Med læringsutbytte som mål – på bekostning av hva?

7. juni 2016 ble de mest kontroversielle forslagene i Stortingsmelding 19 (2015–2016) «Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen» nedstemt av et flertall på Stortinget. Dette skjedde som følge av et massivt trykk fra barnehagefolk fra hele landet. Barnehageopprøret hadde blitt etablert fordi leken, barndommen og den nordiske barnehagetradisjonen var truet, som følge av en iver etter å innføre språknorm, systematisk kartlegging og mer formell læring med utbyttebeskrivelser.

På mange måter kan vi si at Agderprosjektets førskoleopplegg, «Lekbasert læring», er en snik-innføring av det som ble nedstemt i Stortinget for drøye tre år siden. Et prosjekt med fokus på matematikk, språk og selvregulering, læring satt i system i barnehagen. Et førskoleopplegg der rammeplanen ikke står oppført i litteraturlisten i boka «Lekbasert læring».

Rammeplanen er en offentlig vedtatt læreplan som alle barnehager i landet plikter å følge. Rammeplanen er en forskrift til barnehageloven. Planen beskriver mer detaljert hva barnehagen skal inneholde og hvilket ansvar personalet har. Rammeplanen vektlegger ikke samme type målbare ferdigheter som det gjøres i Agderprosjektet.

Et knapt år etter at Stortinget valgte å verne om leken og den nordiske barnehagetradisjonen, i mai 2017, befant jeg meg på konferansen Nordiske Impulser sammen med kollegaer fra barnehagen. Mari Rege fra Agderprosjektet var en av foredragsholderne.

Vi fikk hakeslepp av det vi fikk presentert! En av kollegaene mine hvisket til meg under foredraget og spurte om det var en spøk. Stemningen i salen, der flere hundre tilhørere var samlet, var anspent og preget av sinne, vantro og sjokk. Noen gikk i protest. Budskapet var så fjernt fra verdiene vi står for at det nesten framsto surrealistisk. Og kontrasten ble ekstra synlig når dyktige og anerkjente barnehagefolk som Berit Bae, Anne Greve, Eivor Evenrud, Birgitte Fjørtoft, Thorbjørn Ottersen og Gunilla Dahlberg på samme konferanse framførte budskap som traff oss midt i hjertet. Med barneperspektivet i fokus. Stikk motsatt av det Rege presenterte.

I barnehagealder skal leken alltid ha hovedrollen, på barnas premisser. Barn leker for å leke, og de leker for å være i den prosessen de befinner seg i. Leken er ikke instrumentell! Måten vi organiserer og tilrettelegger hverdagen på, må alltid ha barnas beste som første prioritet. Det er ikke til barnas beste hvis vi på en systematisk måte har som mål å lære dem mest mulig før de starter på skolen. Sosial kompetanse, selvfølelse og evne til å tenke og ta vare på seg selv og samhandle med andre er de viktigste egenskapene barna tar med seg fra barnehagen.

«Konklusjonen ut fra det vi vet etter 20 år, er at Reform 97 ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt» uttalte pedagogikkprofessor Peder Haug til Barnehage.no 21. juni 2017. Peder Haug hadde rollen som forskningsleder for «Program for evaluering av Reform 97», for Norges forskningsråd.

Hva er det da som tilsier at læring satt i system enda ett år tidligere kan ha noe for seg? Er det etisk riktig å eksperimentere med barna på denne måten? Vi har ingen forutsetninger for å vite konsekvensene det vil medføre på sikt.

«Vi ser at hvis vi får med oss alle barnehager til å jobbe litt hver dag med lekbasert læring, får barna et bedre utgangspunkt før skolestart», sier professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger, til nrk.no som først omtalte saken», publisert på Utdanningsnytt.no, 9. august 2019.

For oss som befinner oss i barnehagene, er det ikke merkelig at barn som blir drillet innenfor ulike områder vil bli gode i det de har øvd på. Men er det virkelig det vi ønsker? Og hva gjøres det på bekostning av? Hva er det som ofres, dersom det settes av åtte timer i uka til voksenstyrt læring? Altså rundt 350 timer i året!

Et annet funn i studien til Agderprosjektet er at det er sterk sammenheng mellom hvor høy bemanningen er og hvor godt barna har gjort det. Altså prestert. Noe som ikke bør forundre noen. Bedre bemanning gir bedre rammer å arbeide innenfor, samtidig som det gir bedre mulighet til å følge opp hvert enkelt barn i læringssituasjonene. Men, er det positivt? Og i tilfelle for hvem?

Analyser som den danske forskeren Dion Sommer har gjennomført viser blant annet at undervisningslignende opplegg i barnehagen kan medføre at barn blir dårligere forberedt til skolen, får større adferdsutfordringer og lavere selvtillit (Sommer og Kiltmøller 2015).

Ved systematisk bruk av pedagogiske programmer og opplegg som reduserer barns mulighet til medvirkning må vi spørre oss selv om vi faktisk er på kant med Barnekonvensjonen og Grunnlovens paragraf 104. Vi må spørre oss om vi trosser barnehagelovens formålsparagraf: Å ta vare på barndommens egenverdi.

Den viktigste jobben vi legger ned i barnehagen, er å få barna til å oppleve at de blir sett og hørt i trygge omgivelser. Den jobben må utføres av tilstedeværende og kompetente ansatte som er i stand til å lese hvert enkelt barns signaler og behov. Det er vår plikt som profesjonsutøvere å verne om barnas lek og integritet. Det er sånn barn rustes til å møte livet etter barnehagetida. Dette er et stort ansvar, fordi det krever at de ansatte har et profesjonelt og faglig kritisk blikk på egen praksis. Og som er mentalt påskrudd for å kunne veilede barn sånn at de ikke havner i fastlåste uheldige mønstre. Faglig bevissthet blir for meg mye viktigere å ha fokus på, enn faglige opplegg satt i system gjennom en rigid ukeplan i barnehagen for å forberede barna på skolen. Skoletida kommer tidsnok.

«Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene», sier professor Trond Diseth, som er avdelingsoverlege ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på Rikshospitalet.

I løpet av fem år opplevde hans avdeling en femdobling i antall henviste pasienter fra hele landet. Det kan være flere årsaker til slike tilstander, som mobbing, skilsmisse, overgrep eller andre forhold i familien. Men etter å ha gjort en grundig kartlegging for å finne årsaken til den store økningen, var det ett forhold som skilte seg tydelig ut: Prestasjonspresset i skolen.

Det siste året har barnepsykiaterne sett at presset har forplantet seg helt ned i barnehagen. «– Barnehagene blir mer og mer en skoleforberedende institusjon, med matte og norsk, på bekostning av barns mulighet til lek, sier overlege Stein Førde, som også jobber ved Rikshospitalet». Utsagnet er hentet fra artikkelen «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress» publisert av VG 30. september 2018.

Vi må spørre oss om vi ønsker en framtidig barnehagesektor styrt av et lite knippe aktører med stor politisk innflytelse, med marginaliserte profesjonsutøverne som konsekvens. Der innovasjonen for de overordnede pedagogiske linjene foregår utenfor barnehagen, en utvikling som i praksis reduserer mulighet til å bedrive innovasjon fra dem som er nærmest barna i arbeidet. Der hverdagen i mye større grad er detaljstyrt på bekostning av barnets autonomi. Kanskje også på bekostning av barns psykiske helse. Og der rammeplanen blir tilsidesatt.

Ferdige program som styrer praksis bidrar til en avprofesjonalisering av barnehagelærerrollen. Det er lite sannsynlig at så mange barnehagefolk ønsker dette, men det er et høyst reelt framtidsscenario hvis markedskrefter i eller utenfor sektoren fortsetter å bli sponset og heiet på av myndighetene. Som profesjonsutøvere er det vår plikt å yte motstand mot denne utviklingen, på barnas og våre egnes vegne.