Digitale ferdigheter er viktig, men ikke nettbrett

Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden, men vi kan forestille oss at morgendagens arbeidstakere må kunne tenke kritisk, ha evnen til kreativitet, utholdenhet og konsentrasjon. For å lykkes med det må man kunne det grunnleggende: lese, skrive og regne. Barna våre går først og fremst på skolen for å erverve kunnskap og tilegne seg de grunnleggende ferdigheter som skal sette dem i stand til å delta i verden rundt seg både som borgere og arbeidstakere når de blir større. Det er hovedformålet med skolegang. I tillegg er det også en viktig arena for dannelse, lære hvordan man omgås andre mennesker, skape vennskap, kjenne på mestring og glede, fysisk, og nå også psykisk fostring.

LES OGSÅ:

Vil erstatte lærere med nettbrett

Skolen er også vårt aller viktigste instrument for integrering og sosial mobilitet. Det skal ikke spille noen rolle hvor foreldrene dine kommer fra, hvor mange bøker de har i bokhyllen og hvor mye de tjener; norsk skole er gratis og alle skal ha muligheten til å skape sin egen fremtid gjennom den. Samtidig har det de senere år vært en storstilt utrulling av nettbrett til elever fra første klasse på mange skoler over hele landet. Bruk av nettbrett skal blant annet styrke elevenes motivasjon, gjøre nivåinndeling lettere og heve elevenes digitale ferdigheter. Gjennom dette saliggjørende verktøyet er målet at flere skal komme seg gjennom skolen. Med håp i hånd, men på et svært tynt kunnskapsgrunnlag stevner man frem.

Radikalt paradigmeskifte

Innføring av nettbrett representerer et radikalt paradigmeskifte, og selv om forskning på digitale læringsenheter og deres påvirkning på hvor mye barn lærer av å bruke dem kontra tradisjonelle bøker er et nytt forskningsfelt, vet man noe. Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger har forsket på effekter av digitalisering av lesing; ved kortere tekster spiller det ingen rolle om elevene leser på skjerm eller papir, ved lengre tekster husker elevene flere detaljer og klarer å lese betydelig lenger når de leser på papir. Nettbrettet i seg selv distraherer, detaljene sitter ikke. Ny hjerneforskning viser også at barn lærer mer og husker bedre ved bruk av håndskrift. Bruk av penn og papir gir hjernen flere knagger for å huske, ifølge Audrey van der Meer, professor i nevropsykologi ved NTNU.

I dag faller én av fem gjennom i utdanningsløpet og klarer ikke å fullføre videregående skole fordi de mangler de grunnleggende ferdighetene. Mange av dem er funksjonelle analfabeter ute av stand til å lese en avis eller skrive en søknad eller CV. Mon tro hvor mange som vil havne i denne statistikken om noen år.

Et kjent argument for innføring av nettbrett er at man må henge med i tiden. Det er altså en klokkertro på at én type digital læringsenhet skal revolusjonere norske elevers digitale ferdigheter. At nettbrettet i seg selv oppleves som mer motiverende trekkes ofte frem, men det er et svakt argument for innføring. Er det snakk om indre motivasjon som gir driv til å fortsette og til ikke å gi seg når oppgaven er vanskelig og løsningen synes langt unna? Eller er motivasjonen overfladisk og styrt av poenger og premier? Og hvem har sagt det skal være lett, å lære krever innsats, man kommer ikke langt ved å gå minste motstands vei.

Metode og praksis er ikke irrelevant

Dyktige, faglig sterke lærere er den viktigste forutsetningen for barns læring. Men metode og praksis er ikke irrelevant. Det er enkelt og vanlig å utpeke lærerne og deres mangel på digital kompetanse som problemet. Oslobyrådets strategi for læringsteknologi i grunnskolen sier: «Store ulikheter i lærenes kompetanse truer prinsippet om likeverdig opplæring i en fellesskole for alle.» Det settes altså ikke spørsmålstegn ved læringsteknologien i seg selv, bare lærerne.

Hva hvis det er nettbrettene som læringsflate i seg selv som er det egentlige problemet? Det radikale paradigmeskiftet bringer også med seg en hel del konsekvenser man ikke nødvendigvis har overskuet. Faktorer som barn og skjermtid er én ting, avhengigheten og datadeling med verdens største teknologiganter en annen. Forlagsbransjen påvirkes også fordi skolene kjøper færre bøker enn før. Fallende etterspørselen vil på sikt påvirke tilbudet. Fortsetter utviklingen blir det færre bøker og velge mellom også for de skolene som ikke er heldigitale og med et dårligere bokutvalg vil det bli vanskeligere for skoleeiere å velge bort nettbrett.

Digitale ferdigheter er én av fem grunnleggende ferdigheter i Kunnskapsløftet som elevene skal tilegne seg og de fleste er enige om at dette er viktig. Den digitale verden byr på mange muligheter også i skolen som vitaliserings- og simuleringsteknologi, programmeringsfag i tillegg til at nettet er en utrolig kilde til stoff som kan hentes på ulike plattformer. Det er svært gunstig, kanskje spesielt i videregående, men det viktigste er at læreren får tak i det. Elevene trenger ikke øve seg på å google, de trenger å øve seg på å tenke, i å skille det sentrale fra det perifere.

Argumenter som at barna «føler seg mer motiverte og føler mer mestring» er ikke et godt nok grunnlag for å innføre nettbrett til førsteklassinger. Ei heller skolemyndighetenes generelle redsel for å være avleggs. Teknologisk utvikling kan ikke stoppes eller dikteres, men vi kan velge hvordan vi ønsker å bruke den. Det er derfor ikke digitalisering i seg selv som fortjener kritikk, men et fragmentert skoledigitaliseringsprosjekt med alvorlige mangler. Istedenfor å parkere debatten, slik vår egen kunnskapsminister ønsker, bør den løftes til et høyt politisk nivå. Og så lenge det er et lokalt ansvar, bør skoleledelse og skoleeiere rundt i landet bråstoppe og tenke seg godt om. Det er ikke for sent, det er ingen skam å snu. Norsk skole skal være kunnskapsbasert, utgangspunktet for dette paradigmeskiftet må være at barna lærer mer gjennom bruk av nettbrett. Så langt er det lite som tyder på det.