Leseplikten i norsk

Tidligere, under R 94, ga vi en felles skriftligkarakter det første året på videregående skole, og slik var det også første året under Kunnskapsløftet. Men så har man altså funnet ut at sidemålet skal ha egen karakter, og innfører det uten varsel, og uten at noen har tenkt over at dette medfører en kraftig økning av arbeidsmengden for læreren.

Årsaken til at vi har leseplikt og prosentsatser i de ulike fagene, er at det skal avspeile arbeidsmengden i faget. I norskfaget har vi i mange år lidd under meget stor rettebyrde i forhold til prosentsatsen, noe vi forgjeves har prøvd å få gjort noe med. Med Kunnskapsløftet er arbeidsmengden i norsk blitt økt enda mer, og uten at prosentsatsen er blitt justert slik at norsklærerne får betalt for økt rettebyrde.

I solidaritetens navn vil vi be Utdanningsforbundet og våre lærerkolleger tenke over følgende:

Norsk i vg1 på Studieforberedende kurs har lønnsprosenten 21,43 og er tildelt fire timers undervisning per uke. Det vil si at for å få full jobb, må du ha nesten fem norskklasser. Og full jobb bør vi vel kunne ha, for ellers har man ikke et fullt årsverk, og hvem har vel råd til å la være å ha det?

Hos oss har vi mellom 27 og 30 elever i klassene, nokså vanlig antall. Norsklæreren skal følgelig gi minst 27 elever i hver av de fem klassene en muntlig karakter og to skriftlige karakterer, én i hovedmål og én i sidemål. Etter Kunnskapsløftet skal vi altså sette 27 x 3 x 5 karakterer for å ha full jobb. Det vil si 405 fagkarakterer per årsverk.

Hva betyr så dette for rettebyrden? 405 karakterer skal settes. 270 av disse skal kun baseres på ulike skriftlige arbeider. Og de 135 andre skal dokumenteres satt ut fra muntlige prestasjoner og prøver i fagets teoretiske innhold. Vi er pålagt å snakke med elevene to ganger per år for å begrunne hvordan de ligger an i fagene, så det forutsettes at vi skal ha vurdert diverse arbeider elevene har levert eller prestert skriftlig og muntlig hver termin.

De 270 skriftlige karakterene forutsetter da minst fire innleveringer for hver standpunktkarakter i året, for man bør vel ha mer enn ett produkt som grunnlag for karakteren i en termin? (Hos oss har vi vanligvis tre innleverte skriftlige arbeider per termin per karakter.) Og disse arbeidene fra elevene skal vi ikke bare sette karakter på, vi skal veilede elevene slik at de utvikler seg skriftlig, lærer å bygge opp en tekst og utforme den, samtidig som de skal lære å skrive korrekt norsk i begge målformer. Dette betyr at vi skal rette og veilede minst 1080 skriftlige arbeider i løpet av et år for å få satt de to skriftlige karakterene vi er pålagt.

Dessuten skal vi sette karakteren i norsk muntlig. Alle som har sett en pensumliste i norsk, vet at det ikke er småtterier man skal gjennom i den teoretiske delen av faget. Så vi må ha skriftlig-muntlige prøver, minst en per termin, ved siden av at vi skal vurdere prestasjoner i timene, foredrag, framføringer, samt mindre innleveringer der elever gjør greie for fagstoff. Dette medfører minst 135 skriftlige prøver i tillegg til de 1080 ovenfor, dvs. minimum 1215 rettinger – og dermed 1215 skriftlige tilbakemeldinger å gi, per år. Foruten de muntlige tilbakemeldingene.

Det er kanskje vanskelig å begripe hva disse tallene medfører av arbeid. La meg derfor sammenlikne med et annet fag jeg underviser i, historie.

Leseplikten i historie på vg3 er nesten den samme som i norsk på vg1, den er på 20,30 prosent. Med full jobb skal man også der ha fire timer i uka i fem klasser, men rettebyrden er ganske annerledes: Vi har altså 27 elever x 5, men disse elevene skal kun ha én fagkarakter hver. Da er man bare ansvarlig for 135 karakterer per år, dvs. 1/3 av hva man må stå inne for i norsk. Og i historie er det bare muntligkarakterer. Ingen veiledning på form, ortografi eller oppbygning, bare på innhold på prøvene. Så det går mye fortere å rette historieprøver enn stiler i norsk. Etter min vurdering tilsvarer tilbakemeldingsarbeidet og rettebyrden i historie vg3, sammenliknet med arbeidet i norsk på vg1, under 1/3 av arbeidsmengden. Men egentlig, ifølge prosentsatsen, skulle vel arbeidsmengden være om lag den samme. Og da viser regnestykket vårt at to skriftlige karakterer per klasse i norsk er verdsatt til 1,13 prosent av et årsverk. Det er da absurd? Vi får betaling for 1,13 prosent arbeid når vi setter 54 skriftlige standpunktkarakterer! For én muntlig karakter i en klasse tilsvarer jo 20,30 prosent arbeid.

Jeg har selv to norskklasser på vg1 i år. Jeg har allerede rettet fire bunker fra disse elevene i høst, og jeg får to til å kose meg med i høstferien, 54 stiler. Hvor mye har dere, kolleger med andre fag, rettet i høst?

Om noen vil innvende at disse tallene er overdrevne fordi nesten ingen underviser i bare norsk, så vil jeg hevde at det ikke er noe argument. Det skal da ikke være slik at man skal måtte spe ut arbeidsplanen med andre fag fordi norskfaget er for tungt! Dessuten, vi har faktisk kolleger som kun underviser i norsk; hos oss er det to. Den ene har fire norskklasser, to på vg1 og to på vg2. Disse fire klassene utgjør ikke full jobb engang. For firetimersfaget i norsk på VG2 får man nå 24.12 prosent (også denne forverringen i leseplikt innført uten videre fra i høst). Så lektoren som har disse fire klassene, har dermed bare 91,10 prosent jobb. Og hun skal altså kunne sette 324 standpunktkarakterer, hvorav 2/3 skriftlige.

Hvor mange karakterer skal du selv sette i år? Hva vil 91,10 prosent tilsvare i rettebyrde i dine fag?

Vil du være fornøyd med å ha redusert post og tjene dårlig fordi arbeidsmengden i dine fag er for stor til at man kan leve med den?

Mange er vel klar over at norsklektorer er spesielt utsatt for å bli utbrent. Få av oss orker å ha full jobb, vi blir enten sykemeldt eller betaler selv ved at vi går på redusert jobb. Jeg kjenner til skoler der de lar lærere over 60 år slippe å undervise i norsk – litt av et seniortiltak! Og jeg kjenner til unge norsklektorer som slutter og går over i andre yrker fordi de ikke vil leve med arbeidsmengden. Det begynner som kjent å bli vanskelig å skaffe ordentlig utdannede norskfilologer i skolen.

Et annet moment fagforeningen burde være opptatt av, er for øvrig at det stort sett er kvinner som må leve med den urimelige arbeidsbelastningen i norskfaget. På vår skole har vi 18 norskklasser, hvorav én norskklasse undervises av en mann. 17 klasser undervises av kvinner – selv om vi har flere mannlige lærere med norsk i fagkretsen. Er ikke et av målene for fagforeningene å motarbeide lønnsskiller mellom kvinne- og mannsarbeid?

Jeg vil appellere til solidariteten hos kollegene våre. Tenk over din egen arbeidsmengde, og tenk over norsklærernes. Vil du støtte vårt krav om at fagforeningene våre tar opp den urimelige leseplikten i norskfaget? Vil du være med og protestere på at arbeidsmengden blir økt uten videre og uten at fagforeningene er inne i bildet?

Og jeg vil spørre: Når har Utdanningsforbundet tenkt å gjøre noe med urimeligheten?

Innlegget er skrevet på vegne av norsklærerne ved Valler videregående skole.