Baksnakking er en ukultur som barnehagene ikke har vilje til å gjøre noe med

Nå har jeg imidlertid valgt å slutte som pedagogisk leder, for jeg har i mine ansettelsesforhold også opplevd konflikter og uoverensstemmelser, manipulerende kollegaer og ledelse, stress, sykdom og fravær.

I de barnehagene jeg har jobbet i, har jeg vært vitne til at det regjerer en ukultur knyttet til hvordan de ansatte velger å snakke om andre når de ikke er til stede. Et mer treffende og direkte ord for dette fenomenet er baktaling.

Grunnen til at jeg ønsker å belyse dette tilsynelatende banale problemet, er at det i stor grad har en negativ innvirkning på arbeidsmiljø og enkeltindivider. Det er heller ikke forenlig med de verdiene en barnehage skal stå for, eller med arbeidets innhold knyttet til blant annet dannelse og oppdragelse.

Alle steder hvor jeg har vært ansatt, har man vært bevisst denne ukulturen. Man er innforstått med at problemet eksisterer, men det er liten vilje til å gjøre noe med det. Gjennom en slik aksept av problemet har ukulturen slått rot. Jeg mener det er et stort behov for tanker og refleksjoner fra ledelse, spesialpedagoger, pedagogiske ledere og vikarer om hvordan denne ukulturen preger arbeidsstedet, og ikke minst hva den gjør med dem som personer og rollen de har i arbeidsmiljøet.

Ansatte i barnehager må begynne å gå noen runder med seg selv. Det er et dypdykk man må gjøre i seg selv for å kunne ta del i en problemløsningsprosess.

Barnehagen er en grunnleggende sosial arena. De ansatte jobber tett på andre mennesker. Det er mange relasjoner; til kollegaer, foreldre og barn. Et samarbeid uten å være ærlige med hverandre er ikke mulig i en barnehage. Å drive en barnehage er et kollektivt prosjekt, og det å kunne diskutere og evaluere rutiner på en avdeling, møtet med barn og foreldre, samarbeid med kollegaer og konflikter og situasjoner som oppstår er nødvendig.

Til dette anvendes ofte formell møtevirksomhet. Samtidig har man også de uformelle møtepunktene – pausene og tiden ute eller i garderoben – der de ansatte snakker sammen. Viktige spørsmål i denne sammenhengen er hvordan de ansatte snakker om andre, når de snakker om andre og hvem de snakker om.

Jeg har selv sett og hørt ansatte som i all fortrolighet har blitt fortalt noe, og som uten betenkeligheter velger å si det videre. Jeg har sett mennesker med lederansvar som gjør sensitiv informasjon til et tema, og i ytterste konsekvens underholdning, for personalet.

De baktaler ikke kun kollegaer eller personale, men også foreldre til ungene i barnehagen. De formulerer seg på en måte som er nedverdigende for den parten det gjelder.

Informasjonen fungerer som underholdning, vekker nysgjerrighet og skaper situasjoner der folk grupperer seg og snakker sammen. Det er informasjon som vekker skadefryd. Det er dessuten informasjon som ikke skal forlate møtet og møterommet eller tas ut av en konstruktiv setting.

Det er ofte andres problemer mennesker ønsker å vite om og ha meninger om. Jeg har sett at foreldre og deres sosiale situasjon blir et tema for baktaling i barnehagen. Det kan gjelde alt fra forhold på hjemmefronten, hvordan de oppfører seg, til hvordan de ser ut når de skal levere barna i barnehagen. I mange sammenhenger er det vanskelig å se på dette som noe annet fordommer og generalisering fra andre, sett utenfra.

Baktalingen kan også være rettet mot kollegaer som baktaleren er uenig med, eller som bryter med det han eller hun ser på som normalt. Det kan også være at baktaleren av en eller annen årsak føler seg støtt eller såret av en annen person, slik at baktaleren da snakker med andre for å lufte sine problemer og få bekreftelse for sine følelser. Dette gjør baktaleren i stedet for å ta saken opp med den det gjelder. I sin frustrasjon velger vedkommende å søke støtte rundt seg, uten at den det gjelder faktisk vet om det.

Hvis baktaleren lykkes i å bygge opp en slik støtte, kan den personen som baktales få flere imot seg uten å ha mulighet til å tale sin sak. Etter min mening representerer dette på ingen måte en konstruktiv løsning. Dersom de ansatte stadig unnlater å snakke direkte til den det gjelder i en konflikt, vil det oppstå en kultur for uærlighet i miljøet, der mennesker som skal jobbe tett sammen mister tilliten til hverandre.

Jeg har selv sett hvordan slike mekanismer er med på å skape et dårlig arbeidsmiljø, der de ansatte regelrett mobber kollegaer og foreldre. Ofte har jeg blitt overrasket over hvor tillitsfull og lyttende kollegaer kan framstå som, for så å vise en helt annen side idet dørene lukkes. Denne dualiteten er meget forvirrende, særlig for ferske ansatte som trenger en rettesnor og rollemodeller i arbeidet med andre mennesker. Det er særlig vanskelig når det kommer fra virksomhetsleder og spesialpedagog. Hvordan man i det ene øyeblikket kan være omsorgsfull og empatisk, for så i det neste å være full av skadefryd og negative holdninger er vanskelig å forstå.

Hvis man tar i betraktning at barnehagedrift i seg selv stiller høye krav til tilstedeværelse på grunn av barnehagens oppdrager- og omsorgsrolle, vil problematikk knyttet til baktaling være svært belastende. Det stjeler fokus og tilstedeværelse. Det gjør ærlighet og autentisitet vanskelig i kommunikasjonen mellom kollegaer. Baktaling skaper en falsk fasade, konflikter, manglende tillit og utrygghet. Jeg har sett kollegaer som sykmelder seg, ikke fordi arbeidsoppgavene er utfordrende, men fordi arbeidsmiljøet blir for krevende.

Det er utrygt for nyansatte å jobbe i slike miljøer, men jeg har også sett eksempler på at dyktige ledere og ansatte mobbes gradvis ut av kollegaer, slik at de til slutt velger å si opp stillingen sin. Altfor ofte klarer ikke barnehagene å leve opp til de verdiene de skal representere, eller å gjøre det som er moralsk og arbeidsetisk riktig. I mange situasjoner bryter baktaling med taushetsplikt, fortrolighet og oppdrageransvar.

For min del har det til tider vært vanskelig å be om veiledning og rett og slett tørre å snakke med kollegaer og ledelse om forhold jeg har opplevd som vanskelige i arbeidssituasjonen. Dette fordi jeg ikke har hatt tillit til enkeltpersoner eller til selve arbeidsmiljøet. Tenk om jeg ville bli utsatt for baktaling! Denne ukulturen har vært en side ved jobben jeg aldri har klart å forsone meg med. Jeg har hatt vanskelig for å føle glede, motivasjon, mestring og grunnleggende trivsel i jobben i barnehagen. Jeg har ikke klart akseptere arbeidssituasjonen for hva den er, noe jeg kanskje bør ta selvkritikk for. Samtidig skal man ikke finne seg i en uholdbar arbeidssituasjon. Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik, derfor synes jeg det er viktig at noen snakker ut.

Baktaling og sladder er et fenomen som kan prege alle sektorer i arbeidslivet. Men med tanke på hvilken oppdragerfunksjon barnehagen har i dagens samfunn, blir det i mine øyne umiddelbart verre at dette fenomenet er så utbredt akkurat her.

Oppdragelse innebærer at barn skal lære om etikk, moral, respekt og godhet. Dette mener jeg skaper et stort behov for refleksjoner rundt problemet knyttet til baktaling.

Barnehagen bør gå foran som et godt eksempel på hvordan man skal behandle andre mennesker, og ikke minst bør den ta avstand fra en voksen mobbekultur.

Barnehagen må være seg bevisst at den oppdrar neste generasjon. De verdiene barnehagen er med på å skape og forme i barns liv, er verdier de vil ta med seg videre. Vi som jobber i barnehagen må være så gode rollemodeller som mulig, også når dørene lukkes. Det preger de inntrykkene og holdningene vi kollektivt er med på å skape. Disse holdningene er selve fundamentet i et godt arbeidsmiljø og i en god utførelse av arbeidets innhold. Det å oppdra innebærer å være en god rollemodell, og vi må kunne vise at vi klarer å leve opp til de verdiene vi skal formidle til andre.

Antropologene sier at sladder er et sosialt fenomen som blant annet er til for å styrke sosiale bånd, hjelpe oss til å passe inn og luke ut de som ikke tilhører gruppen, la oss finne gode maktposisjoner osv. I kraft av å være sosiale vesener er vi opptatt av å sammenligne oss med andre og å vurdere andre. Dette er naturlig for mennesker. Når vi baktaler andre, snakker vi oss selv opp og gjør oss selv interessante. Vi viser at vi har noe å komme med i en gruppe.

Det å høre at andre har det vanskelig kan også skape en positiv følelse i oss, fordi vi ikke selv er i samme situasjon. Baktaling har derfor en funksjon i menneskelig samhandling og interaksjon. Denne må vi være bevisst. Vi må se oss selv i speilet. Vi må ta det ubehagelige møtet med oss selv og vår egen atferd.

Hvordan representerer du det som er riktig? Hvordan tar du avstand fra det som er galt? Vi må se og vurdere hvordan vi velger å snakke om andre, særlig når de ikke er til stede. For hver gang du faller for fristelsen til å baktale andre viderefører, styrker og holder du liv i en smålig ukultur som er med på å ødelegge gode arbeidsmiljøer og undergrave god moral. Det kan være klokt å huske på den gylne regel i henhold til humanistisk lære, om at du skal gjøre mot andre, det du selv vil at andre skal gjøre mot deg. Det finnes en tid, et sted og en mottaker for det som skal sies. Husk at fortrolighet og taushetsplikt er pålagt og gjeldende.

Til alle dere vil jeg komme med en oppfordring: verdsett fortrolighet, og skill mellom det som kan sies innenfor og utenfor møtevirksomhet. Vi må lære oss at det er viktig å behandle andre mennesker med respekt selv om de ikke er til stede. Jeg kan bare håpe at denne teksten er en tankevekker som gjør deg bevisst på hvordan du snakker om andre, til andre, og at den minner deg om at du bør ta avstand fra baktaling. Vær den som utgjør en forskjell.

Forfatteren har valgt å skrive anonymt av hensyn til innhold.
Redaksjonen kjenner identiteten til innsenderen.
Red.