I 2014 var frontene steile i Utdanningsforbundet. Er kontakten med grasrota blitt bedre?

– Da vi fra fylkesleddet var på årsmøtene i lokallaga i 2014 følte vi et indirekte press om å selge inn sentralstyrets syn. Men det gjorde vi ikke, sier Bjørnar Mjøen, som fram til han gikk av som fylkesleder i Finnmark i vår har hatt mange ulike verv i Utdanningsforbundet på ulike nivå.

– Vi bøyde oss ikke for det presset, fortsetter han.

Fem år er gått siden de mye omtalte arbeidstidsforhandlingene i 2014 og splittelsen som fulgte mellom medlemmer og ledelsen i Utdanningsforbundet.

Bakgrunnen var at ledelsen under tarifforhandlingene samme år aksepterte et forslag til ny arbeidstidsavtale som innebar at antallet timer en lærer var pålagt å tilbringe på skolen skulle økes. Da forslaget ble sendt til uravstemning ble motstanden blant medlemmene tydelig. Og etter en massiv mobilisering, spesielt i sosiale medier, stemte 73 prosent mot forslaget.

Det endte med storstreik, hvor totalt 9.000 lærere ble tatt ut. Da aksepterte Utdanningsforbundet en avtale der det står at lærerne ikke kan pålegges mer bunden tid enn det de hadde. Avtalen legger i stedet opp til lokale forhandlinger om tilstedeværelse på den enkelte skole.

« Feilberegnet holdningene »

I kjølvannet av konflikten hyret forbundet inn forskningsstiftelsen Fafo for å gå seg selv i sømmene. De ville vite om dialogen mellom medlemmene og sentralleddet egentlig fungerer som den skal.

Debatt: Tid for arbeidstidsreduksjon

«Utdanningsforbundets forhandlingsdelegasjon, ledelse og styrende organer hadde feilberegnet holdningene i medlemsmassen. Dette reiser spørsmål om kommunikasjonen innad i organisasjonen og særlig om i hvilken grad holdninger på grunnplanet fanges opp i beslutningsorganer på høyere nivå», skriver Fafo i rapporten «Se og bli sett» fra 2015.

Der konkluderer forskerne med at forbundet har forbedringspotensial når det gjelder å lytte til de tillitsvalgte på arbeidsplassen. En stor andel av medlemmene, 44 prosent i undersøkelsen, signaliserte at ledelsen veit for lite om hvordan deres arbeidshverdag er. En av tre sa de opplevde at det ikke er noe poeng å delta i debatter i Utdanningsforbundet, fordi noen på toppen bestemmer.

Nå står et nytt landsmøte står for døra. Og når det er over skal den nyvalgte ledelsen igjen gå i arbeidstidsforhandlinger.

Har Utdanningsforbundet i den landsmøteperioden som er gått siden streiken fått en bedre kommunikasjon mellom organisasjonsledda?

– Trenger bedre mottaksapparat

Ja, mener Finnmarks Bjørnar Mjøen.

– Kanskje det var et hell i uhellet med den konflikten at vi fikk en endring i kommunikasjonen imellom nivåene i Utdanningsforbundet, sier han.

En konklusjon fra Fafo-rapporten er at fylkeslagene måtte bli flinkere til å formidle medlemmenes synspunkt til sentralleddet.

Fafo-forsker tror streiken gjorde Utdanningsforbundet mer synlig

Jamt over svarer fylkeslederne i dag at de er fornøyde med innsatsen. De skildrer også god kontakt med lokallaga gjennom et stort utvalg av kontaktkanaler og møtepunkt. Samtidig understreker noen at «dette har de alltid gjort», og at «kontaktformidling bestandig har vært prioritert». Med det gir de ikke det samme inntrykket av at det har foregått en endring.

En av dem som mener ting er blitt bedre er Svein Ove Olsen. Fram til fylkesårsmøtet i vår var han leder for Utdanningsforbundet i Vest-Agder.

– Fylkeslaget sin innhenting av informasjon fra nivåa under er klart blitt bedre i den landsmøteperioden vi har bak oss, sier han, men mener det mer å hente.

– Ønsker vi bedre informasjon til sentralledelsen om hva medlemmene er opptatt av, må marsjordren til fylkeslaga bli tydeligere. Sentralledelsen må klargjøre sine forventninger til hva fylkeslaga skal gjøre. Samtidig må mottaksapparatet for slik informasjon hos det sentrale leddet bli bedre. Leder og nestleder kan ikke være mottaker av slik informasjon aleine, sier Olsen.

– Så lenge ansvar og forventninger ikke er presist avklart og mottakerapparat ikke er på plass gir det ikke meining å snakke om forbedringer i informasjonen.

Sa tydlig ifra

Kaia Hogner, leder i Utdanningsforbundet i Kragerø, og Cathrine Skauen Anderssen, hovedtillitsvalg og nestleder, viser frem lokallagskontoret øverst oppe under skråtaket i det gamle trehuset som er Kragerø rådhus.

Kontoret har tre kontorplasser og er stort som et kott. Derfor inntar vi sjølveste formannskapssalen for å snakke om lokallagets oppfatning av informasjonsflyten oppover og nedover i Utdanningsforbundet.

– Tviler vi på om toppene i Utdanningsforbundet forvalter solidariteten godt, da reagerer vi, sier Hogner.

Deres lokallag var blant dem som i 2014 sa tydelig at sentralledelsen i Utdanningsforbundet ikke hadde hørt godt nok på medlemmene da de aksepterte avsnittet om arbeidstid i tariff-forhandlingene i 2014.

– Er kommunikasjonen blitt bedre?

– Vi reagerte på Handals utspill om å forhandle lønn ved tilsetting, som om vi forhandler personlig lønn, som vi synes er usolidarisk. Og den nye pensjonsavtalen som kom etter Stortingets levealderjustering av pensjon meiner vi også er usolidarisk. Så dette tok vi opp i våre innspill til fylkesårsmøtet her i Telemark, sier Cathrine Skauen Anderssen.

– Men det er to parter i en forhandling, og vi forstår jo at våre forhandlere må inngå kompromiss, legger Kaia Hogner til.

Tillitsvalgt-bobla

De to forteller at de begge arbeider på skolene sine i to, henholdsvis tre. dager i uka.

– Men i fjor måtte vi av ulike årsaker gjøre det slik at jeg var tillitsvalgt på heltid. Da kom jeg inn i tillitsvalgt-bobla mi farlig fort, gitt. Og det er ikke et ønskelig sted å være, sier Kaia Hogner.

– Det styrker både mandatet og tilliten vår at vi er på arbeidsplassen, mener Skauen Anderssen.

Begge understreker at brei kontakt nedover i systemet er viktig for tillitsvalgte på heltid. Likevel kaller de hospitering for sentralledelse en «ekstremvariant». Kontakten oppover og nedover i organisasjonen må dessuten balanseres mot ønske om at lederne skal synes i den offentlige debatten.

– Steffen skal på Dagsnytt 18 så ofte han kan, sier Skauen Anderssen.

– Hva med kontakten den andre veien, fra topp og ned?

– Videoen der Steffen Handal snakka direkte til Erna Solberg om tilbakevirkende kraft for lærerkompetanse, den var forbilledlig. Konkret, direkte og slik alle kan kjenne seg igjen.

Konflikt i sosiale medier

De påpeker at mye av kontakten, både opp og ned går gjennom høringer.

– Og høringer er flott. Men de må tilrettelegges slik at vi skjønner hva som er poenget. Så er det alltid en avveining på hvilket nivå høringen skal svares på. Når bør fylkesleddet svare, når veit jeg nok til å svare på vegne av medlemmene i Kragerø og når skal den ned til klubbene, påpeker lokallagslederen.

– Sosiale medier prega konflikten for fem år sida mer enn vi hadde sett før. Er sosiale medier dialog eller problem?

– Her snakker folk som privatpersoner, og det er et problem hvis det blir ufint snakk. Vi er en profesjonsorganisasjon for lærere, og vi skal være forbilder, sier Kaia, og forteller at Facebook-gruppa til Utdanningsforbundet Kragerø er lukka.

Samtidig sier hun at hun er medlem av det meste av frittstående lærersider, og leser både her og der.

– Under konflikten i 2014 la jeg også ut saker der, det var viktig å være på plass og si hva som var rett. Og det gikk bra! Disse sidene ble en del av hele kampen, avslutter Kaia Hogner.

Hvem skal Handal lytte mest til?

– Vi kan ikke gå inn i den nye landsmøteperiode sikre på at kommunikasjonen er bedre enn i 2014, sier Trond Preben Pettersen Uthus.

Han sitter i fylkesstyret i Utdanningsforbundet Trøndelag. I 2012, da han var leder Utdanningsforbundet Selbu starta han Facebooksida «Arbeidstidsforhandlingene» som fortsatt er aktiv. Før og under streiken i 2014 ble mye misnøye med sentral ledelse uttrykt her. Sida er fortsatt aktiv.

– Utdanningsforbundet kan bli flinkere til å kjøre prosesser som sørger for at medlemmene kjenner større nærhet til toppledelsen. Når landsmøteinnspill fra lokallaga har vært gjennom kverna og blitt landsmøtesaker kjenner de som sendte inn sakene dem snaut igjen dem. Prosessen rundt pensjon kunne kanskje også vært mer åpen fra starten, sier han.

Når medlemmene opplever Utdanningsforbundet som topptungt meiner Uthus det skjer på tross av at det både er ambisjoner og systemer for å motvirke det. Praksis blir likevel ikke god nok.

– Da jeg starta Facebook-gruppa i 2012 var det ikke fordi jeg meinte kommunikasjonen var for dårlig. Jeg var heller ikke enig i all kritikken den gangen. Mye var prega av stemningen etter oppgjøret, sier han.

– Men jeg meinte at våre forhandlere skulle forhandle om arbeidstid i tariffoppgjøret i 2014 trengte de støtten og medlemsengasjementet ei slik gruppe kunne gi når. Gjennom gruppa kom samtalene på personalrommene ut i en større offentlighet, sier Uthus.

– Deler av samtalen kom ut i et språk som var både aggressivt og ufint. Var det et problem?

– Jeg stengte jo sida ei tid på grunn av det. Helhetlig sett meiner jeg likevel at sida har fungert, og fortsatt fungerer, positivt. Samtidig så vi da at en del lærere trengte å realitetsorientere seg, og noen trenger det fortsatt. Det er jo for eksempel motparten som har pressa igjennom krav vi ikke er enige i. Noen kritikere roter her, sier Uthus og fortsetter:

– I den landsmøteperioden vi nå avslutter er sosiale medier blitt tatt i bruk i svært mye større grad enn før. Det gir store muligheter for å diskutere og utveksle synspunkter. Men det reiser også nye spørsmål. Hvem er det som skal å størst påvirkningskraft i en demokratisk organisasjon? Skal Steffen Handal lytte mest til den som er blitt valgt til et tillitsverv og tatt på seg et ansvar, eller til den som er mest aktiv på Twitter, avslutter Trond Preben Pettersen Uthus.

– Trenger tett kontakt

– Å kunne formidle lærernes stemme fra hverdagen i skole og barnehage er avgjørende for Utdanningsforbundets mulighet til å påvirke utdanningspolitikken i den retninga vi vil, sier leder i Utdanningsforbundet Steffen Handal.

– Vi får ikke det rommet i debatten som vi vil ha hvis vi som er ledere ikke har god kjennskap til hva våre medlemmer står i. I dag har vi et stort potensial for å utvikle oss videre her, sier han.

Sammen med nestleder Hege Valås tar han imot i et møterom i Utdanningsforbundets kontorbygg i Oslo der høstgule tretopper dasker mot vinduene i 6. etasje.

I Fafo-rapporten kom det frem at en del medlemmer mener veien er lang derfra til klasserommene rundt i Norges land. «En relativt stor del av medlemmene signaliserer at ledelsen veit for lite om hvordan deres hverdag er», heter det i rapporten.

– Vi trenger tett kontakt. Ikke bare, som sagt, for at medlemmene skal være fornøyde, men for å ha tyngde i debatten om utdanningspolitikk, sier Handal, og fortsetter:

– Samtidig må vi også kjenne svært godt til hva som skjer hos politiske myndigheter. Vi må vite hva som foregår i regjering og storting. Det blir en balanse å makte begge deler, og den balansen må vi alltid diskutere.

Kontaktforaer

– Heltidspolitikerne på topp-planet er rekruttert fra et fylkesplan der det også er mange tillitsvalgte på fulltid. Derfor kan det være svært lenge siden mange av de tillitsvalgte har vært på jobb i skole og barnehage. Er det problematisk?

– Risikoen med dette er at vi mister kontakten med hverdagen på arbeidsplassene. Dette må vi balansere mot fordelen ved å ha erfarne og godt skolerte tillitsvalgte, sier Steffen Handal.

– Å utnytte kontaktforaene bedre enn vi gjør i dag bør bli et virkemiddel for å bøte på dette. Slik kan vi også ta ut mer av det potensialet Steffen er opptatt av, sier Hege Valås.

– I jakta på medlemsstemmene på arbeidsplassene er dette viktige fora. Deltakerne her er rekruttert på tvers av de etablerte linjene i organisasjonssystemet, understreker hun.

Utdanningsforbundet har kontaktforum for hver av de fem medlemsgruppene. Ifølge vedtektene skal forumene blant anna bidra til å styrke den vertikale kommunikasjonen i organisasjonen og være bindeledd mellom sentralt nivå og fylkeslagene.

– Er kommunikasjonen i Utdanningsforbundet blitt bedre i denne landsmøteperioden?

De to svarer nærmest i munnen på hverandre at en toppledelse ikke skal bedømme hva andre føler.

– Ok, men hva har toppleddet gjort for å gjøre kommunikasjonen bedre?

Trekker frem fagfornyelsen

Nå har de mye på hjertet:

– Landsmøtedokumentet «Vi utdanner Norge» sirkulerte i uferdig form blant fylkeslag og i fylkeslagsmøter og er blitt knadd og diskutert i organisasjonen på en helt annen måte enn tidligere, bare for å ta ett eksempel, sier Handal.

De to viser til hyppigere fylkesledersamlinger, bruk av representantskapet som et diskusjonsforum ut over det vedtektene krever, flere dialogkonferanser der deltakere fra ulike nivå i organisasjonen blir blanda. De trekker fram at UDF fikk stor påvirkning i utarbeidelsen av Fagfornyelsen nettopp fordi organisasjonen laga arenaer for alle der dette ble diskutert. Og dette er bare noen av tiltaka de trekker fram.

– Men bekymringa for om vi er gode nok, den lever. Det må den gjøre, i en organisasjon med 180 000 medlemmer fra ganske så ulike arbeidsplasser. Etter 2014 spør vi oss oftere enn før om kommunikasjonen er bra nok, sier Steffen Handal.

Organisasjonskultur

– Fylkeslederne er jamt over tilfreds både meg egen innsats og kommunikasjonen generelt. For noen var 2014 et vendepunkt. Men andre sier at kommunikasjon alltid har hatt topp prioritet. Det kan jo bety at lite ha blitt forandra. Hva er rett?

– Begge deler er rett. Kommunikasjon har alltid vært viktig. Men i 2014 fikk vi et tydelig eksempel på at om vi, trass i høye ambisjoner, ikke mestrer kommunikasjonen, så går det galt, sier Steffen Handal.

– Svein Ove Olsen fra gamle Utdanningsforbundet Vest-Agder etterlyser bedre plan for innhenting og mottak av informasjon til sentralleddet. Kommentar til det?

– Hvis det betyr at han ønsker strukturelle endringer, så treffer han ikke problemet slik jeg ser det. Jeg meiner bedre kommunikasjon krever endring i organisasjonskulturen, ikke i organisasjonsstrukturen, sier Hege Valås mens Handal nikker.

– Er det hold i en påstand om at dere har dårlig kjennskap til livet på arbeidsplassene?

– Vi skal ikke late som om vi til enhver tid veit hva som skjer. Vi er helt prisgitt at organisasjonsdemokratiet fungerer godt. Uten god dialog er vi som sagt ille ute, sier Handal.

Vakthund og trekkhund

– Er det alltid dårlig kommunikasjon som er årsaken til uenighet mellom de ulike nivåene i organisasjonen? Som for eksempel da lederen tok til orde for at man burde forhandle lønn ved tilsetting og fikk tydelig kritikk for det?

– Jeg tok til orde for at det er en bestemmelse i tariffavtalen som jeg meiner vi bør bli bruk mer, bekrefter Handal, før han går over til å fortelle om ett av sine aller første kurs som tillitsvalgt i Norsk Lærerlag.

– Der ble vi formant til å huske at en tillitsvalgt skal være både vakthund og trekkhund. Det sitter i meg ennå. Vi kan ikke bare være vaktbikkjer, vi må i tillegg trekke og meine noe. Det gjelder for tillitsvalgte på alle nivå. Jeg vil ikke ha en organisasjon der det alltid er enighet. En slik organisasjon dør på rot. Jeg vil ha diskusjon,

– Ønsker dere mer debatt i Utdanningsforbundet?

– Ja, svarer begge.

– Er det noen emner dere særlig ønsker debatt om?

– Vurdering, sier Steffen Handal kjapt.

– Praksis og systemer for vurdering av elevenes prestasjoner. Og så ønsker jeg meg en diskusjon om hvordan lærerutdanninga skal kunne rigges for å sikre utdanna lærer til alle barn, avslutter han.