Hva mener barna er best?

Det har vært interessant å følge den offentlige debatten de siste to ukene der ulike politikere, fagfolk og foreldre har formidlet sine meninger og synspunkter om hvor barna har det best – i barnehagen eller hjemme. Det har vært ganske friske meningsutvekslinger der kompetanse hos fagfolk og foreldre er blitt utfordret. Ett fokus som i liten grad har vært framme i debatten har vært barnets egne synspunkter.

Mange vil enten som foreldre og/eller profesjonelle hevde at vi lytter til hva våre barn har å si og fortelle. Så godt som mulig forsøker vi å forstå deres ståsted for oppfatninger, handlinger og opplevelser.

Vi voksne lar imidlertid i liten grad barnas oppfatninger og erfaringer om deltakelse i sitt eget liv få innflytelse og betydning for hvordan vi utformer og innretter deres barndom. Barnet velger derfor ikke selv om det skal gå i barnehagen eller være hjemme hos mor eller far. Ytre forhold knyttet til økonomi, behov for arbeidskraft, selvrealisering hos den voksne etc., er avgjørende faktorer for hvor barnet skal tilbringe dagene sine.

Barna deltar ikke i diskusjonen. Dermed mangler den mest sakkyndige informanten av dem alle. Barn har en forholdsvis beskjeden samfunnsmessig plassering som aktør og deltaker i sitt eget liv. I tillegg er det blant oss voksne ganske vanlig å ha forestillinger om barnet som gjenstand for forming og som passiv mottaker av voksnes kunnskaper og innsikter.

Det å fatte barns perspektiv dreier seg på ingen måte om å gå inn i barns verden, i en slags solidarisk handlende utprøving. Det handler om å være i stand til så konkret som mulig å forstå deres ståsted for oppfatninger, handlinger og opplevelser, uten å miste det voksne perspektivet.

Jeg har for en tid tilbake gjennomført intervjuer av atten 5-7 åringer. Dette ga mye kunnskap om bl.a. hvordan det for barnet oppleves å være i barnehagen og skolen, samt hvordan de opplever forholdet til voksne. Disse samtalene har dannet utgangspunktet for en nylig utgitt bok ”Det omsorgsfulle barnet” (Arnesen, Ollestad og Tveit, 2005) som tar utgangspunkt i barns opplevelser, betraktninger og erfaringer.

Boken handler primært om barns egen omsorgsevne og vennskapsutvikling. Gjennom samtalene med barna og analysen av det de forteller har jeg lært mye og fått en mer utvidet forståelse av hvordan barn tenker. I forhold til den debatten som nå raser om hvor barna har det best, kan det kanskje være et hensiktsmessig bidrag i debatten å formidle hva barna selv mener om hva som er viktige elementer i sitt eget liv. 

Barn søker barn – det søker tilhørighet og fellesskap. Et gjennomgående trekk hos barna jeg intervjuet var at det å være sammen med andre barn i lek var svært viktig for dem – enten det skjedde i barnehagen, på skolen eller på fritiden. I dette jevnbyrdige samspillet blir de grunnleggende sosiale ferdigheter etablert og erfart.

Dette samspillet synes å være basert på barnets genuine interesse for den andre og på et sterkt ønske og forventning om at den andre skal tilpasse seg barnets utspill.

Oppdagelsen av denne sosiale dimensjonen skjer primært i samhandling med ens jevnaldrende. Gleden og tilfredsstillelsen over å kunne respondere og oppnå effekter av sine bestrebelser, skjer nettopp i det jevnbyrdige samspillet. Uansett bakgrunn og betingelser synes det som vi mennesker har en ting felles: Vi søker fellesskap og tilhørighet med andre mennesker. Gjennom samhandling med andre barn yter barnet omsorg for andre barn, det utvikler sine egne sosiale ferdigheter og erfarer ofte likeverd.

Til tross for ulikheter i betingelser og den bagasjen det enkelte barn har med seg, er alle barn fra starten av utstyrt med en fantastisk motivasjon for læring og få til samhandling med andre. De har en sterk kraft og motivasjon til å finne sosial tilhørighet og bekreftelse. For ethvert barn er det å delta i et sosialt fellesskap avgjørende og viktig for egen utvikling. Det er særdeles viktig at barn lykkes i det sosiale samspillet med jevnaldrende og at de har tilgang på arenaer der dette muliggjøres.

Konsekvensene for barn som ikke greier å uttrykke hensiktsmessige sosiale ferdigheter og som mislykkes i å etablere vennskap med andre er bekymringsfulle. Sårbarheten og smerten barn uttrykker ved mangel på venner og det å mislykkes i leken kan være tung å bære både for barnet og de nærmeste voksne.

Forskning viser at hele 10 prosent av barna mislykkes med å etablere vennskap. Viktigheten av barn får relasjonserfaring og at de selv vektlegger dette så høyt, bør legge klare føringer for de valg vi voksne tar på vegne av barna med hensyn til hvor de skal motta sin daglige omsorg.

Barna vi snakket med, var tydelig på at det var viktig at det var tilgjengelige voksne. Det betydde ikke nødvendigvis at de var til stede til enhver tid, men det var mest viktig for barna å vite hvor de voksne var. Det kunne synes som de tok for gitt at de voksne var der og ytet omsorg og støtte når de trengte det. Aller mest synes det som de ville løse eventuelle problemer selv, og når det ikke var mulig, var det greit å ha voksne å støtte seg til.

Dette ligner mye på det syn på voksne som vår generasjon har på våre foreldre. I vår egen verden, mens vi var ute og lekte, var vi ikke så avhengig av å ha voksne i nærheten. Men vissheten om at det var en voksen tilgjengelig hjemme var av avgjørende betydning og skapte trygghet. Vi var langt mer på selvstyr aktivitetsmessig og utførte mer selvstendig valgte og langt mindre voksenstyrte aktiviteter. Er det slik at vi voksne nå er for opptatt av å yte voksenomsorg og være problemløser for barna?

I dag hevdes det blant flere av oss voksne at det er viktig å investere i tid sammen med våre barn. Det kan være ulike motiv bak denne uttrykksformen, men jeg får visse assosiasjoner om at vi ser på våre barn som et ”prosjekt” som vi forventer en viss avkastning av.

Aldri har vel barn hatt så mye voksenproduserte valg- og tilbudsmuligheter som nå. Som foreldre transporterer vi våre barn fra den ene aktivitet til den andre, engasjerer oss i deres private liv i et langt større omfang enn vi selv opplevde fra våre egne foreldre. Dette gjør vi med de beste intensjoner for å gi våre barn de beste muligheter til utvikling.

Eksempelvis ble foreldre som var tilskuer på fotballkamp til pjokken for 30 år siden nærmest sett merkelig på av barna og treneren – mens det i dag blir det oppfattet som oppsiktsvekkende om du som foreldre ikke er til stede.

Et spørsmål jeg sitter med: Er det denne nærmest invaderende tilgjengelighet noe barn selv ønsker å oppleve fra oss voksne? Eller er det den mer distanserte tilgjengelighet fra voksne vår generasjon opplevde som barn mer å foretrekke?

Uansett arena der barnet er, vil det etter mitt skjønn være avgjørende å stille spørsmålet: har barnet muligheten for lek og jevnalderkontakt, har barnet mulighet for å få omsorg og god oppmerksomhet fra tilgjengelige voksne?

Alt i alt, tror jeg, uten å bli beskyldt for å være overflatisk eller barnehagefiendtlig, at de fleste barn utvikler seg til gagns menneske uavhengig om de går i barnehage eller ikke, såfremt de ovennevnte faktorene er til stede. Barns ulike grad av sårbarhet og motstandsdyktighet vil imidlertid være avgjørende for hvor smertefull denne oppvekstprosessen utvikler seg.