Lærerstreik for klimaet

Les også:

– På en død planet er det ingen jobber

– Fagforeningenes klimaengasjement må bli sterkere og annerledes, sier Steffen Handal.

Det er mandag kveld. Datteren min sitter overfor meg og skriver på et innlegg hun har blitt bedt om å holde på Kontaktkonferansen, en samling for ledere ved norske universiteter og høyskoler. Hun skal svare på spørsmålet «Hva forventer ungdommen av universiteter og høyskoler i miljøkampen?». Hva kan man egentlig forvente av de som forvalter kunnskapen i Norge? Ikke så rent lite, vil jeg tenke. Og jeg stiller meg samtidig spørsmålet: Hva kan ungdom forvente av lærere i miljøkampen? Eller, for å flytte ansvaret fra ungdom over til voksne – der det strengt tatt hører hjemme: Hva kan vi lærere forvente av oss selv i miljøkampen?

Ifølge avisa Klassekampen mener Utdanningsforbundets gjenvalgte leder Steffen Handal at «lærerne må lede an i kampen mot klimakrisa» (09.11.2019). Det ble jeg glad og inspirert av å lese! Jeg, og mange lærere med meg, har behov for å gjøre mer enn å drive god undervisning om bærekraftig utvikling, mer enn å oppfylle Miljøfyrtårn-krav på egen arbeidsplass. Om det er fjorårets rekordvarme, de pågående skogbrannene i Australia, eller det å leve sammen med unge miljøaktivister som påvirker meg mest, vet jeg ikke, men jeg kjenner at det haster å gjøre mer.

Dessverre er det skuffende å lese hva Utdanningsforbundet legger i å «lede an i kampen mot klimakrisa». I vedtaket fra landsmøtet i november 2019 heter det blant annet: «Det skal gjennomførast ein brei prosess i organisasjonen for å utvikle ny politikk og praksis. (…) Ein ny handlingsplan for klima og berekraftig utvikling skal handsamast av representantskapet på første møtet i 2021.» Dette er landets nest største fagforening, en samling av høyt utdannede pedagoger. Det er vi som tilbringer størstedelen av vår hverdag sammen med barn og ungdom som frykter for fremtiden, og at vi kaller disse vage formuleringene å «lede an» i kampen mot klimakrisa, er nedslående.

Klimakrisa og kampen mot den angår oss alle. En uheldig konsekvens av at vi har latt ungdommen streike alene i over et år, er at mange nå oppfatter miljøkampen som ungdommens kamp. Som lærer er man liksom med i kampen så lenge man ikke gir ugyldig fravær til elever som streiker for klima. Streikende ungdom har blitt applaudert fra sidelinja, men også latterliggjort og parodiert. Og vi er mange som har latt det skje. Som profesjon har vi vært usynlige i klimakampen.

Er vårt ambisjonsnivå virkelig ikke høyere enn at vi skal vedta en handlingsplan i 2021, «som skal inneholde konkrete mål og tiltak som skal gjennomførast i eigen organisasjon»?! Tiltak for å redusere eget CO2-avtrykk burde vi hatt for lengst! Og hvor mye utredning trenger vi for å vite at vi må kutte antall flyreiser innad i organisasjonen?

Jeg ønsker meg en fagforening som leder an på ordentlig! Jeg syns vi lærere skal være der elevene våre er, i første linje i miljøkampen. Kanskje er det ikke like lett å latterliggjøre ungdommen hvis lærerne står sammen med dem? La oss streike sammen med ungdommen, la oss voksne ta støyten fra de som vil hate og som nekter å innse at jorden er i krise.

Utover våren er det nye skolestreiker. Vi rekker antageligvis ikke å behandle streikespørsmålet i en brei prosess i denne omgang, men kanskje vi kan være en gjeng lærere som faktisk leder an, og streiker sammen med elevene våre? Jeg vil streike for klimaet – blir du med?