn hevder at vi har forskjellige preferanser med hensyn til omgivelser når vi skal lære oss noe. Vi påvirkes f.eks. i ulik grad av lyd, lys, temperatur, møblering, tid på dagen, lærere, medelever; hvilke sanser vi benytter ved innhenting av informasjon f.eks. gjennom å lytte (auditiv), lese/observere (visuell), skrive/notere (taktil), bevege seg (kinestetisk) og måten vi håndterer komplisert informasjon på (analytisk eller holistisk). Lærernes oppgave blir å diagnostisere hvilken læringsstil den enkelte elev har, og deretter tilpasse undervisningen til dette.

Men denne diagnostikken har møtt motbør fra kompetente forskere. Steven A. Stahl, professor i leseopplæring ved Universitetet i Georgia, USA, og leder for Center for Improvement of Early Reading Achievement, hevder at påstandene og spørsmålene som det skal svares på, er like generelle og tvetydige som svarene du får fra en spåkone. Spørsmålene er akkurat spesifikke nok til å høres ut som de betyr noe, men vage nok til å tillate forskjellige tolkninger. En grundig forskningsrapport fra et engelsk forskningssenter slår fast at kartleggingsverktøyet til Dunn er lite pålitelig.

Dunn har utviklet et batteri av læremidler for de forskjellige læringsstilene. De vanligste taktile læremidlene er elektrobrett, snuboks, hullkort, oppgavekort og gulvspill. I tillegg finnes det også klype-/svarbrett, læringshjul, snorbrett og veggspill. Det hevdes i litteraturen at for elever ”som foretrekker å stå og bevege seg mens de lærer, er gulvspill en god måte å mestre det å lære komplisert faktakunnskap på. Det er utviklet såkalte selvkorrigerende læringsaktivitetsbokser med fire forskjellige typer taktile læringsmidler. Her er det bygget inn komponenter som gir anledning til å bruke flere sanser, altså et multisensorisk opplegg. Faktisk dekker slike læringspakker behovet for læring helt fra barnehage til og med høyere utdannelse.

Dunn-modellen ble introdusert i Norge bare for få år siden. Interessen for læringsstiler har vært spesielt sterk i mange kommuner, f.eks. Skien, Kragerø, Asker og Bærum. Likevel finnes det ikke noen overbevisende dokumentasjon som tilsier at modellen er spesielt virkningsfull i norske skoler.

Det hevdes at skolene i Asker kommune har hatt positive gevinster av arbeid basert på læringsstiler. Dette skal gjelde elever med kinestetisk læringsstil som lærer bedre med å bruke føle- og berøringssans og gulvspill. I Asker har også elever som får velge miljø vist bedre konsentrasjon og utholdenhet. Det hevdes også at elever som får arbeide med sine ”sansemessige styrker” blir mer oppmerksomme og mer motivert for læring.

Men dokumentasjon på hvordan faglige læringsprestasjoner blir påvirket av pedagogisk tenkning om læringsstiler, finnes ikke. Det samme gjelder forsøk med såkalt global undervisning, d.v.s. at noen elever må få helheten presentert før de kan fordype seg i delene.

I Skien kommune startet i 2003 i alle skoler et program med læringsstiler som sentral idé. Det ble kalt MILL-programmet (Mange Intelligenser, Læringsstiler, Læringsstrategier) og meningen er å utvide programmet til barnehager og videregående skoler. Programmet skal gå over fire år, og blir evaluert av Telemarksforskning. Det foreligger to rapporter. Her kan vi se hvor langt arbeidet med modellen er kommet i Skien-skolene.

Evalueringen er positiv til intensjonene for programmet. Det lengste evalueringen likevel strekker seg til, er å slå fast at det er en positiv holdning på skolene til MILL-prosjektet. Det kan foreløpig ikke fastslås at elevenes resultater er blitt bedre. 
Det finnes erfaringer med kurs og etterutdannelse om læringsstiler fra USA. Intervjuer med lærere som deltok på slike kurs viser at utbyttet er moderat. Lærerne sier at de fikk høre om forskjellige metoder i leseopplæring, individuelle forskjeller mellom barn og pedagogiske muligheter. Men felles for alle lærerne var at de etter ett år sluttet med forsøkene på å bruke læringsstiler for å legge opp undervisning.

Dunn-modellen er omstridt i Norge. Tilhengerne viser til at modellen er forskningsbasert, først og fremst gjennom amerikansk forskning. Det hevdes at over 800 vitenskapelige undersøkelser fra 120 universiteter demonstrerer dette. Disse undersøkelsene viser at flere elever mestrer kravene i skolen dersom det undervises ut fra teorien om læringsstiler. Særlig er det elevgrupper med kinestetisk læringsstil som skal få bedre lesekunnskaper.

Læringsstilmodellen skal være spesielt velegnet til å tilpasse og individualisere undervisningen til den enkelte elev.

Litteraturen om læringsstilteorien er ensidig ved at den aldri gjengir kritikk mot egen teori, men bare suksesshistorier. Det finnes flere studier som argumenterer for at personer ikke kan fordeles etter sansepreferanser på en pålitelig måte. Forsøk med å tilpasse undervisningen til sansepreferanser har heller ikke gitt merkbare resultater. Grunnboken om læringsstiler på norsk bygger på vitenskapelige studier som ikke er tilgjengelige. Svært mange av studiene er knyttet til ett miljø ved St. John University. 

Også i USA er læringsstilteorien under kritikk. Amerikanske forskere har konstatert at flere at de studiene som tilhengere av læringsstilteorien henviser til, ikke er publisert, og kommer fra ett og samme miljø. Dunn-modellen hevdes å ha en sterk forskningsbasering. Dette er ikke tilfellet. Stikkprøver viser betydelige metodiske mangler i mange av studiene som brukes som argument for modellen. I ett tilfelle blir en studie referert til som vitenskapelig grunnlag, men kilden viser seg å være et intervju med Rita Dunn. De fleste studiene som siteres til støtte for Dunn-modellen, er utført av tilhengere av modellen.

Det er mange veldokumenterte studier som klart konkluderer med at det ikke er noen sammenheng mellom elevers læringsstiler og bestemte undervisningsmetoder. Disse studiene viser at det er vanskelig å bestemme og definere et barns læringsstil på en pålitelig måte. Det hevdes at å låse en elev til en bestemt metode er ugunstig for læring. Studiene er fra 1970-, 1980- og 1990-årene.

Ofte kombineres ideen om læringsstiler med en annen mye omtalt idé, nemlig tanken og de mange forskjellige intelligenser. Forsøk på å finne dokumentasjon i amerikanske tidsskrifter med ekstern forskervurdering av artikler på at modellen til Howard Gardner om forskjellige intelligenser forbedrer undervisning og læring, har vært mislykket.

Rita Dunn mener at det skulle være forbudt ved lov å ikke undervise elever etter læringsstiler. Dunn-modellen har autoritære og intolerante trekk, og den anerkjenner ikke at andre metoder enn den egne kan føre fram. Dunn-modellen framstår som et lukket trossystem. Modellen har overdrevne ambisjoner for all læring fra barnehage til universitet, og lover suksess for alle elever.

Heller ikke Dunns påstand om at læringsstiler er relativt stabile, er begrunnet i holdbar forskning. Referansene til hjerneforskning er heller ikke bekreftet. Innvendingene gjelder både påstanden om relativt stabile læringsstiler (som fingeravtrykk) og forskningsbaseringen, men også det totale fraværet av nyansert og selvkritisk holdning til egen modell

Det engelske Learning and Skills Research Centre fant hele 71 læringsstilsmodeller. De har evaluert 13 av dem som regnes som hovedmodeller med en viss utbredelse. Dunns modell er en av dem. I sentrets rapport blir mange vesentlige innvendinger mot Dunn-modellen grundig begrunnet.

Innvendingene gjelder både påstanden om relativt stabile læringsstiler (som fingeravtrykk) og forskningsbaseringen, men også det totale fraværet av nyansert og selvkritisk holdning til egen modell. Modellen ble vurdert å ha svært dårlig dokumentasjon, og mangle uavhengig forskning. Modellen ble avvist i forhold til bruk i engelsk utdannelse.

I dag er utbredelsen av Dunns læringsstil interessant og uheldig på flere måter. Store midler til lærernes etterutdanning går til å fremme denne modellen. Dette understreker betydningen av at det må stilles krav til dokumentasjon og forskningsbasering både i lærer- og etterutdanning. Sammenblandingen av private forretningsinteresser og faglig virksomhet skader norsk skole. Det er et ansvar for ledere på flere nivåer å skille mellom veldokumentert forskning og relevant teori, og de stadige salgsfremstøtene mot skolen med ferdigsydde løsninger og rosenrøde løfter om at nå er endelig den sanne metoden funnet.

Om artikkelforfatterne
Solveig Ryeng er lektor ved Kvaløya videregående skole, Tromsø, og Kaare Skagen er professor ved Høgskolen i Oslo.

Litteratur

Runa Andreassen (2005): Læringsstilmodeller – mer til skade enn til gagn? Utdanning 25. mai.
Solveig Ryeng (2006): Satsing på lærerstiler – penger ut av vinduet”. Lektorbladet nr. 4/2006
Kaare Skagen (2006): Læreren som elsket å undervise. Fagbokforlaget: Bergen