KS og myndighetene må bære skylden for at lærere slutter
Debatt: Lærere føler seg sviktet av både myndigheter og arbeidsgiverparten.
Som fagforening er vi opptatt av å tette der det lekker medlemmer. Derfor er det merkelig at regjeringen bare setter søkelys på antall utdannede uten å være interessert i den egentlige grunnen til lærermangel – nemlig at skolene er lekk som en sil når det kommer til å beholde lærere. I Skolenes landsforbund hadde det vært som om vi bare skulle se på antall innmeldinger, og samtidig ikke bry oss om utmeldinger og medlemsbevaring.
Kunnskapsminister Guri Melby (V) har den siste tiden, med glød og stor tilfredshet, uttalt at flere lærerstudenter fullfører studiet på normert tid enn tidligere. Grunnen til dette skal visstnok være det omdiskuterte firerkravet i matematikk for å få lov til å begynne på utdanningen. Som hester på en travbane løper med skylapper for å ikke bli forstyrret av det som skjer rundt seg, traver også Melby med sine skylapper og viser i alle fall ingen forståelse for hva som hender etter målgang. Det hjelper jo ikke å utdanne flere lærere dersom ingen tar vare på dem når de kommer ut i skolene.
Det har over mange år vært forsket på lærermangelen. Det er derfor godt kjent at mange lærere slutter eller søker seg bort fra skolen etter få år i arbeid. Et enkelt Google-søk på «lærere som slutter», viser at lærerfrafallet er et stort problem de første fem til ti årene av arbeidslivet. En nyere undersøkelse, som Utdanningsforbundet har gjennomført, viser at 53 prosent av landets lærere har søkt eller har vurdert å søke annen jobb siste to år. Den siste undersøkelsen har med seg effekten av pandemien vi fortsatt står i.
Fasiten er vel egentlig ganske enkel, og handler primært om læreres lønns- og arbeidsvilkår. Lærere føler seg sviktet av både myndigheter og arbeidsgiverparten. Våre medlemmer, grasrota, melder om at de både er overarbeidet og slitne, og opplever spesielt nå ikke å bli tatt på alvor når de kastes ut i et arbeidsmiljø som omtrent har vært fritatt for smittevernstiltak. Det er flere elever som har behov for individuelle planer, tettere oppfølging. Lærere opplever økt dokumentasjonsarbeid, krav om opplæring i nye systemer og mange møter. Kontaktlærerrollen har blitt til et slags «verdensrom» av oppgaver.
Nå er vi i startgropa for å revidere læreres arbeidstidsavtale (SFS 2213), som forhåpentligvis skal bli ferdig og klar fra nyttår 2022. KS, arbeidsgiverorganisasjonen for kommunene, har brettet opp ermene og gjort seg klar for å gi sine medlemmer, altså kommunene og fylkeskommunene, mer makt over læreres arbeidstid. Arbeidsgiverne ønsker altså mer detaljstyring og kontroll. Vi ønsker mer tillit til den den jobben vi gjør, og tydelige avtaler som skaper fleksibilitet og forutsigbarhet for alle parter.
Den store utfordringen er at det som vi ideologisk sett kjenner som trepartssamarbeidet – den norske modellen – egentlig og i praksis bare er et to- og et halvpartssamarbeid. Skal vi nå få til en arbeidstidsavtale hvor tillit til vårt arbeid synliggjøres, og gir lærere bedre tid til å gjøre jobben sin, må myndighetene fjerne sine skyggelapper og se hva som må til for faktisk å beholde lærere som begynner i jobben. KS er ikke gitt noe selvstendig økonomisk mandat til å forhandle reelt om arbeidstidsavtalen.
Om myndighetene vil, kan de få fullt gjennomslag for sine politiske visjoner om å gjøre skolen til det de nå snakker høyt om i valgkampen. Jeg ønsker virkelig at trepartssamarbeidet i denne runden hadde blitt reell, og da må myndighetene på plass med økonomien. Det er derfor både KS og myndighetene som må bære skylden for at lærere slutter. Nøkkelen ligger i årets arbeidstidsforhandlinger. Dette må både Stortinget og regjeringen se og ta inn over seg.
