La oss heie på de kvinnelige gründerne som vil skape god velferd

Likestilling handler ikke bare om retten til trygghet, utdanning, jobb og politisk deltakelse. For meg handler det også om at kvinner som er barnehagelærere, sykepleiere eller jobber i hjemmetjenestene, skal ha anledning til å etablere og lykkes i egne virksomheter.

Likestilling anno 2021 betyr like muligheter for menn og kvinner til å starte opp og lykkes i egne virksomheter innenfor de samfunnsområdene som de brenner for. For når det gjelder økonomisk likestilling er det fortsatt en vei å gå.

Derfor blir debatten om kvinner og yrkesliv litt snever dersom det utelukkende handler om hvordan vi kan få flere kvinner i mannsdominerte yrker og omvendt. Skal vi bare jobbe med milde oppfordringer om å ta utradisjonelle utdanningsvalg, tror jeg motbakken blir både brattere og lengre enn noen av oss kanskje skulle ønske.

Kvinnedagen 8. mars handler både om alle de kampene som er vunnet, dem som fortsatt står og vipper og dem som ennå kan virke håpløse, men som vi en dag kommer til å vinne. Det handler om solidaritet på tvers av nasjoner. Og om de små skritt vi hver eneste dag må gå for å komme dit vi en gang skal.

Les også: Ja til sterkere økonomisk tilsyn med private barnehager

Noen av disse skrittene er tatt av mange kvinner som har våget å satse på egen virksomhet i barnehagesektoren de siste 30 årene.

De har ikke bare – ved opprettelsen av gode barnehageplasser – sørget for å gi andre kvinner nye muligheter utenfor hjemmet. De har også bidratt til å gi kvinners selvstendighet og likestilling reelt innhold gjennom å eie og lede egne virksomheter. Fremdeles er det dessverre sånn i Norge at menn utgjør flertallet av dem som eier egen virksomhet og dermed favoriseres når det gjelder inntekt og pensjoner.

Selv om enkelte prøver å marginalisere de kvinnelige barnehagegründerne, er det fortsatt sånn at et solid flertall av selskapene i sektoren både eies og ledes av kvinner.

Etter at jeg begynte å jobbe i PBL, har jeg møtt mange av dem: Kvinner og menn landet rundt som har bygd opp sine egne barnehager og som hele tiden strekker seg langt for å gjøre tilbudet til barna litt bedre i morgen enn det var i går.

De har mye å være stolte av. De gir barna og familiene et tilbud av høy kvalitet. De har oppfylt normer før de har vært finansiert. De har godt vedlikeholdte barnehager med stabile personalgrupper, lavt sykefravær og fornøyde foreldre og ansatte.

I det offentlige ordskiftet er det imidlertid enkelte politikere som tar til orde for at slike barnehager ikke skal ha livets rett og aller helst overtas av kommunene.

Problemet er ikke kvaliteten på tilbudet de har bygget opp og leverer. Problemet er ikke lønns-, pensjons- og arbeidsvilkårene til de ansatte.

Problemet er den ideologiske forestillingen om at virksomheter som leverer velferdstjenester skal være noe helt annet enn alle andre private virksomheter i samfunnet.

Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for mer enn 500 milliarder kroner hvert år. Og mens ingen stiller spørsmål ved lønnsomhetene til de mannsstyrte bedriftene som leverer IKT-tjenester til kommunene, eller maskinfirmaene som brøyter skolegårdene, er det noen som forventer at kvinnene som har sagt opp trygge jobber for å bygge opp og driver velfungerende barnehager, ikke skal ha lov til å høste av det de har sådd. I noens øyne skal det ikke være lov å tjene penger på å levere gode velferdstjenester.

For det første er det en nedvurdering av den formidable innsatsen som de har gjort i barnehagene og for samfunnet. For det andre er det en nedvurdering av virksomheter som kvinner trekkes mot.

Det blir i min verden helt i strid med hva 8. mars handler om. I min verden må vi heller dyrke de kvinnene og mennene som vil gjøre en forskjell til beste for barn, eldre, syke og for samfunnet – uavhengig om de selv kan tjene penger på det eller ikke.

Regjeringens perspektivmelding, som nylig ble publisert, peker både bakover og fremover. Bakover ser vi hvordan oppbyggingen av barnehagesektoren, der ulike typer private aktører har vært helt avgjørende, har bidratt til å øke kvinners deltakelse i utdanning og yrkesliv, og litt etter litt tette igjen inntektsgapet mellom kvinner og menn.

Fremover ser vi at en betydelig større andel av oss må jobbe innenfor helse- og omsorgstjenestene, og at hver offentlige krone må brukes smartere.

Skal vi lykkes med å rekruttere flere, og skal vi etablere bedre og mer fremtidsrettede og brukerorienterte løsninger, enten det er innen barnehage, sykepleie eller hjemmetjenester, bør vi heie frem og dyrke engasjementet til dem som har lyst til å satse.