«Vil den muslimske måte å hilse på kvinner på, gå utover arbeidet? Det gjør det selvfølgelig ikke»

Det vil dukke opp mange kulturkonflikter i vår globale tid, og spørsmålet må være hvordan vi nærmer oss dem. Skolens avgjørelse om å frata den muslimske læreren jobben, kan tyde på etnosentrisme.

Om vi går tilbake i historien begynte mennesket å håndhilse for å vise at det ikke bar på våpen i handa. Det samme prinsippet gjaldt når vi skulle skåle; å klinke og søle dråper oppi hverandres beger viste at det ikke var gift i et av begrene. Dette vitner om en voldelig kultur i historien der menneskene ikke ville hverandre vel. Å håndhilse fikk, slik sett, en viktig funksjon i fredssammenheng. I dag er imidlertid uvitenheten menneskets største utfordring.  I det likestilte Norge er det tydelig en krigserklæring å ikke hilse på en kvinne slik vi hilser på menn, og da ignorerer man den kulturelle dimensjonen.

Hilseritualene varierer i ulike kulturer. Om vi skulle reise til et land der man kysser hverandre på munnen, ville enhver nordmann få problemer. Hos oss er munnen en erogen, intim sone, og vi ville ha vansker med å kysse fremmede på munnen. Da er det enklere å samle hendene og si "wai" slik man gjør i Asia, eller å kysse hverandre på kinnet som i Frankrike. Det sier seg selv at det er umulig å lage et verdimessig hierarki mellom hilseritualene i de ulike kulturene og betrakte den norske måten å hilse på som moralsk overlegen. Mangfold er en sentral del i kultursammenheng som i naturen, men samtidig setter kulturen skiller, og dette er også et viktig kjennetegn ved kulturen.  

Den muslimske læreren setter hilseritualet inn i en religiøs kontekst: «Folk tror det er fordi jeg ser ned på kvinner, men jeg prøver ikke å være kjip med noen i det hele tatt. Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten – fred være med ham – og da følger jeg det» forklarer han til Dagsavisen. Han hører hjemme i en islamsk kultur der kvinner blir sett på som fristerinner, rent fysisk, og dermed objekt for menns begjær, og det gjelder i store deler av den muslimske verden. Kvinnene er tildekte, skal ikke berøres, og i mange land går jenter og gutter på atskilte skoler (eller jentene er hjemme). I moskeer ber menn og kvinner i separate områder og som oftest også i separate saler. Grunnen til dette er at ingenting skal «distrahere» dem i bønnen

I Norge hadde vi også separate gutte- og pikeskoler på 1800-tallet, og på 1900-tallet fikk vi blandede skoler, men det var atskilte gutteklasser og jenteklasser, og ulik undervisning. Ute i skolegården lekte jenter og gutter heller ikke med hverandre, men holdt seg til hver sin halvdel. På 1800-tallet var norske kvinner familiens eiendom og fikk ikke bestemme over sine liv. Kvinner hadde ingen stemmerett, og det var viktig å gifte seg til et godt parti ved såkalte «arrangerte ekteskap». Hos Ibsen leser vi om Nora som blir snakket til som et barn, og sett på som en dukke, et ekorn, til forlystelse for mannen. På 1800-tallet fantes det bordeller der mennene kunne få utløp for sine laverestående drifter, blant annet i Bergen. Kontrollen over kvinnene førte også til at mange barn ble farløse. I Bjørnsons drama «En handske» får vi godt innblikk i 1800-tallets forhold i Norge.

Hvordan kan den kulturelle dimensjonen ved Ekeberg skole bli så misforstått, som om det var en personlig avvisning av de kvinnelige kollegene når den muslimske læreren hilste i tråd med hans tradisjon og religion? Dette er en av kulturkonfliktene som vi ikke får løst ved si opp den andre, og da må vi spørre: Vil den muslimske måte å hilse på kvinner på, gå utover arbeidet?  Det gjør det selvfølgelig ikke. Når den muslimske læreren hilser på kvinner ved å bøye armen og hånden inn mot hjertet, er det ikke støtende, selv om det er en åpenbar kulturkonflikt. Det er en hilsen som elevene bør lære om, i tillegg til mange andre hilseritualer i ulike kulturer

Claude Lévi- Strauss kobler etnosentrisme til egosentrisme, dvs. den naturlige tendensen mennesket har til å sette seg selv i sentrum av alle ting. Etnosentrismen er ikke rasisme, men dens motor. Mens rasisme søker- via en rasjonell, vitenskapelig diskurs, å lage hierarkier over folkegrupper, nasjoner og kulturer, også koblet til biologiske forhold, beskriver etnosentrismen den ureflekterte psykologiske reaksjonen personen har til sin egen kultur. Et eksempel er kvinnelige lærere ved Ekeberg skole som opplevde at den muslimske læreren «avviste hånden deres». Denne fordommen, i form av en «identitetsrefleks» kan lede til rasisme. Claude Lévi-Strauss skriver at «den barbariske, er personen som tror på barbariet», dvs. at andre kulturer enn ens egen, er barbarisk.  Hans læremester Montagne, skrev: «Enhver kaller barbari, det som ikke er ens egen vane, dvs det som ikke hører til ens tradisjon. 

Etter å ha lest hele saken i Dagsavisen, synes jeg den har noen alvorlige sider, blant annet det at elever gjorde nazihilsen og sa terror-rop «Allahu Akbar" til den muslimske læreren.  Dette varslet en kollega om, men hendelsene ble - urovekkende nok - bagatellisert av daværende rektor, Bente Alfheim som sådde tvil om det som skjedde: "Hvis han sier at det har skjedd så har det nok skjedd."  At læreren mistet jobben er veldig alvorlig, og en klar overreaksjon. Den muslimske læreren har også mistet støtte fra NAV. Dette vitner om en etnosentrisk holdning der man fornekter ulikhet, og velger hardnakket å ikke forholde seg til kulturkonflikter som vil oppstå i ethvert globalt samfunn

Det er grunn til å tro at ledelsens håndtering av den muslimske læreren og bagatellisering av den verbale volden mot læreren, har gitt grobunn for rasisme blant elevene. Det er også blitt klart at den muslimske læreren har opplyst arbeidsgiver om sin muslimske praksis: «For å unngå misforståelser forklarte jeg allerede før jeg kom på jobbintervju at jeg av religiøse årsaker ikke håndhilser på kvinner. Jeg har vært konsekvent i min tydelighet sånn at det ikke kunne oppstå noen misforståelser» presiserer han.

Læreren sier at skolen bruker problemet med hilsning som et påskudd for å bli kvitt ham i stedet for å rydde opp i problemene med elever med rasistiske holdninger.