Perspektiver på barndommens historie
Norsk barndom er ikke noe entydig begrep. Motsetninger og paradokser hører med når Tora Korsvold oppsummerer barndommen i vår nære historie.
«I Norge verdsettes barndommen». Slik innleder historiker og professor i førskolepedagogikk Tora Korsvold sin bok «Perspektiver på barndommens historie». Norge har tradisjonelt vært et godt land å vokse opp i, faktisk et av verdens aller beste, skal vi tro FN. Likevel tegner det seg i dag et sammensatt og motsetningsfylt bilde, slår Korsvold fast, og nevner økende forskjeller mellom barn, økt barnefattigdom, barn som mistrives og unge som opplever sterkt press. Hvordan kan dette sammensatte og motsetningsfylte bildet forstås, og på hvilken bakgrunn? spør hun.
Perioden 1945–1975 vektlegges mest i boka. Det var da det norske velferdsprosjektet vokste fram, og denne perioden skiller seg ut fra det som kom før og etter, mener Korsvold. I et samfunn med store og raske endringer er de historiske perspektivene viktige, understreker hun. Et av målene med boka er å kaste nytt lys over fortidens mangfoldige barneliv, og gi kunnskap, økt forståelse og ny innsikt i barndommens endringer og mangfold, skriver forfatteren.
Et av de spennende perspektivene Korsvold tegner opp, er endringene av arenaer hvor barn har fått utfolde seg. Vi skal for eksempel ikke langt tilbake for å finne barn som aktive deltakere i arbeidsliv, med de plusser og minuser dette medførte. I dag tenker vi gjerne barnearbeid som entydig negativt, men med referanse til en undersøkelse om livet til skogsarbeiderfamilier i Østerdalen i 1920- og 1930-årene, peker Korsvold på arbeidsfellesskap og allsidig læring som positive elementer på en arena vi i dag anser som helt uegnet for barn. Like interessant er det å lese beskrivelsen av livet i to grendeskoler på Nordmøre i 1950- og 1960-årene, hvor barna blant annet hadde stor frihet til å utforske nærmiljøet både i og utenfor skoletid. Kontrastene til dagens tendenser til polstring av barn er i begge disse tilfellene slående.
De evneveike barna
Viktige perspektiver trekker Korsvold også opp i kapitlet «Fra normalitetsforståelser og marginalisering av barn til det nydiagnostiserte barnet». Hun viser til den lave aksepten for forskjellighet som rådet grunnen da «evneveik» var et vanlig begrep, faktisk helt fram til 1960-årene, og trekker linjer til den økte diagnostiseringen i moderne tid og diskusjonen rundt AD/HD som diagnose. Et sitat fra Kjersti Ericsson gir grunn til refleksjon: «Hvis det normale blir en smal sti, kan det bli flere som ikke finner den.»
Legger vi til at Korsvold naturligvis også beskriver skolens, og senere barnehagens, sterke innflytelse på den moderne barndommen, og at hun blant annet skriver om utviklingen av barns rettigheter og «Forbrukerbarn og medier: Skjermede barn bak skjermen?», så har vi i hvert fall nevnt noe av den omfattende gjennomgangen hun foretar av barndommens historie. Men aller viktigst er kanskje forfatterens understreking av for det første: At det ikke finnes bare én barndom, men mange og sammensatte, og at dette gjelder både før og nå. For det andre: at det finnes mange forestillinger i dag om fortidens barndom og barns liv som ukomplisert og uproblematisk, men at dette trenger nyansering. Barndommen er mangfoldig og motsetningsfylt, og det å se mangfoldet av barndommer i historien er både utfordrende og nødvendig.
Tora Korsvold har gitt oss et viktig og velskrevet bidrag til å se dette mangfoldet.
