Hva er egentlig nytt i fremmedspråkene?

Den første setningen i fagplanen for fremmedspråk i LK06 var «Språk åpner dører.» I LK20 starter det med at «Fremmedspråk handler om å forstå og bli forstått». Hva er det egentlig som er nytt i fremmedspråk? Og hvordan skal vi som lærere forholde oss til det?

Jeg skal her argumentere for hvorfor fremmedspråk i Kunnskapsløftet 2020 (LK20) i sterkere grad enn i Kunnskapsløftet 2006 (LK06) anses som et ferdighetsfag, og hvorfor denne vridningen i fagsyn er viktig og riktig. Jeg vil også argumentere for viktigheten av å kunne forholde seg til en lærebok i faget.

Behov for fornyelse

For mange av oss som jobber med fremmedspråkopplæring har det vært et presserende behov for fagfornyelse i lang tid. På enkelte av fremmedspråkseksamenene er strykprosenten på over 30 prosent, og de av oss som har sensurert mange eksamensbesvarelser, kan antakeligvis enes om at nivået generelt er lavere enn det kunne ha vært. Med LK20 har vi fått et påbud om å endre oss. Det er en mulighet vi bør gripe begjærlig.

Veien til fornyelse

LK20 ble fastspikret nå i november, men det har vært en lang vei dit. I LK06 kom krav om at innholdet i faget skulle være relevant for elevene i deres hverdag og at faget skulle åpne opp for verden rundt, jamfør strategiplanen «Språk åpner dører». Det er vel og bra, men på de 14 årene som har gått, har språkverdenen, og i særdeleshet den digitale språkverdenen, åpnet seg så mye at man nesten kan bytte ut åpne dører-metaforen med sammenraste byggverk.

Reduksjonen i antall kompetansemål er et klart signal om at det ble for mye av alt, rett og slett litt kaotisk, med LK06. Kanskje er det ikke så rart, for der ute i virkeligheten er språk på sett og vis kaos. Språk forekommer i en kontekst, i naturlige, rotete og ekte omgivelser, ikke tilpasset nybegynnere. LK20 er en praksisreform, og den gir oss en mulighet til å reise bygget på nytt. Da må vi tenke litt annerledes og bygge for framtida.

Kunnskaper og ferdigheter

I Europarådet skiller de mellom kunnskaper og ferdigheter. Når de måler språknivåer, er det ferdighetene de måler. Her hjemme har vi blanda sammen kunnskaper og ferdigheter, på samme måte som vi har blanda sammen kilder og hjelpemidler, og passivt og aktivt ordforråd.

Om man helt overfladisk analyserer lærebøkene og eksamensoppgavene laget til LK06, er det vanskelig å se hva som presenteres som sentralt ordforråd, grunnleggende språkstrukturer og forskjellen på hjelpemidler og kilder. Det er rett og slett litt vanskelig å se hvilken kompetanse vi egentlig ser for oss at elevene skal oppnå. Språkutøvelsen er en ferdighet, mens kulturinnhold er kunnskap. Kunnskap kan man tilegne seg på mange måter og på flere språk.

Ferdigheter, derimot, er oppøvde evner, og det er vanskelig å lære seg språkferdigheter uten å forstå hvordan språket er bygget opp.

LES OGSÅ:

Et rungende ja til fremmedspråk

Metaspråk

Dersom man skal kunne reflektere rundt egen læring, må man ha et språk for det, et metaspråk. Forskere, med Åsta Haukås i spissen, har i årevis snakket om viktigheten av metakognisjon, altså refleksjon rundt egen læring, og jeg opplever LK20 som en invitasjon til å ta det på alvor.

Min egen forskning på videregåendeelevers utvikling av metaspråk i spanskfaget (Christiansen, Alterhaug & Nonstad, 2020) bekrefter at behovet for et språk om språket er skrikende: Overgangen fra en mer muntlig orientert språklæring på ungdomstrinnet til et større fokus på det skriftlige på videregående er smertefull, og metaspråk er rett og slett gresk for elevene.

For nesten alle elevene. Det samme forskningsprosjektet gjorde meg også bevisst på hvor mye elevene sliter med ord og hvor mye de støtter seg på hjelpemidler framfor å resonnere seg fram til et svar.

Å slå opp alle ord man ikke umiddelbart kommer på eller forstår, er verken en bærekraftig eller utviklende måte å jobbe med språk på. I LK20 står det at «[k]unnskap om språk og utforsking av egen språklæring gjør elevene bedre i stand til å lære og forstå språk i et livslangt perspektiv.» Det krever et språk om språket og en forståelse av hva man holder på med.

Kompetanse i LK20 «[e]r å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning.» Skal man få til en slik kompetanse, er man avhengig av å utvikle et metaspråk. I praksis betyr det kanskje at man skal gjøre færre, men bedre funderte øvelser, altså praktisere dybde og forståelse framfor mengde.

Dybdelæring og tydelig progresjon

I LK20 snakker man om «tydelig progresjon» og «dybdelæring». Det er viktig i alle fag. I tillegg bygger kompetansemålene på de grunnleggende ferdighetene: De muntlige ferdighetene, som dreier seg om å delta i ulike kommunikasjonssituasjoner, å kunne skrive, lese og også utøve digitale ferdigheter. Dette har vi med oss fra LK06. Det som imidlertid bør gjøres, er å tenke enda grundigere gjennom hva som er grunnleggende i de enkelte grunnleggende ferdighetene. Hva mener vi egentlig med grunnleggende lesing og skriving på fremmedspråk? Den diskusjonen bør vi bruke litt tid på.

Kjerneelementer

De enkelte fagplanene i LK20 er bygget opp rundt tre til seks kjerneelementer for hvert fag. En kjerne er den viktigste, innerste eller mest robuste delen av et objekt, og kjerneelementer er det viktigste elevene skal lære i hvert fag. For fremmedspråk er kjerneelementene kommunikasjon, interkulturell kompetanse, språklæring og flerspråklighet, i tillegg til språk og teknologi.

I LK06 var faget delt inn i hovedområder. Språklig og pedagogisk er det en stor forskjell på å få fram fagets kjerne framfor å bevege seg rundt i fagets forskjellige områder. Hvis man skal inn til kjernen må man i større grad forstå hva man holder på med. Kjerneelementer og dybdelæring kan derfor sies å gå hånd i hånd.

Med LK20 skal elevene «utvikle kunnskaper og ferdigheter for å kommunisere hensiktsmessig både muntlig og skriftlig. Språket skal tas i bruk fra første stund både uten og med bruk av ulike medier og verktøy.»

En ferdighet er en oppøvd dyktighet i noe. Det er altså ikke noe man bare kan hente fram fra en kilde. I tillegg krever det et aktivt ordforråd. Med LK20s vektlegging av kommunikasjon, tydelig progresjon og dybdelæring, synes det åpenbart at fremmedspråk nå i sterkere grad enn ved forrige korsvei defineres som et ferdighetsfag.

Ta språket i bruk fra første stund

Når elevene nå skal ta språket i bruk fra første stund, må vi kanskje selv ta et skritt til siden for å gi dem den plassen de trenger. Fokuset i fremmedspråksdidaktikken ble på 1970-tallet flyttet fra form og repetisjon til kommunikasjon. Semantikk (betydningslære) og pragmatikk (kontekstlære) ble viktig. Den mest betydningsfulle andrespråkforskeren bak denne endringen er lingvisten Stephen Krashen. Han gikk langt i å mene at fremmedspråk læres gjennom at vi blir utsatt for det, i motsetning til å lære om det på skolen.

Dette preget fremmedpråksdidaktikken i årene etter 1970-tallet, da grammatikkundervisning fikk en betydelig mindre rolle enn før, og sånn har det på en måte fortsatt: Idéen om at bare man bader i språket, lærer man det, synes fortsatt å ha mange tilhengere.

I LK06 var man veldig opptatt av det autentiske, noe som kan ses på som en fortsettelse av ideologien til Krashen. I LK20 er det autentiske nedtonet. I kompetansemålene etter Nivå II står det nå at elevene skal «lese og forstå ulike typer tekster, også autentiske…», mens det i LK06 bare var de autentiske tekstene man skulle forstå, både skriftlig og muntlig.

Språkbad

Selv om språklæring ble et eget hovedområde i LK06, er det mye som tyder på at ideologien til Krashen har hengt ved. Og bevares, det er flott å kunne bade i språk, men det har dessverre ikke så mye å gjøre med den virkeligheten vi opplever i det daglige, med store elevgrupper og nokså få timer tilgjengelig. I praksis har derfor disse språkbadene oftest vært skriftlige.

Vi har badet elevene våre i tekster, og aller helst tekster lærerne selv har funnet fram, for med LK06 ble det nærmest en ideologi at hver og en skulle lage sine egne undervisningsopplegg utfra autentisk materiale. Man skulle ikke lenger ha noe pensum, men jobbe mot kompetansemål, som man kunne nå akkurat som man ville.

Språklæring

Men det er faktisk ikke vi som skal bade elevene, de skal bade selv. Selv om vi lærere bør snakke masse på målspråket i timen, er det elevene som skal bli aktive språkbrukere, ikke vi. Nå står det svart på hvitt at elevene skal kommunisere fra første stund. Det er det vi skal hjelpe dem med, og det skal vi gjøre med små skritt. Det er ikke elevene som skal finne fram i jungelen av autentiske tekster og bøyde verb, det er vi som skal veilede dem på den stien de faktisk har en sjanse til å kunne komme seg gjennom på, skritt for skritt.

De må få anledning til å stoppe opp, tenke seg om, forstå, bruke, og så gå videre. Først da vil de være i stand til å ta med seg det de lærer inn i nye sammenhenger. Dybdelæring handler blant annet om å jobbe lenge nok med noe og på en måte som gjør at du faktisk forstår det du holder på med. Det er først når man kan ta med seg noe fra én sammenheng til en annen at man har en ferdighet.

Metodefrihet?

Med Kunnskapsløftet ble metodefrihet nærmest et mantra. Det var opp til enhver, både lærer og elev, å shoppe de læremidlene man ville. Min erfaring, etter å ha prøvd det meste, er at elevene ikke er så interesserte i å hoppe fra sted til sted, og kun et lite mindretall har spesielle interesser de vil forfølge i språkundervisningen.

Hvis spanskelevene mine vil bade i språket, kan de gå hjem og se Netflix-serien om Maradona i Sinaloa eller Jane the Virgin. Vi kan naturligvis se noen episoder sammen hvis alle vil det, og ingenting er bedre enn at elevene forholder seg til spansk på fritida. Det er de for øvrig også flinke til, jamfør studien om kontakt elever på videregående trinn 2 har med spansk i fritiden: «Det er morsommere å se serier når du skjønner litt spansk» (Grønn & Christiansen, 2019).

Min viktigste jobb er å hjelpe dem til å opparbeide seg de ferdighetene de trenger for å ha utbytte av seriene og bli aktive språkbrukere selv.

Læremidler

Med LK20s vektlegging av kjerneelementer må vi i enda større grad hjelpe elevene med skjelettet, med det grunnleggende. Vi må ta noen valg for elevene våre, vise dem vei i språkjungelen, vise de som strever hva de må kunne dersom de skal komme seg gjennom faget, og hjelpe de flinke videre.

Det er jobben for alle lærere. I all kursing om LK20 vi er i gang med, har fokuset vært at vi må forstå de nye begrepene og tenke over hvordan vi skal implementere dem sammen med de nye fagplanene. All den tid forlag er kommersielle aktører som ikke er underlagt utdanningsmyndighetene, faller læremidlene utenfor kursplanene.

Etter Dagrun Skjelbreds syn har det vært for lite diskusjon om læremidler generelt og skolens tekster spesielt når nye læreplaner nå skal implementeres. Hun viser til stortingsmeldingen som innvarslet igangsettelsen av arbeidet med LK20 (Meld. St. 28 (2015 –2016)), hvor det står at «Læremidlene har stor betydning for undervisningen og elevenes læringsutbytte», men hun syns det er det vanskelig å skjønne når man «studerer de lærebøkene som benyttes i lærerutdanningen, ser hvilke emner som behandles i etter- og videreutdanning av lærere, eller følger den offentlige debatten om skolen for den saks skyld.» (Skjelbred, 2019)

I den samme stortingsmeldingen står det videre at «[l]æremidlene gir et faglig innhold som er tilpasset elevene, og de gir forslag til arbeidsmåter. Slik kan læremidlene styrke kvaliteten på opplæringen og gi lærerne mer tid til møtet med elevene.»

På tross av metodefriheten bruker de aller fleste lærere læremidler, fortrinnsvis lærebøker, i undervisningen, og det er i disse vi bør finne den viktigste hjelpen til å utøve praksisreformen. Både elever og lærere trenger lærebøker! Når vi skal få praksisreformen LK20 ut i klasserommene, bør fagmiljøene ha diskutert grundig hvilke læremidler de synes imøtekommer de nye kravene best. Det er meningsløs bruk av tid at vi alle skal sitte på hver vår tue og pønske ut smarte metoder.

Kilder

Christiansen, A; Alterhaug, K; Nonstad, M. (2020): Hvordan snakker spanskelever om språk når de skriver om kjente temaer? Communicare s. 36-39.

Grønn, B. & Christiansen, A. (2019): Vg2-elevers kontakt med spansk i fritiden: «Det er morsommere å se serier når du skjønner litt spansk» Nordic Journal of Modern Language Methodology, 7 (1), 29 - 49.

Europarådet (2011): Det felles europeiske rammeverket for språk. Norsk utgave ved Utdanningsdirektoratet.

Haukås, Åsta (2014): Metakognisjon om språk og språklæring i et flerspråklighetsperspektiv. Acta Didactica Norge, 8 (2), Art. 7, 16 sider.

Meld. St. 28 (2015–2016): Fag – Fordypning – Forståelse – En fornyelse av Kunnskapsløftet Oslo.

Skjelbred, Dagrun (2019): Læremidlene – et tema som forsvant i skoledebatten. Bedre skole 4/2019.

Utdanningsdirektoratet:

• Karakterstatistikk for vgo 2016-17 – hovedfunn
• Læreplan i fremmedspråk, Kunnskapsløftet
• Læreplan i fremmedspråk, Fagfornyelsen
• LK20. Overordnet del

Utdannings- og forskningsdepartementet: Språk åpner dører, strategiplan 2005-2009 (revidert utgave 2007)

Store norske leksikon: Fremmedspråk