Et trygt skolemiljø – også for utfordrende elever
Debatt: – Ikke fjern de vanskelige elevene fra fellesskapet. Spør heller hvorfor de agerer som de gjør, og bygg et hjelpeapparat rundt dem
I debatten rundt opplæringslovens kapittel 9A må vi ikke glemme de elevene som oppleves som utfordrende og ses som de som skaper et utrygt læringsmiljø. Disse elevene har også krav på et godt skolemiljø. For å klare dette må skolen se dem som en del av et system, og be om støtte når lærere føler at de ikke strekker til.
Regjeringen er i full gang med å revidere opplæringsloven. NOU 2019:23 slår fast at lovverket for grunnskolen og videregående i stor grad fungerer bra, men at det er noen utfordringer ved formuleringene og rommet for tolkninger i dagens lov, og derfor bør den revideres. Kapittel 9A har vært kraftig diskutert, særlig §9A-5, som fått klengenavnet «krenkeparagrafen». Opplæringsloven fastslår at alle elever har krav på et trygt og godt skolemiljø. I den såkalte krenkeparagrafen skrives at hvis det finnes mistanke om at det er en voksen ved skolen som har skyld i at elever opplever et utrygt miljø, skal dette meldes videre til rektor. Loven legger barnets opplevelse av skolemiljøet til grunn, og derfor har mange ansatte i skolen uttrykt uro for at dette skal brukes mot dem når de utøver sitt profesjonelle skjønn.
Marginalisering av barn som ikke passer innenfor normene, er ikke noe som hører fortiden til, det skjer i samtiden også.
Lærere og rektorer melder om at skolehverdagen har blitt bedre for mange elever som en følge av tillegget i 9A. Når mange lærere uttrykker at de er bekymret for at deres pedagogiske praksiser kan oppfattes som krenkende, er det kanskje fordi at de ikke helt ser at §9A-5 også kan være en god ting. Paragrafen tvinger skolen til å ta et oversiktsblikk på hva de egentlig gjør med de elevene som oppleves som vanskelige. Det er ofte disse elevene som blir kategorisert som antisosiale og med atferdsvansker. Forskning viser at disse barna over lag blir vurdert lavere av lærere, både faglig og i relasjonen til andre elever. Det er ofte disse elevene som er den andre parten i saker der elever er ofre for et utrygt skolemiljø. Det er ofte de som er mobberne. Det er de som oftest setter lærernes profesjonalitet på prøve. Paragrafen er i stor grad skapt for offeret, og skoler er redde for å stilles til svars foran fylkesmannen på grunn av manglende innsats for den utrygge eleven. Disse to faktorene gjør at jeg redd at de vanskelige barna blir glemt. For et barn som utsetter andre barn for utrygge forhold, kan neppe være trygt selv.
Lærere må få lov å si «Dette klarer ikke jeg å gjennomføre på en god nok måte, hjelp meg».
Alle barn har rett til et trygt og godt skolemiljø – også de som skaper utrygghet. Vi kan ikke kategorisere dem som barn med vansker og si at det er noe ved individet som er feil. I møtet med disse barna må vi se på miljøet rundt dem, vi må se på systemet de er en del av. Barn som er trygge og har det godt med seg selv, har betydelig mindre risiko for å være utagerende overfor de rundt seg. Når man skal håndtere en situasjon med utrygt skolemiljø, må man derfor jobbe med begge parter i saken. Både offer og forøver må få hjelp til å løse situasjonen. Å fjerne disse barna fra skolens fellesskap er ikke løsningen, jeg vil hevde at det snarere er som å kaste bensin på bålet. Å velge å kategorisere dem som vanskelige vil forfølge dem videre i livet, både som selvbilde og som stigmatisering i relasjon til andre barn og voksne i skolen. Dette har historien tydelig vist gjennom bruk av skolehjem og kolonier. Marginalisering av barn som ikke passer innenfor normene, er ikke noe som hører fortiden til, det skjer i samtiden også.
Når lærere er redde for å bli «anmeldt» for å krenke elever, tror jeg dette bunner i at de i møtet med barn med atferdsvansker mangler verktøy for å håndtere dem. Hvordan kan man egentlig håndtere noen som plager uten å agere på en måte som kan oppfattes som krenkende? Krenkelse er subjektivt, og derfor er det svært vanskelig å unngå. Læreren må søke hjelp fra andre med mer kompetanse enn seg selv: familie, helsesøster, skoleledelse, PPT og BUP. Kapittel 9A er ingen begrensning av læreres rett å utøve sitt mandat, men heller en påminnelse om at alle barn skal ivaretas, og at man ikke alltid kan være den mest kompetente. Lærere må få lov å si «Dette klarer ikke jeg å gjennomføre på en god nok måte, hjelp meg». Paragraf 9A-5 bør først og fremst være et verktøy for å huske på at skolen er et system, og at dette systemet skal tas i bruk av lærere. For at dette skal fungere må terskelen for å be andre om hjelp senkes. Hvis helsesøster åpner opp for at lærere skal kunne komme og drøfte vansker i sin klasse etter skoleslutt, underletter det kontakt. PPT kan ha faste kontaktpersoner som lærere kan bygge en relasjon med. Samarbeidet må gis en tydelig og selvfølgelig plass i hverdagen. Det er ikke rettferdig at én lærer skal forventes å ta alle avgjørelser overfor et barn, hverken for læreren eller barnet.
Ikke fjern de vanskelige elevene fra fellesskapet. Spør heller hvorfor de agerer som de gjør, og bygg et hjelpeapparat rundt dem som kan få dem videre på veien. Slik kan også de få det trygge skolemiljøet de har rett til, som igjen vil gi et positivt utslag for dem rundt disse elevene.
