26. april: Lærernes mørkeste dag

Litt før klokken 11 om formiddagen 26. april 2002 ankom 19 år gamle Robert Steinhäuser Gutenberg Gymnasium i Erfurt i Thüringen, for første gang på flere måneder. 4. oktober året før hadde han blitt utvist for å ha forfalsket en legeerklæring, og skolens gjentatte forsøk på å få han tilbake i folden hadde ikke resultert i gjenopptatt skolegang. I stedet hadde Steinhäuser holdt utvisningen hemmelig for foreldrene og latt som han dro til skolen hver dag. I og med at han var over 18 år, hadde ikke skolen informert de foresatte.

Denne fredagen var han imidlertid ikke til stede for å møte rådgivere eller lærere som ville få han tilbake på skolebenken. Han var der for å drepe flest mulig av skolens ansatte.

Mindre enn tjue minutter senere hadde Steinhäuser skutt og drept 16 mennesker og seg selv. To av de drepte var elever som ble skutt gjennom en dør de barrikaderte for å holde morderen ute. Resten av elevmassen hadde blitt systematisk ignorert av Steinhäuser, som gikk fra klasserom til klasserom og henrettet lærere foran elevene deres. I alt ble 12 lærere og gymnasiets assisterende rektor drept, mens en politibetjent også ble blant ofrene etter at nødetatene ankom skolen. Sju personer ble også såret i massakren, som var den mest dødelige skolemassakren i Europa siden 16 små barn og én lærer ble drept i mars 1996 i Dunblane i Skottland.

Les også: - Skoleskyting trenger vi ikke være bekymret for i Norge

At en elev eller student retter et angrep mot hele det pedagogiske personalet ved en skole, er en helt eksepsjonell handling. I masseskytinger ved utdanningsinstitusjoner i både Europa og USA har det vært et klart flertall av elever og studenter blant de drepte. Dette er selvsagt fordi elever og studenter er i et stort flertall ved slike institusjoner, men også fordi slike massakrer svært sjelden er målrettede, men heller dreier seg om tilfeldige drap der målet ofte har vært å ramme flest mulig.

Det er ikke tilfeldig at skoler er mål for disse skytingene, men hvem som blir drept i angrepene, er nesten alltid vilkårlig. For eksempel var tre av 17 drepte i Parkland-skytingen i Florida i 2018 lærere. De døde mens de forsøkte å beskytte elever fra drapsmannen. I den mest dødelige av alle massakrer ved utdanningssteder, Virginia Tech-skytingen i april 2007, var fem av de 32 drepte akademisk ansatte. Resten av ofrene var studenter som befant seg der morderen angrep. Massakren i Erfurt er derfor den eneste skoleskytingen i historien der bare ansatte var målet for massedrapet, mens skytteren overhodet ikke var interessert i å drepe elever. Det er en av læreryrkets mørkeste dager noensinne.

I boka «School Shooters. Understanding High School, College, and Adult Perpetrators» av Dr. Peter Langman klassifiserer psykiateren skoleskyttere i tre kategorier: traumatiserte, psykotiske og psykopatiske. Av de ovenfor nevnte skoleskytingene, var ingen av morderne kategorisert som traumatiserte. Slike traumer kan ha blitt påført av alt fra mobbing til fysisk og seksuelt misbruk og alvorlig omsorgssvikt i hjemmet.

Mitchell Johnson, som var 13 år da han sammen med vennen Andrew Golden (11) drepte fem personer ved deres egen skole i Jonesboro, Arkansas i 1998, er en av skoleskytterne med en traumatisk oppvekst. Johnson hadde blitt seksuelt misbrukt av en eldre gutt og blitt mobbet av sine jevnaldrende, mens moren var alkoholiker. På den andre siden var Virginia Tech-skytteren Cho Seung-hui (23) ifølge Dr. Langman psykotisk da han drepte. Columbine-morderen Eric Harris (18) er derimot en kandidat til å ha vært en psykopatisk skoleskytter. Noen av gjerningspersonene har imidlertid trekk fra flere av kategoriene, men på bakgrunn av alt man vet om Steinhäuser, er Dr. Langman sikker på at han tilhører den psykopatiske kategorien.

I likhet med andre psykopatiske skoleskyttere, virket det som om tyskeren foraktet autoritetspersoner mens han var elev. Han hadde et oppblåst selvbilde, og skoleprestasjonene matchet aldri de skyhøye ambisjonene. I tillegg tok han ikke ansvar for de svake karakterene sine selv, men skyldte i stedet på andre, samtidig som han var dyktig til å lyve for venner og foresatte. Dr. Langman klassifiserer han som en prinsippløs psykopat. Dette er en person som er god til å bedra andre, og som er dyktig i såkalt «impression management», kontroll over hvordan andre oppfatter deg og din personlighet. Slike personer forventer ofte å få særbehandling til tross for manglende prestasjoner, og de lar seg ikke avskrekke av straff eller trusler om straff.

For å få tilgang til skytevåpen, hadde Steinhäuser blitt medlem av en skyteklubb. Også der hadde han begått bedrageri, ved å forfalske tabellene med antall timer skytetrening han hadde hatt for å få våpenlisens. Steinhäuser ville ta en snarvei, noe han følte seg berettiget til. Den falske legeerklæringen som fikk han utvist fra skolen, var altså ikke første gang han trikset med dokumentasjon som skulle gi han fordeler.

Blant skoleskyttere har psykopatene sjelden kommet levende ut av skytingen. Ved å ta sine egne liv, unngår de å bli tatt. I tillegg får de selv kontrollert hvordan de ønsker å dø, uten å måtte stå til ansvar for ugjerningen. Likevel kan man spørre seg hvordan Dr. Langman kan konkludere med psykopati eller psykose uten å ha møtt gjerningsmennene han beskriver. Å fjerndiagnostisere kriminelle har sine svakheter, men noe annet er å stille diagnoser etter at observandene er døde. Likevel er det enighet om at slik forskning er nødvendig for å forstå og for å forhindre fremtidige skolemassakrer. Samtidig er handlinger som den Steinhäuser utførte, så sjeldne at de vanskelig kan la seg forutsi.

Dessverre sprer det seg ofte myter om skoleskytterne. Det kan virke som om mange søker en slags trøst i at gjerningsmennene må være unge gutter som har gjort det svakt akademisk, som føler på et sterkt utenforskap, har blitt utsatt for mobbing eller omsorgssvikt. På den måten kan vi som arbeider med barn og unge anta at vi bidrar til å forhindre slike ugjerninger ved å følge opp hver enkelt elev godt og samtidig være oppmerksomme på urovekkende signaler.

Det skal selvsagt lærere gjøre med alle elever, men faktum er at lærere aldri kan beskytte seg fullt ut mot slike angrep. Spørsmålet er også om de som arbeider ved skoler i det hele tatt burde bekymre seg for slike handlinger. Skoledrap i Europa er svært sjelden kost, men har blitt sørgelig aktuelt etter drapene i Malmö i mars.

I motsetning til Eric Harris gjorde ikke Steinhäuser det godt på skolen, selv om han ifølge klassekameratene mente at han kom til å bli «noe stort». En medelev fortalte at Steinhäuser derimot var karismatisk og opprørsk, og at han var godt likt av jevnaldrende. Han skal ha tilbrakt tid med venner etter skoletid og hadde et aktivt sosialt liv på byens utesteder i helgene. I tillegg elsket medelevene hans skarpe tone overfor lærerne og at han sjelden gjorde som han fikk beskjed om.

Samtidig var ikke Steinhäusers ordens- og atferdskarakterer de beste, og på en skoletur året før massakren ble han tatt i å røyke sigar og drikke whisky. Da læreren hans konfronterte han med atferden, skal Steinhäuser ha formet fingrene sine til en pistol og satt dem mot lærerens hode mens han lagde skytelyder. Denne læreren var én av 13 lærere Steinhäuser drepte 26. april 2002.

Steinhäusers motiv ser ut til å ha vært hevn på grunn av utvisningen og det nederlaget dette påførte ham. Dette er et nederlag de fleste mennesker ville klart å riste av seg og gå videre i livet med, men slik er det ikke nødvendigvis for psykopater. Mange psykopater glemmer aldri det de opplever som urett mot dem selv, selv om de selv kan ha vært skyld i det de opplever som urett. Psykopatologi er uvanlig, og Steinhäusers angrep var en eksepsjonell handling. Det går ikke an å late som om dette var en vanlig ung mann med hat til lærere. Dem er det mange av.

Tusenvis av skoleelever over hele verden blir utsatt for læreres sanksjoner, som nedsatt ordenskarakter eller utvisning, hvert eneste år. Enda flere stryker i fag, og mange dropper ut av skolen. Robert Steinhäuser er den eneste som faktisk gikk inn for å drepe alle lærerne på skolen sin som hevn for det han opplevde som urettferdig behandling. Denne grusomme og unike ugjerningen må aldri glemmes. Lærerne som mistet livet på jobb den dagen, fortjener ikke det.