Tett på – langt ifra!

Regjeringa har i disse dager lagt fram ei ny stortingsmelding om tidlig innsats i skolen. Meldinga har fått tittelen «Tett på», men er langt ifra å tilføre skolesystemet særlig nytt. Og det er kanskje det aller mest positive med meldinga. Barnehager, skoler og støttesystemene har på mange måter behov for arbeidsfred i noen år. Lærerne melder om stadige utviklingsprosjekt som sammen med testing, måling og rapportering stjeler tid fra lærernes og skolens hovedoppgave – det å være støttende pedagoger for barn og unges utvikling og læring.

Den nye stortingsmeldinga tar utgangspunkt i Nordahl-utvalgets rapport om spesialundervisninga. Tidlig innsats er for lengst blitt et honnørbegrep uten at så mange vet hva det egentlig innebærer. Hvor tidlig, og hva er innsatsen? Regjeringa har heldigvis i alle fall i noen grad innsett at dersom det skal bli en reell innsats, så må det bety flere lærerstillinger – og ikke minst flere kompetente spesialpedagoger tett på elevene. I meldinga er nettopp dette et hovedfokus: Hvordan kan systemet – barnehager, skoler, PPT-tjeneste og Statped – endres slik at spesialundervisningen faktisk blir spesialundervisning.

Det vises til at Nordahl-utvalget i sin situasjonsbeskrivelse påpekte at 50 prosent av det som omtales som spesialundervisning faktisk gjennomføres av ufaglærte. 23.200 elever fikk i 2017 sitt opplæringstilbud ved tett oppfølging av ufaglært assistent. De med minst kompetanse settes til de aller mest krevende arbeidsoppgavene i skoler og barnehager. Dette er en helt spesiell situasjon som ville ha vært utenkelig innenfor absolutt alle andre arbeidsfelt. Og denne situasjonen var absolutt ingen nyhet da den ble gjentatt i Nordahl-utvalgets rapport. Denne svært alvorlige systemsvikten har vedvart helt siden avviklingen av spesialskoleloven i 1975.

Rapportene om dette sviket overfor de som aller mest har hatt behov for spesialkompetanse, er etter hvert blitt mange – uten at ansvarlige skolemyndigheter og politikere har evnet å gjøre noe med det. Utfordringen er at det å erstatte tusenvis av ufaglærte hjelpere med kompetente spesialpedagoger vil koste noen milliarder kroner. Billigere kan det ikke gjøres uten at resultatet blir magert.

LES OGSÅ:

Regjeringen flytter penger for å få spesialpedagogikk nærmere barna

Også denne gangen velger regjeringa (som tidligere regjeringer) flikking som metode for å løse den aller største utfordringa i norsk skole. Litt ommøblering av eksisterende ressurser i utdanningssystemet vil ikke kunne endre det store bildet av et system som byr minst til de som trenger mest.

Mens Nordahl-utvalget forsøkte å løse utfordringen med å rasere PP-tjenesten som utrednings- og veiledningstilbud og flytte slike stillinger direkte inn i den spesialpedagogiske undervisninga, har regjeringa, etter omfattende innvendinger mot Nordahl-utvalgets forslag, valgt å videreføre PP-tjenesten. I stedet foreslås det å hente 300 stillinger fra Statped for å styrke PP-tjenesten. Det kan høres fornuftig ut, samtidig som det er på sin plass å minne om at vi har 422 kommuner i Norge. Det gir i snitt ¾ ny stilling per kommune. I de fleste små kommuner – ingen nye stillinger.

Da samme metode ble lansert i ei stortingsmelding i 1998, for akkurat 20 år sida, ble også den gang 300 årsverk fjernet fra Statped og overført kommuner og PP-tjenester. Etter fire år ble dette lagt inn i kommunens generelle rammetilskudd. I dag er det vanskelig å finne noen av disse stillingene igjen som spesialpedagogiske tiltak. Kommunene har mange hull å fylle. Heller ikke det er noen nyhet. Stortingsmeldinga viser også til at «Studenter som tar bachelorutdanning i spesialpedagogikk, oppnår i dag ikke undervisningskompetanse. Tilbakemeldinger fra skoler viser at det har blitt mer krevende for spesialpedagoger å få tilsetting i skolen, blant annet fordi kommunene og skolene er opptatt av å oppfylle de særskilte kompetansekravene i norsk, matematikk og engelsk.»

«Tett på» er langt ifra å endre skolesystemets svik overfor de som trenger kompetent spesialundervisning.