Aktiv lytting krever metode og trening

Essayet om møter med barn sett fra en skuespillers perspektiv (Buer, 2024) hadde den nærmest poetiske tittelen «Å lytte er å se med kroppen». Det var godt sett og sagt. Forfatteren av innlegget, skuespiller Mads Buer, understreket at dette var en tekst basert på hans erfaringer, og at han ikke hadde noe vitenskapelige bevis for noe av det han skrev. Å, jo da. Du har både rett og støtte i forskningen, Buer.

I boka Den profesjonelle samtalen (Rachlew, Løken & Bergestuen, 2020) presenteres internasjonal forskning som ligger til grunn for politiets samtale- og intervjumetodikk, og boka er en praktisk innføring i bruk av denne metoden. Selv om metoden og verktøyene som er presentert i boka, i utgangspunktet er utviklet for politiets etterforskere, har forskningen og metoden likevel relevans utover dette – og kan også benyttes som kunnskapsgrunnlag for lærere og spesialpedagoger som skal ha samtaler med barn. Den har også flere likhetspunkter med det Mads Buer tar opp i sitt essay.

I boka presenteres blant annet forskning som støtter opp under tesen om at måten vi opptrer på og kommuniserer på, og hvordan vi stiller spørsmål, påvirker detaljrikdommen og påliteligheten i informasjonen vi får. Her er også psykologisk forskning på hukommelse helt sentralt. Internasjonalt går det under betegnelsen kognitive intervjuteknikker, og egner seg både for samtaler med barn og for forskningsintervju (Waddington & Bull, 2007).

Det handler om alt fra aktiv lytting og kroppsspråk til vennlighet, profesjonell empati og nysgjerrighet. Og ikke minst hvordan vi stiller spørsmål, i hvilken rekkefølge. Spesielt kontaktetableringen er med på å utjevne asymmetrien som alltid finnes i profesjonelle samtaler. Denne asymmetrien, ubalansen i maktforholdet, som er der allerede før samtalen starter, kan forhindre god kommunikasjon og informasjon – enten det er lærer–elev-samtaler, kliniske samtaler mellom lege og pasient eller avhør av barn/fornærmet/vitne/mistenkt.

Utfordringene

Alle foreldre og alle ansatte som jobber med og rundt barn, vet hvor vanskelig det kan være å få barn til å svare utfyllende på våre spørsmål. Eller svare i det hele tatt. Og når svarene kommer, er vi ofte usikre på om vi kan stole på det som blir sagt. Vi prøver å hjelpe til ved å konkretisere spørsmålene, men ender opp med å stille lukkede spørsmål, i et naturlig forsøk på å få bekreftet det vi tror på. Dette er menneskelig. 

Det finnes få forskningsbaserte metoder for samtaler som bidrar til å nøytralisere disse dypt menneskelige og medfødte forenklingsstrategiene. Vi trenger en slik metode fordi disse forenklingsstrategiene gjør oss til svært dårlige intervjuere og samtalepartnere overfor både barn og voksne. 

Uten en metodisk tilnærming stiller vi ofte spørsmål som påvirker og kontaminerer svarene, vi glemmer å etablere tilstrekkelig tillit, og vi klarer ikke utvikle ferdigheten vi kaller aktiv lytting, for å nevne noe.

Samme metode – uansett

Men det finnes en forskningsbasert metode kalt Investigative Interviewing («utredende intervjumetode») til bruk i profesjonelle samtaler som har vært testet og utviklet de siste årene, og som oppsto med utgangspunkt i justisskandaler i både England og Norge. Forskning har vist hvordan kvaliteten i informasjonen påvirkes av intervjumetoden (Walsh & Bull, 2010; Griffiths & Rachlew, 2018). 

Det er denne metoden som norsk politi undervises i og bruker i dag. Men for å antyde bredden og relevansen så er det i tillegg denne metoden som ansatte i Oljefondet bruker for å skaffe informasjon før de gjør sine investeringer. Det er metoden som brukes av Landinfo i UDI for å innhente informasjon om forholdene på bakken i land der mennesker flykter fra. Og det er metoden som heldigvis flere og flere som jobber med barn (skole, BUP, barnevern), også er nysgjerrige på.

Så hvordan kan én og samme metode ha relevans og et så bredt nedslagsfelt? Det kortet svaret er at det er mennesker som både stiller spørsmål og som svarer, og vi reagerer alle ganske likt. Det er også grunnen til at politiet brukte den eksakt samme metoden og fremgangsmåten da de avhørte terroristen etter 22. juli, som de brukte da de avhørte ungdommene som overlevde terroren på Utøya.

Samme planlegging og forberedelser (mentalt, fysisk, sak), samme prinsipper for kontaktetablering (tillit, trygghet, informasjon), samme inngang til fri forklaring (oppfordring til å beskrive, aktiv lytting, stimulere forklaring), samme sondering (oppfølgingsspørsmål, avklaring, testing), samme avslutning av samtalen (gi informasjon, sikre informasjon) og samme evaluering av samtalen (prosessen, informasjon, innsats). (Rachlew, Løken & Bergestuen, 2020)

Ubalanse i maktforholdet

I avhandlingen Berätta din sanning så pedagogen Harriet Öhrn (2005) på ubalanserte maktforhold – asymmetrien – i samtaler. Vi skriver i vår bok (Rachlew, Løken & Bergestuen, 2020):

«Fordi den iboende skjevheten i maktstrukturen trer frem naturlig, er det helt avgjørende at den profesjonelle forstår hvordan det skjeve maktforholdet − asymmetrien − påvirker kommunikasjonen og informasjonen som innhentes. [...] I en gitt situasjon kan vi i verste fall ende opp med å si det motsatte av det vi egentlig mener. [...] Uten refleksjon og metodikk øker faren for ubevisst påvirk»ning.»

I fase 2 i metodikken handler det om å etablere god kontakt. Når den som skal stille spørsmål, viser respekt og formidler empati gjennom åpenhet og ærlighet, styrkes tilliten (Baker-Eck, Bull & Walsh, 2020). Det høres selvsagt ut, men det er nettopp mangel på tillit, altså usikkerhet, som forhindrer flyten av informasjon. Og det er før et eneste spørsmål er stilt. Mennesker som vi vil skal dele informasjon – og spesielt barn – må oppleve at de blir tatt på alvor. De er også avhengige av å kunne stole på at informasjonen de gir, blir håndtert trygt og profesjonelt. Åpenhet og tillit reduserer det skjeve maktforholdet (asymmetrien).

Trygghet åpner opp

Buer, som blant annet har laget radio med barn, skriver i sitt essay: «Mitt ønske var å få barnet til å blomstre. Jeg ønsket å skape et rom der barnet kunne være, uten å kjenne at det måtte være noe annet enn det det var.»

Det er godt sagt. Hvis barn skal føle seg trygge i situasjoner som ikke er familiære eller kjente, handler det om å skape et rom, både fysisk og i overført betydning, som er trygt. Trygghet åpner opp. Buer sammenligner det med tulipanen, som åpner og lukker seg basert på varme og lys.

I de fleste kulturer lærer fortsatt barn at de skal ha respekt for dem som er eldre, enten det er foreldre eller lærere. Det preger også kommunikasjonen. Respekt, men også usikkerhet. Vi voksne, derimot, lærer lite om hvordan vi best skal samtale med dem som er yngre, sårbare eller usikre.

I Norge foregår det ulike former for kursing i temaet «pasientsamtalen». I artikkelen «Lær kommunikasjon − bli bedre lege» (Kongsvik, 2014) blir barnelege Bård Fossli Jensen intervjuet. Jensen, som har tatt doktorgrad i kommunikasjonen mellom lege og pasient, understreker at tillit er helt avgjørende for at pasienten skal dele informasjon:

«Kommunikasjon i helsevesenet bygger på ett hovedelement; tillit. Alt vi gjør bør styrke tilliten, i hvert fall bevare den og for all del ikke svekke den. Sånn er det ikke alltid i dag. Derfor er det viktig at vi har tillit som basis for alt vi gjør. Vi ser at en god struktur på samtalen er mer tillitsbyggende enn mer improviserte strategier, strategier som å være veldig blid, hjelpsom eller morsom.» (ibid., 2014).

Aktiv lytting

Til slutt, når barna føler seg trygge og åpner seg, står resten av jobben igjen. Hvordan få frem detaljerte beskrivelser og pålitelig informasjon? Da forteller metodikken at vi må stimulere den frie forklaringen. Det vil si: ikke fri som i at samtalen handler om alt mulig, men fri for påvirkning. Professor i psykologi Ronald P. Fisher er en av de som først utviklet kognitive intervjuteknikker. Han mener målet må være det spørsmålsfrie intervjuet. I praksis er det vanskelig, men det drar deg i riktig retning.

Aktiv lytting er den beste måten å stimulere forklaringer på. Å lytte er å se med kroppen, som Buer skrev – vise, uten å avbryte, med kropp og blikk at du er interessert, empatisk og nysgjerrig. Ikke still ledende spørsmål, selvsagt heller ikke lukkede. Still åpne spørsmål. Vær stille. Driv aktiv lytting, som er mer enn å bare høre etter. Som vi skriver (Rachlew, Løken & Bergestuen, 2020):

«Vi lytter med ørene, hodet, øynene og følelsene våre. Det å lytte aktivt krever innsats, forpliktelse og konsentrasjon. [...] Aktiv lytting innebærer at vi gir fra oss kontrollen over samtalen til den som gir oss informasjon, samtidig som vi er aktivt til stede hele tiden. Vi prøver å forstå hva den andre mener, vi viser med kroppsspråket vårt at vi lytter, at vi er der for den andre.»

Da kommer informasjonen. Det er som å legge vann i rør, i stedet for å gå frem og tilbake med bøtte. Informasjonen skal flyte fritt – om de temaene du selv har forberedt. Det finnes ofte også flere lag i hvert tema. Spesialpedagogene Åse Langballe, Kari Trøften Gamst og Mari Jacobsen (2010) skriver at en historie består av tre lag. Det ytterste laget er konteksten − rammen for historien – som tid, sted, vær, hvem som var til stede, og så videre. Det midtre laget er handlingen − det som faktisk skjedde. Det innerste laget er følelsene − opplevelsene av det som skjedde.

I en profesjonell samtale bør vi stille spørsmål som står til den delen av historien, det laget, som intervjupersonen forteller om. Ikke hoppe frem og tilbake.

Metode som forsikring

Men det holder ikke bare å være bevisst på de farlige bekreftelsesfellene. Forenklingsstrategiene får oss til å søke informasjon som bekrefter det vi tror, og får oss til og med til å ignorere informasjon som ikke er i tråd med vår oppfatning. Metoden virker da som en forsikring med tanke på dette, den tvinger oss til å ha et åpent sinn, søke etter andre forklaringer enn den vi har favorisert. For uten en korrigerende metode øker faren for at vi lar oss styre av ubevisste strategier og går i bekreftelsesfellen.

Hvis for eksempel en lærer eller spesialpedagog mistenker at et barn kan være utsatt for noe alvorlig, vil det være en fare for å gå i bekreftelsesfellen under samtalen med barnet. Det er naturlig å søke etter bekreftelse på det man tror, men det kan lede til feilslutninger. Og motsatt. Hvis vi tror at alt er bra, søker vi å få bekreftet det i samtalen. Spørsmålene blir lukkede og ledende – og svarene gale.

Uten trening, kunnskap og refleksjon om den profesjonelle samtalen med barn overfører vi den sosiale samtalen i arbeidshverdagen. Vi er oppdratt til å tro at det er slik vi får informasjon. Vi foreslår svarene i våre spørsmål fordi vi tror det er mer effektivt. «Var leksene vanskelige? Gikk det greit? Går det bedre nå? Er du kanskje litt redd? Du vil kanskje ikke gå dit?» Sagt på en annen måte: I stedet for å spørre om huset er rødt, svart, blått, grønt eller lilla, så er det mest effektive å få de som bor der, til å beskrive det.

Buer har gjort seg noen erfaringer og peker altså på helt sentrale elementer i den metodikken vi har skrevet om i boka Den profesjonelle samtalen. Det vil si kontaktetablering, tillit og aktiv lytting. Mitt håp er at stadig flere, også lærere og spesialpedagoger, som ofte er de første som kan oppdage at barn har det vanskelig, setter seg inn i denne metodikken, oppdager relevansen og dermed endrer sin tilnærming til den profesjonelle samtalen med barn og elever.

Svein Tore Bergestuen er forfatter, rådgiver og tidligere journalist. Han har undervist i intervjuteknikk ved blant annet Institutt for journalistikk i flere år. Han har skrevet læreboken Den profesjonelle samtalen som omtales her, sammen med Asbjørn Rachlew og Geir Egil Løken. Han er dessuten fembarnsfar og samboer med en spesialpedagog.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 3, 2024. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Baker-Eck, B., Bull, R. & Walsh, D. (2020). Investigative empathy: a strength scale of empathy based on European police perspectives. Psychiatry, Psychology and Law, 27(3). https://doi.org/10.1080/13218719.2020.1751333

Buer, M. (2024). Å lytte er å se med kroppen – møte med barn sett fra en skuespillers perspektiv. Spesialpedagogikk 89(1), s. 28–31.

Fisher, R., Geiselman, E. & Raymond, D.S. (1987). Critical analysis of police interview techniques. Journal of Police Science and Administration, 15(3).

Griffiths, A. & Rachlew, A. (2018). From interrogation to investigative interviewing. The application of psychology I: A. Griffiths & R. Milne (red), The Psychology of Criminal Investigation. London: Routledge.

Jensen, B.F. (2011). Hospital Doctors Communication Skills. A randomized controlled trial investigating the effect of a short course and the usefulness of a patient questionnaire. Doktorgradsavhandling, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.

Kongsvik, L.T. (2014). Lær kommunikasjon – bli en bedre lege? Intervju med Bård Fossli Jensen 11.11.2014. Tidsskrift for Den norske legeforening.

Langballe, Å., Gamst K.T. & Jakobsen M. (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernsarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Rapport 2/2010. https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/denvanskeligesamtalen.pdf

Rachlew, A., Løken, G.-E. & Bergestuen, S.T. (2020/2022). Den profesjonelle samtalen – en forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål. Universitetsforlaget.

Waddington, P.A.J. & Bull, R. (2007). Cognitive Interviewing as a Research Technique. Social research update, 50. University of Surrey. https://sru.soc.surrey.ac.uk/SRU50.pdf

Walsh, D. & Bull, R. (2010). What really is effective in interviews with suspects? A study comparing interviewing skills against interviewing outcomes. Legal and Criminological Psychology, 15(2).

Öhrn, H. (2005). Berätta din sanning: en förhörsledares projekt i förhör med misstänkt person. Doktorgradsavhandling. Pedagogiska institutionen, Stockholms universitet.