Uholdbar usikkerhet for lærere

Vold mot lærere er et alvorlig samfunnsproblem. Få har fått merke dette så hardt som Clemens Saers. Han ble livstruende angrepet av en elev. Skadene han ble påført, er godkjent som yrkesskade og han er tilkjent yrkesskadeerstatning. Den voldelige eleven er straffedømt for forholdet i Oslo tingrett. Eleven ble dømt til å betale oppreisning til Saers, samt erstatning for tapt inntekt.

I etterkant gikk Clemens Saers til søksmål mot Oslo kommune med krav om oppreisning, fordi han mener arbeidsgiver handlet grovt uaktsomt når de unnlot å varsle alle lærerne om den potensielle faren eleven representerte. Verken tingretten eller lagmannsretten ga Saers medhold i kravet. Høyesterett kan være neste stopp.

Les også:

Clemens Saers tapte i lagmannsretten

Samtidig som saken behandles i rettssystemet, er det god grunn til å løfte blikket fra de rent juridiske avklaringene. Saken handler om noe mer og viktigere, enn hva som kan kalles grov uaktsomhet i juridisk forstand. Den handler om at læreres arbeidsgivere i ord og handling må erkjenne sitt ansvar for læreres sikkerhet på jobb. Stille tydelig opp når den blir truet, vise ansvar og omsorg når noe har skjedd. Å svikte dette ansvaret strider mot vår forståelse av hva som er rett og galt. Det kan verken norske lærere eller Norge som samfunn leve med. Ingen kan forlange noen garanti mot voldshendelser i skolen, desto viktigere er det at læreres arbeidsgivere er bevisste sitt ansvar, både for forebygging og oppfølging.

Mye, også i dommene fra tingretten og lagmannsretten, tyder på at skolen og Oslo kommune ikke ivaretok sikkerheten godt nok i dette tilfellet. Hvorfor er det ingen som tar reelt ansvar for svikten? Hvorfor sitter det så langt inne for kommunen å innrømme i etterkant at ting kunne og burde vært gjort annerledes? Resultatet av rettsprosessen og måten Saers har blitt møtt på fra arbeidsgiver, må føles som enda et slag i trynet.

Lærere i Norge blir også redde og sinte når de opplever den behandlingen Saers har fått.

Vi legger merke til at skolen ikke varslet alle lærerne om at eleven kunne være farlig, selv om han hadde tatt kvelertak på en elev tidligere. Vi merker oss at det ikke ble satt inn sikkerhetstiltak selv om erfaringen viste at det var nødvendig. Lærere vet at arbeidet med å forebygge risiko ofte er for dårlig. I tillegg er vi bekymret for hvordan vi vil bli ivaretatt dersom uhellet skulle ramme.

Resultatet er at mange lærere føler usikkerhet og oppgitthet. Følelsene forsterkes av at konkurransetenkning ofte bidrar til å feie voldsproblematikk under teppet. I Oslo har erfarne lærere og rektorer fortalt om nødvendigheten av å dysse ned voldsepisoder for å bevare skolens omdømme. Under Saers-saken i tingretten fortalte hovedverneombudet i Utdanningsetaten at ordet «vold» helst ikke skulle brukes i etaten.

Lærerorganisasjonene har advart mot slike holdninger lenge. Vi har pekt på at vold mot lærere er et økende problem som ikke tas på tilstrekkelig alvor. Saers var ikke medlem av Utdanningsforbundet eller noen annen fagforening da han trengte hjelp. Derfor har lærerfagforeningene ikke gitt juridisk bistand i forbindelse med rettsakene. Til saken i lagmannsretten innga Utdanningsforbundet et støtteskriv for retten for å belyse læreres rett til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø med fullverdig beskyttelse mot vold.

Lærere vet at denne saken berører oss alle. Derfor har Utdanningsforbundet utviklet ressurser for tillitsvalgte og ledere til bruk i det forebyggende arbeidet. Det er likevel arbeidsgiver som har ansvaret. Leder for Utdanningsetaten i Oslo, Marte Gerhardsen, forsikrer om at de har og tar ansvar for lærerens sikkerhet. Men måten Oslo kommune har håndtert Saers-saken gjør det uklart hva dette ansvaret egentlig består i. Det må avklares, gjerne i samarbeid med oss.