ADHD-barn bør få utsatt skolestart
Snart skal et nytt kull starte første etappe i skoleløpet. Det er solid belegg for å aktualisere/ debattere utsatt skolestart som tiltak for barn med ADHD - spesielt for dem som er født sent på året.
ADHD er bl.a. forbundet med uforholdsmessige store konsentrasjonsvansker i fht ikkemotiverende oppgaver (lekser, husarbeid, «skjedlie» fag), dårlig impulskontroll, problemer med selvregulering, planlegging, organisering av adferd som er rettet mot fremtiden, ferdigheter i å forholde seg til vanlige "kjøreregler, sosial og emosjonell modenhet.
Medisinering av barn med ADHD er det mange som har en mening om. Ikke så rart kanskje vil noen si da forskeren Rappoport på slutten av 70- tallet viste at for så vidt alle barn uansett om de hadde ADHD eller ikke faktisk ble mere fokuserte når de bedrev mentalt anstrengende arbeid etter å ha tatt sentralstimulerende midler.
Uansett er faktum er at så mange som 80-90% av de med reell ADHD har positive effekter av sentralstimulerende midler.
Men samtidig er ikke medisinering annet enn symptombehandling. Akkurat som tilfellet ofte er med briller, kurerer ikke medisinene. Så hvorfor bruke det da? Ja fordi det virker.
For uansett har mange barn med ADHD utvilsomt et reelt behov for og til dels meget god hjelp av medisinene. Her inkluderer jeg Strattera, et ikke sentralstimulerende middel.
Men undertegnede har jobbet innen dette fagfeltet i over 20 år og vet likevel at medisiner så langt fra er det eneste tiltaket som må til for å oppnå optimale resultater. Det er så utvilsomt langt fra tilstrekkelig med en pille om en skal lykkes med å hjelpe denne gruppen tilstrekkelig. Ikke minst med tanke på alle de andre problemene disse barna ofte også har å slite med. Her trengs det ofte å skyte inn mye tiltak og ressurser på skolene, behandling, kunnskap, veiledning til skole og hjem, og ofte tverrfaglig samarbeid hånd i hånd med mye tid og tålmodighet for å lykkes. Mye kan helt utvilsomt gjøres gjennom adekvate tiltak overfor hjem og skole inkl. forebyggingsarbeid. Men supplert med medisiner virker tiltakene enda bedre viser forskning.
Men hvorfor er medisinering av ADHD belagt med så vidt mye tabu? Mangel på kunnskap om ADHD en årsak. Og ang. dette og andre årsaker så har jeg ikke plass til å berøre dette her. Men ofte føler jeg meg litt oppgitt når jeg sammenlikner med andre sykdommer. Astma for eksempel. Astmamedisiner hjelper også sikkert de som ikke har astma også til å yte bedre fysisk. Men likevel er det sjelden jeg hører noen stille spørsmål om de med astmadiagnose skal få medisiner i tillegg til alle andre tiltak for øvrig som må iverksettes for at de skal få en bedre livskvalitet. Tenk om astmatikere også skulle vært utsatt for sånne antimedisinske holdninger? Undertegnede har astma selv og jeg må si jeg tenker med skrekk og gru om legene mine av ideologiske årsaker hadde nektet meg å bruke medisiner.
Men a propos astma. Ut fra min ringe erfaring med «ADHD-ere» er mitt inntrykk at ADHD på en måte er som «astma i hjernen». Dvs manglende evne til utholdenhet, til å mobilisere en energi og retning i fht anstrengende «skjedlie» oppgaver.
Interessant sånn sett er at nyere forskning har vist at barn og ungdom med ADHD i motsetning til «normale» mangler blodgjennomstrømming i motivasjonsbanene i hjernen ved «skjedlie» oppgaver. ADHD er mao. også en motivasjonsforstyrrelse. Mange vil da forstå hvorfor det lett det blir konflikter på hjemmebane og skole når en maser og presser noen til noe de ikke har krefter til. Astmatikere ville heller ikke like å høre «Du skal løpe like langt uten medisiner og høre lærere bare si «jeg vet du kan hvis du vil».
Noe annet nyere forskning har vist er at i noen strukturer framme i hjernen bla modnes cellene senere hos barn med ADHD (20 -30 %). ADHD er en utviklingsforstyrrelse mao. Dette stemmer også godt overens med min opplevelse at barn med ADHD oppleves som barnsligere emosjonelt og sosialt og trenger tettere oppfølging. De likner i emosjonell modenhet altså på yngre barn på et lavere klassetrinn. Det er lett å forstrekkes om en ikke tar hensyn til dette. Mye kan selvsagt gjøres for å spice opp undervisningen og vekke hjernen til ADHD- barna. Med eller uten medisiner. Men kravene må være tilpasset evner og forutsetninger i fht utholdenhet/ selvstendighet.
Med dette i bakhodet er spørsmålet jeg her vil stille om dette også kan bane veger for en ny og muligens unik forståelse om tiltak. Min idé er utsatt skolestart.
Forskning på barn generelt viser at de som er født i oktober og utover lettere dropper ut av videregående. Bare dette faktum er jo i seg selv et tankekors.
Men tenk selv hva en kan utlede ut av dette når barna i tillegg skulle være mer umodne i tillegg (jeg sikter til ADHD) og eventuell ha disposisjoner for dysleksi og dyskalkuli i tillegg. Utsatt skolestart kunne medført en mulig reduksjon i behov for medisinering, spesialundervisning, redusert dropout på videregående, og muligens mye mer. Mestring på skolen faglig/ sosialt og selvtillit/ selvfølelse henger da mye sammen. Også i fht hvordan det går senere i livet.
Det siste perspektivet. Viten om at det ikke alltid går så bra med barn med ADHD senere i livet gjør at jeg våger å stille spørsmålet om det er på tide å vurdere om utsatt skolestart for denne gruppen barn i det minste i tilfelle de som er født sent på året burde aktualiseres. Mitt håp er at dette kan bli tatt opp på den politiske dagsordenen. For like barn leker best. Og likner du barn som er ett år yngre. Så hvorfor ikke? Bare spør ansatte i skolen om modenhet og preferanser på alderen på lekekamerater. Og foreldre som formidler at de føler at barna deres kunne ha hatt mye å tjene på utsatt skolestart.
Det vil kreve mye kompetanse for å plukke opp denne gruppen før de begynner på skolen. Ikke for å gi dem medisiner men i fht forebygging på mange nivåer som nevnt. Undertegnede føler i hvert fall at utsatt skolestart som tiltak for barn med ADHD burde debatteres.
