Skolematdebatten har rullet i mange år. Til tross for at frontene er steile, er alle parter enige i at et sunt skolemåltid har potensial til å påvirke folkehelse, matvaner, konsentrasjon og sosial utjevning på en positiv måte. Men hvem sitt ansvar skolemat er, det offentlige eller foreldrenes, er man uenige om. Nå er det for første gang flertall for et offentlig skolemåltid på Stortinget, og i Hurdalsplattformen sier regjeringen at dette skal innføres, med noen stikkord som «enkelt» og «gradvis».
Det betyr at vi må begynne å se litt praktisk på det. Når man er ute og spiser, får man kanskje noen små glimt av det som foregår i kulissene, men sjelden mer enn det. Plutselig bare står maten der. Den samme forventningen gjelder for skolemat. Man ser for seg et varmt skolemåltid som ut fra intet er der, velduftende, næringsrikt og fristende.
Alle viser til Sverige, som jo har varm skolelunsj, så la oss kjapt se hvordan de gjorde det. I 1945 vedtok de fremsynte representantene i Riksdagen et gratis skolemåltid, til tross for at det ikke fantes kjøkken på de svenske skolene. Man begynte derfor å bygge kjøkken og spisesaler. Skole for skole. 1940-tallet ble til 1950-tallet. 1950-tallet ble til 1960-tallet. Først i 1973 var de i mål.
Les også:
Det tok altså 28 år. Det kan være greit å ha dette i bakhodet hvis man tror at skolemat, aller helst varm, skal innføres i inneværende eller neste stortingsperiode. For akkurat som i Sverige i 1945 finnes det ikke kjøkken på de norske skolene. Glem det som er av skolekjøkken og små kantinekjøkken. Et varmt skolemåltid for flere hundre elever krever gjerne litt andre dimensjoner.
Sunn mat handler ikke om temperatur
Det skal sies at det er flere måter å innføre skolemat på. Det finnes ikke en måte som passer alle. Maten trenger for eksempel ikke være varm for å være sunn, og det er ingenting som sier at den må serveres midt på dagen. Det kan gjerne være en enkel brødbuffet eller en kjele havregrøt til noen få av elevene før det ringer inn om morgenen.
Det kommer an på hva man har av utstyr og infrastruktur. Neste gang du er i kantina på jobben, som kanskje lager lunsj til tre-fire hundre personer, legg merke til lokalene. Legg merke til størrelsen på kjøkkenet og hvor stor spisesalen er for at alle skal få sitteplass. Skal man bespise flere hundre elever på en halvtime, skal ikke systemet bare være gjennomtenkt, det skal også være riktig dimensjonert.
Her er vi ved sakens kjerne: Maten lager ikke seg selv, den serverer ikke seg selv, og den tar heller ikke oppvasken.
Forskrifter og retningslinjer
Når man lager mat til store grupper, er det andre regler som gjelder enn ved kjøkkenbenken hjemme. Forskriftene fra Mattilsynet, de samme reglene som gjelder på restauranter og sykehuskjøkken, skal følges. Man har et stramt budsjett å forholde seg til, og noen skal lage en ukemeny basert på dette, der råvarene skal bestilles etter kommunens til enhver tid gjeldende innkjøpsavtaler. Menyen skal være i tråd med Helsedirektoratets 94 sider lange retningslinjer for måltider i skolen, for hovedpoenget med skolemåltid er jo at det skal være sunt.
Selv med disse tingene på plass skal man ha tunga rett i munnen. Noen kommuner har en politikk for bærekraftige måltider og økologiske råvarer. Noen elever har allergier og matintoleranser, andre elever har et livssyn som krever tilrettelagt meny. En kompliserende faktor er at stadig flere foreldre stiller krav om kosthold for sine barn som gjerne går litt på tvers av Helsedirektoratets anbefalinger.
Råvarene skal tas imot, leveransene kommer aldri samtidig, men er spredt utover uka, når som helst på dagen, som regel når det ikke passer. Varene skal pakkes ut og plasseres på kjølerom og i hyller. Mattilsynet har et strengt lovverk rundt dette og krever at temperaturer på ferskvarer sjekkes og dokumenteres, og avvik likeså. På papiret ser det nok logisk ut å ha en som gjør i stand skolefrokost mellom sju og ni, og så går hjem, men det hjelper ikke hvis grønnsakene først dukker opp i totiden.
Hvem skal egentlig lage denne maten?
Med andre ord, det er mye som skal gjøres før man i det hele tatt har funnet fram en brødkniv. Etterpå skal kjøkkenutstyr og servise vaskes og ryddes på plass. Mat som ikke skal kastes, skal pakkes inn, merkes og settes kjølig. Bord, benker og spiselokalet skal rengjøres. Det betyr at forestillingen om at det bare er å sette fram litt brød og pålegg, den har noen mangler.
Den gode nyheten er at med et enkelt tilbud trenger man ikke faglærte kokker, og det er kanskje like greit, ettersom det er en skrikende mangel på kokker, og rekrutteringen til restaurant- og matfag er et sorgens kapittel. Hvem skal egentlig gjøre alt dette? Er det kontaktlærere? Mat- og helselærere? Skal rektor til pers? Foreldredugnad har vært nevnt i debatter, for ikke å snakke om den litt udefinerbare gruppen «frivilligheten».
Folkehelseinstituttet lanserte 19. januar rapporten «Gratis skolemat i ungdomsskolen». Der så de om det var praktisk mulig å lage et varmt skolemåltid på skolen, innenfor de fysiske rammene og praktiske ressursene man hadde til rådighet. Konklusjonen var at det var absolutt mulig, men som rapporten sier i klartekst: «Det er lite realistisk å etablere ordninger med skolemat uten dedikerte personalressurser med kompetanse.» Med andre ord: Skal det lages skolemat på dette nivået, må man ha kokker.
I Hurdalsplattformen legges det stor vekt på lærertetthet, at det skal bygges lag rundt eleven, med flere, nære voksne. Det skal være stabilitet og kontinuitet i opplæringen, og det skal bli flere lærere og pedagoger per elev. Da kan man ikke samtidig tenke at disse også skal lage mat, servere og rydde etterpå. Lærere skal ikke gjøre dette. Virkelig ikke. De har ikke kompetanse i verken matlaging eller ernæring, og det er heller ikke derfor de er ansatt.
Tilbudet må tilpasses forholdene
Vi kan få til et skolemåltid, men vi må være realistiske. Dersom tanken er en frivillig frokostordning før det ringer inn, ikke for alle, men for noen (der håpet er at de som trenger det mest, møter opp), er det flere kommuner og fylkeskommuner som allerede har innført dette. På dét nivået lar det seg gjennomføre, men altså under den bedrøvelige forutsetning at ikke altfor mange benytter seg av det.
Hvis 40 elever benytter seg av tilbudet hver morgen, er det håndterbart. Hvis 400 elever møter opp og skal ha frokost, trengs det et betydelig større system og ikke minst flere hender.
Tall fra 2018 viser at 93 prosent av elevene i barneskolen har med seg matpakke, men så blir det litt verre i ungdomsskolen, og på videregående har bare 64 prosent med lunsj hjemmefra. Det fornuftige vil kanskje være å starte et skolemattilbud her. De fleste videregående skoler har relativt store skolekantiner, der det allerede er kvalifisert kjøkkenpersonale. På videregående møter man elever i en sårbar periode av livet, og kanskje er det de som trenger den lille matomsorgen mest.
Det er ikke dermed sagt at vi skal glemme barne- og ungdomsskolene. Men da må man tenke grundig og langsiktig. Enkelt blir det ikke, men det er absolutt mulig. Men man må ville det.
