Levende naturfag - et elevaktivt klasserom

Levende naturfag – et elevaktivt klasserom
Av Kari Folkvord og Grethe Mahan
190 sider
Tapir akademisk forlag

Et beklagelig faktum er det at unges interesse for naturfag daler etter hvert som de blir eldre – "naturfag er kjedelig". Det er derfor ikke lett å opprettholde læringstrykket oppover i klassene. Men hvorfor skal man lære så mye naturfag, hvis man ikke synes om faget? Den gode begrunnelsen for faget leser vi i boka "Levende naturfag – et elevaktivt klasserom", skrevet av Kari Folkvord og Grethe Mahan: "For enhver samfunnsborger er det viktig å ha en grunnleggende kunnskap om naturfag.

Den teknologiske utviklingen går raskt, og vi utsettes for fysiske påvirkninger og stadig nye kjemiske stoffer, eksempelvis tilsetningsstoffer i maten og hormonhermere i hud- og sminkeprodukter… Ofte er informasjonen som gis, ufullstendig eller usaklig. Det er derfor viktig å kunne tenke selv eller ha en forståelse for hvor hvordan man kan finne ut mer om aktuelle emner."

Begge forfatterne er nå lærere i videregående skole, og begge har en litt uvanlig bakgrunn til lærere å være. Folkvord er utdannet sivilingeniør og har arbeidet innen bioteknologisk forskning. Hun har også tatt praktisk-pedagogisk utdanning. Mahan er bachelor i biologi og kjemi, og har arbeidet med kreftforskning i USA. Hun har undervisningserfaring fra høgskole i USA. En mastergrad i offentlig ledelse har hun også på sin CV.

Eksemplene i boka er stort sett knyttet til naturfag vg1 (første klasse i videregående skole), men de metoder og tips de skriver om, kan godt anvendes innenfor ulike temaer videre oppover. Også for naturfaglærere i ungdomsskolen er det mange gode ideer å hente.

Hvorfor overfører man ikke de gode pedagogiske grep som bl.a. Disney og David Attenborough bruker i sine filmer og programmer, til klasserommet. De referer til NOU (2003:16, s. 186) – "I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle" – der det står å lese: "Mange elever svarer at prøver er mer vanlig enn elevforsøk, og at skriftlige oppgaver, lesing i læreboka og gjennomgang av lekser er de vanligste aktivitetene i faget. Engasjementet for faget er størst der det er praktisk lagt opp, og der elevene er aktive og deltakende."

I boka får vi presentert en lang rekke forslag til aktiviteter som kan variere undervisningen i naturfag. Noen av disse vil kanskje noen elever oppfatte som litt "barnslige", men de er likevel verd å prøve. Læringsteoretisk holder forfatterne på at læring skjer best i en sosial kontekst. De mener at i skolens formulerte målsetting, undervisning og evaluering er det lagt vekt på elevenes individuelle læring.

Teoretisk støtter de seg på sveitseren Jean Piaget og russeren Lev Vygotskij, noe som gjør at de prefererer en kommunikasjonsorientert pedagogikk. En sentral forutsetning for læring er trygghet og motivasjon. De metoder som de presenterer, er med på å utvikle disse forutsetningene. De har også som et av sine mål at man skal styrke fagets samfunns- og hverdagsrelevans.

Størstedelen av boka er en presentasjon av elevaktiviserende arbeidsmåter. Det kan være ulike spørreleker, å lage plakater, intervjuer, lage modeller, elevpresentasjoner, skrive dikt, rollespill, dramatiseringer, sang eller rapp, lage film, se på film (for å lære og ikke å underholdes), skrive brosjyre eller leserbrev, m.m. Aktivitetene er knyttet opp mot naturfagplanen i Kunnskapsløftet.

Når det gjelder bruk av Internett, advarer de mot den forkastelige metoden det er å be elevene gå på nettet for å finne noe om et bestemt emne. Elevene vil lett drukne i informasjon. Et krav er det at læreren må ha orientert seg på forhånd og funnet de nettsteder som eleven skal bruke.
En skulle tro at lærerforedrag var noe som de to forfatterne ikke var tilhenger av. Og jo da, men de kaller det elevaktive lærerforedrag. I det ligger at læreren tilkjennegir på forhånd hvilken type elevaktivitet som skal følge etter et foredrag, for eksempel oppsummere foredraget skriftlig eller gjengi det muntlig.

De nyanserer ikke hva et foredrag kan være: Skal det bare være læreren som prater, eller skal formidlingen ha det velkjente sokratiske aspekt, ved at man underveis har en samtale der tilhørerne utfordres eller elevene kan smette inn med spørsmål. I alt har vi her ei Sareptas krukke som naturfaglærere kan øse fra igjen og igjen gjennom skoleåret.