Levealdersjusteringen må fjernes

Mandag 4. november er første dag på Utdanningsforbundets landsmøte. Et av stridsspørsmålene er levealdersjustering av pensjoner. Skal det evalueres, begrenses eller fjernes? Det kanskje aller viktigste spørsmålet som mange stiller seg er: Hva betyr egentlig levealdersjustering av pensjoner?

Levealdersjustering av pensjoner betyr at hvor mye pensjon vi får, avgjøres av hvor lenge årskullet vårt er forventet å leve. Jo lenger vi er forventet å leve, jo lenger må vi jobbe for å få like mye pensjon som før. Litt uklart, synes du? La oss ta et konkret eksempel.

Jeg, som er født i 1973, tilhører et årskull som er forventet å leve til jeg blir 89 år og 9 måneder. Dette veit jeg fordi NAV har levealderstabeller på sine nettsider. Tabellen forteller meg også at alle som er født i 1973, må regne med å jobbe til de er 70 år og 8 måneder, for å få like god pensjon som tidligere.

Jeg er barneskolelærer, den gjennomsnittlige alderen ved avgang fra yrkeslivet for barneskolelærere ligger i dag et sted rundt 63 år. Jeg må med andre ord passe på helsa for å redde pensjonen min. Jeg kjenner at jeg er skeptisk. Heldigvis er jeg ikke barnehagelærer, for der er gjennomsnittlig avgang fra yrkeslivet under 60. Barnehagelærere avslutter gjennomsnittlig yrkeslivet som uføre. Uflaks, kan du kanskje si.

Pensjonsreformen med levealdersjustering ble vedtatt av Stortinget i 2005, det er noen år siden. Trenden viste at folk levde lenger enn før, og bestemmelsen om at alle skulle jobbe lenger framstod sikkert ikke som urimelig. Problemet er at 15 år etter vedtaket vet vi følgende:

• Ikke alle lever lenger enn før, noen yrkesgrupper har faktisk synkende levealder. Tannleger og advokater trekker snittet opp, renholdere går feil vei.
• Vi jobber lenger enn før, men ikke på langt nær så mye som levealdersjusteringen forutsetter.
• Det er veldig ulikt hvilke yrkesgrupper som klarer å jobbe lenge, arbeidslivet sliter tungt på mange.

Kort oppsummert kan man si at levealdersjustering straffer de som har hatt krevende yrker og som må gå ut av yrkeslivet før de hadde ønsket. Men det legges ikke bare opp til straff, vi skal også motiveres av belønning. Alle som klarer å jobbe lenger enn forventet i tabellene, vil nemlig også få høyere pensjon enn tidligere. Så hvis du har en jobb som er spennende, interessant og som lar deg beholde helsa, skal du ikke bare belønnes med et langt og produktivt yrkesliv, du skal få bedre pensjon også. Nevnte jeg at disse yrkene ofte også er de best betalte?

Levealdersjusteringen ble vedtatt for at vi skulle spare på pensjonsutgiftene i framtida. Nå viser det seg at dette er et system hvor kokken med utslitte knær, hjelpepleieren med ødelagt rygg og barnehagelæreren med tinnitus vil ende opp med å betale disse innsparingene sånn at ingeniøren, professoren og departementsråden kan få høyere pensjoner enn før.

Vi kan godt ta diskusjonen om hva vi skal gjøre med framtidens pensjonsutgifter, men en innsparing som straffer de med de tyngste jobbene og laveste lønningene og belønner de med høye inntekter og helsemessig lite krevende jobber, er og blir usosial.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) sa klart nei til levealdersjustering på sitt landsmøte for et år siden. NTL er LOs største forbund i statlig sektor med 50.000 medlemmer, ganske mange av disse medlemmene vil tjene på levealdersjustering. NTL organiserer faktisk departementsrådene, men i solidaritet med de som rammes av straffen har de sagt klart fra om at levealdersjustering er usolidarisk.

Utdanningsforbundet må følge i NTL sine fotspor. Vi må si nei til levealdersjustering og ja til solidariske pensjonsordninger.