Strandkleiv og Lindbäck med uklar agenda

Men det er tydelig at de ikke er tilhengere av professor Thomas Nordahl. Skepsisen til professor John Hatties arbeider uttrykkes klart. Forfatterne forsvarer segregering.

• Les innlegget fra Strandkleiv og Lindbäck her

Strandkleiv og Lindbäck hevder at en svakhet med å benytte konklusjonene fra Hatties metaanalyse, er at forholdene i den norske skolen ikke inngår i analysenes grunnlag. Innvendingen er lett å slutte seg til. Men det blir søkt når Strandkleiv og Lindbäck trekker artikkelsamlingen av Richard J. Morris og Nancy Mather fra 2008 til sitt bryst. Artikkelsamlingen viser at elever med lærevansker og atferdsproblemer, kan dra nytte av intervensjoner og spesielle tiltak. Det burde vært overflødig å påpeke at heller ikke Morris og Mather baserer seg på forholdene i den norske skolen.

Med bakgrunn i Morris og Mather, trekker Strandkleiv og Lindbäck konklusjonen: «Det er på bakgrunn av disse resultatene ingen grunn til å tro at spesialundervisning er mindre effektiv enn ordinær opplæring». Konklusjonen er både spenstig og spinkel. Den som søker på Google, vil få omtrent 361.000.000 treff, begrenset til det Google definerer som «Vitenskapelige artikler», på søkeordene «interventions for students with learning challenges». Mange av treffene utgjør dobbelttellinger ved at arbeider referer til hverandre, men omfanget av forskning er ekstremt stort. Resultatene i de ulike undersøkelsene går både i den ene og den andre retningen. Nettopp derfor kan metaanalyser som Hatties, ha sin funksjon. Metaanalysene muliggjør mer robuste konklusjoner enn de Strandkleiv og Lindbäck evner å trekke.

Resultatene som presenteres i Morris og Mather er ikke oppsiktsvekkende. Jeg har fulgt spesialundervisningsdebatten i noen år og kan ikke huske at noen, noen gang har hevdet at spesielle tiltak i spesielle situasjoner overfor spesielle elever, aldri kan gi læringseffekt. Hvorfor Strandkleiv og Lindbäck benytter forskningslitteraturen til å slå opp åpne dører, er uforståelig.

Spesialundervisningsdebatten har tradisjonelt ignorert og fortiet de mest alvorlige sidene ved virksomheten. Slik sett er Strandkleiv og Lindbäck i godt selskap når de overhodet ikke drøfter de menneskerettslige sidene med spesialundervisningen. Skolefolket har lite å være stolte av på dette feltet.

Fra FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19, kan en f.eks. lese at « ... mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, ...». Menneskerettighetstenkningen står stadig sterkere i samfunnet vårt, med unntak av skolen.

«Dersom elevens behov er så særpregete at denne opplæringen må skje utenom ordinære læringsgrupper, ...» avslutter Strandkleiv og Lindbäck, uten å påpeke hvem disse elevene er og hvor mange det er av dem.

Ifølge artikkelen «Oslo tar flest elever ut av normalskolen» (se utdanningsnytt, den 22.10.2012), er andelen elever med slike særpregede behov ca. 20 ganger høyere i Oslo enn i Oppland. Skal en forklare disse forskjellene, kommer en ikke langt, verken med elevforklaringer eller pedagogiske vurderinger. Det dreier seg om skolekultur og historie: Det var mange spesialskoler i Oslo. De statlige spesialskolene er nedlagt, men spesialskoleholdningene har gode levevilkår.

Spesialpedagogikken har aldri foretatt et oppgjør med seg selv. Fortsatt fremstilles segregering som en pedagogisk nødvendighet, diskriminering uttrykkes som positiv forskjellsbehandling og "elevens beste" er en begrunnelse som tjener alle andre enn eleven.

• Jens Petter Gitlesen er forbundsleder, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)