Vi trenger mer kunnskap om hva som gir gode barnehager for barna

Før sommeren skal regjeringen legge frem en ny strategi for å styrke kvaliteten i barnehagene frem mot 2030. Initiativet er viktig, og det er bra at sektoren involveres bredt, blant annet gjennom flere digitale samlinger denne våren.

For å stake ut kursen videre, trenger vi mer kunnskap om hva som gir gode barnehager for barna, og hva som ikke gjør det. Noe vet vi, blant annet gjennom forskningsprosjektene GoBaN og Blikk for barn som har dokumentert store variasjoner i kvaliteten på tilbudet. Men vi har fortsatt for lite kunnskap.

I Velferdstjenesteutvalgets rapport om private aktører i velferden (NOU 2020:13) peker utvalget på at det er vanskelig å vurdere hvordan tjenestekvaliteten i private og kommunale barnehager er.

Det burde være en tankevekker, av flere grunner:

• Gode barnehager er viktige for barna. Årene fra null til seks år er helt avgjørende for barns utvikling, og ekstra viktig er gode barnehager for barn fra vanskeligstilte familier, sårbare barn og barn med særlig behov for tilrettelegging. For enkelte barn kan barnehagen utgjøre en forskjell på livskvaliteten livet igjennom.
• Staten bruker hvert år flere titalls milliarder kroner på barnehage. Uten å ha inngående kunnskap om tjenestekvaliteten i private og kommunale barnehager, har samfunnet lite grunnlag for å avgjøre om de offentlige pengene blir brukt på best mulig måte.

Toppstyrt pedagogikk i kommersielle barnehagekjeder

Barnehagelærer:
– Utdanninga mi smuldrer opp

Mangelen på et helhetlig kunnskapsgrunnlag om kvalitet i barnehager, gjør debatten om innholdet i barnehagene lite nyansert og lite fruktbar.

Kunnskapshullet skaper grobunn for en polarisert debatt om barnehagekvalitet som altfor ensidig handler om ideologi og det som enkelt kan tallfestes.

Vi vet mye om hvordan strukturkvaliteten er – hvor mange barn det er per ansatt, antall barnehagelærere og fagarbeidere, og hvor mange kvadratmeter leke- og oppholdsareal hvert barn har innendørs.

Derimot vet vi mindre om prosesskvaliteten, altså hvilket samspill de ansatte har med barna, hvordan barnehagene følger opp kravene i rammeplanen – og om hvordan den enkelte barnehage og avdeling fungerer som en lærende organisasjon og pedagogisk virksomhet.

Derfor står vi ofte uten gode forklaringer når vi oppdager forhold som ikke passer med dataene vi har. For eksempel når forskere avdekker store kvalitetsforskjeller i barnehagemiljøer som strukturelt er like, med like høy ansatt-tetthet og like høy pedagogdekning – gjerne i to forskjellige avdelinger i en og samme barnehage.

I en ny doktorgradsavhandling av høgskolelektor, SV-politiker og fast møtende varamedlem i sentralstyret i Utdanningsforbundet, Hanne Fehn Dahle, antydes det at større barnehagekonsern driver barnehager på en måte som representerer et brudd med den norske barnehagetradisjonen.

Les også: – Full metodefrihet i Læringsverkstedet

Fehn Dahle disputerte nylig ved Høgskolen i Innlandet, og doktorgradsavhandlingen har i ettertid skapt debatt. Avhandlingen kommer med noen antakelser som det er vanskelig å feste lit til, på grunnlag av det empiriske grunnlaget for konklusjonene som tas.

Hvis målet er å finne objektiv og allmenngyldig kunnskap, er det påfallende lettvint at utvalget av informanter, som Fehn Dahle skriver: «ble rekruttert fra eget nettverk og gjennom tillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Alle som valgte å delta, gav på forhånd uttrykk for at de hadde noe å fortelle som de mente var relevant for studien. Enkelte uttrykte også en klar forventning om at deres erfaringer og meninger skulle føre til endringer.»

De 24 intervjuobjektene som er valgt ut, synes å være håndplukket for at man skal komme til en bestemt konklusjon. Mer enn halvparten av dem har, ifølge forskeren selv, deltatt i studien med en egen personlig agenda, noe som selvsagt påvirker resultatene i svært stor grad.

LES INTERVJU MED LINDBO OG FEHN DAHLE OM KRITIKKEN MOT AVHANDLINGA HER.

Jeg ønsker en åpen debatt, og jeg ønsker et mangfold av studier, og vi trenger ulike perspektiver og blikk på barnehagesektoren, der både longitudinelle kvantitative studier og mindre kvalitative studier kan komplementere hverandre med informasjon om sektoren. Men at en forsker rekrutterer informanter strategisk gjennom egne personlige nettverk – og på den måten legitimerer egne synspunkter ved å ikle dem en vitenskapelig analyse – fremstår som uakseptabelt og er metoder jeg håper ikke er vanlige i akademiske miljøer.

Beklageligvis bidrar det også til en debatt om kvalitet, innhold og mangfold i norske barnehager på potensielt gale premisser.