Livsmestring i klasserommet
Debatt: Med fagfornyelsen kommer begrepet livsmestring inn som tverrfaglig tema. Hvordan skal vi nærme oss dette?
Publisert
Hva
Handlingsrom, medbestemmelse, tillit og tilhørighet
Hva om vi legger til rette for at barn mestrer mer selv? Uten at vi voksne forteller hva som mestres. Det er fire ord vi må ha i bakhodet: Ved å gi elevene handlingsrom, medbestemmelse, tillit og tilhørighet legger vi til rette for at barn og unge opplever mestring i hverdagen. Disse fire ordene har blitt en av de viktigste prioriteringene mine når det kommer til å jobbe med barn og unge. Det funker! For elevene og for meg.
Til høsten settes fagfornyelsen ut i praksis. Begrepet livsmestring skal inn som tverrfaglig tema. Hvordan skal vi nærme oss begrepet? Kanskje vi skal bruke tid og skape rom for mestring hos hver enkelt? La elevene erfare og kjenne på egen mestring, uten at de voksne forteller hva som mestres. Det kan jo være at mennesker opplever mestring forskjellig, selv ut fra samme situasjon.
Det siste året har jeg utdannet meg til mestringsveileder gjennom det ideelle foretaket Trygg av natur. Metodikken deres bygger på at barn som opplever å få handlingsrom og medbestemmelse, samtidig som de føler på tillit og tilhørighet, vil oppleve å mestre mer selv. For meg som lærer og veileder har det vært med på å sette fokuset på rett plass.
Trygg av natur bruker naturen som arena, den åpner mange dører. Men hvordan fungerer det å flytte metodikken inn mellom fire vegger, til det vi kaller klasserommet? Hvordan gir man en gjeng på noen og tyve elever muligheten til å kjenne på handlingsrom og medbestemmelse, føle tillit og ikke minst føle på tilhørigheten til klassen? Jeg har testet dette i naturen, men også i klasserommet. Nå må vi se nærmere på klasserommet, der vi er mest.
Hvordan
Elevene har hilst på læreren. De setter seg på plassene sine. Timen er i gang. Denne timen skal de starte opp et nytt prosjekt. Men viktigst av alt, de skal mestre. De vet det bare ikke selv enda. Læreren skal tilrettelegge for mestring. Elevene skal kjenne på den. Læreren skal bevisst ikke fortelle hva som mestres. Det skal hver enkelt elev få eie og kjenne på selv. Arbeidsformen er ikke ukjent for elevene, men det er fire ord som har stått klart og tydelig i panna på læreren. De må vi se nærmere på.
Prosjektet startet enkelt ved at jeg presenterte oppgaven. Så fortalte jeg litt om hva jeg som lærer tenkte var viktig. Til slutt fikk elevene snakke litt om spennende måter å løse den på. Vi fant frem til formen sammen.
Elevene valgte selv hvordan de ville løse oppgaven, så lenge de tok i betraktning tidsbruken og rammene vi har som skole. Sang, dans, skuespill, presentasjon, film, podkast, plakat, quiz, fotoutstilling eller tegneserie. Alt var mulig. Her fikk elevene handlingsrom og mulighet for medbestemmelse. Det fantes ingen måte å løse oppgaven på som ble for ambisiøs, svaret fra meg var enkelt: «Spennende, dette gleder jeg meg til». Her opplever elevene tillit. Elevene valgte først hvordan de ville løse oppgaven, for så å bli delt i grupper. Alle ble plassert i grupper sammen med elever som ville gå samme vei til målet. Da kommer følelsen av tilhørighet.
Som lærer er det ikke gitt at man har stålkontroll på filmredigering, podkast, online-tegneserie-program eller dans. Denne gangen kom det ikke et teknisk spørsmål. De fant programmer, redigerte, skrev manus, la inn reklamer i podkast og mye mer! Det at jeg som lærer lot være å forklare hvordan, men heller spurte: «Hva tenker du?», var en avgjørende rolle å innta. Veien ble til underveis.
Det er ikke alltid man kan gi like mye handlingsrom, medbestemmelse, tillit og tilhørighet. Men å strebe etter å gi så mye som mulig der det er rom for det, det har en effekt. Elevene setter ord på det på sin måte. Akkurat på samme måte som de får muligheten til å kjenne på egen mestring. Tilbakemeldingene fra elevene var klare: «Kult prosjekt», «Jeg er fornøyd med gruppa», «Kan vi holde på lenger?», «Det er veldig gøy når vi får gjøre litt som vi vil», «Kan vi ha flere sånne prosjekter?».
Hvorfor
De fire ordene utgjør en stor del av måten jeg møter barna på. Det gir uttelling i klasserommet og hverdagen. Det er en prosess hvor man må være bevisst, tørre å trekke seg tilbake og ha trua. En umiddelbar respons er at barna blir tryggere, får trua på seg selv og mestrer. Ved å oppleve mestring på en arena i livet, kanskje det smitter over på andre?
Veien var målet. Den mestret vi sammen. Som så mye annet i hverdagen. Når livsmestring og fagfornyelsen blir en del av skolehverdagen, håper jeg flere tar seg tid til å implementere de fire ordene i egen praksis. Fire ord. Fire ord som utgjør en stor forskjell. Det gjør noe med elevene, med meg, og det kommer til å gjøre noe med dere.
Lykke til!
