Ikke en mann for enhver pris!

Til hvilken pris er mannen?
Innen likestillingsdiskursen i barnehagesektoren, har det blitt debattert hva slags type mann/mannsideal det skal gis plass for i barnehagen. Mye takket være ny rammeplan, handlingsplan og temahefter som fokuserer på problematikken. Enkelte er redd for at barnehagen med en økt andel menn skal havne i samme kjønnsstereotype roller som dagens mor/far-forestillinger.

Det er en bekymring jeg for så vidt deler. Bekymringen har satt et økt fokus på mannsrollen i barnehagen. Riktignok kan man enkelt og populistisk si at modellen for barnehagen er hjemmet, den kvinnelige ansatte er mor, og derfor må nødvendigvis mannen bli far! En stereotypering og samfunnsmessig utvikling som ikke vil være særlig fremtidsrettet.

Er den mannlige barnehageansatte far?
Eller onkel som noen (les journalister) absolutt vil kalle han! Utgangspunktet med at farsidealet er synonymt med mannen i barnehagen er i feil. Forrige generasjons fedre valgte aldri å jobbe i barnehage. Ville våre mødre det tro? Menn av i dag mangler sårt gode eksempler og opplevelser med egne tilstedeværende fedre. Å utvikle en ny farsrolle og skape en ny farsidentitet tar tid i dagens hektiske samfunn.

De fleste av dagens fedre ønsker flere rettigheter, men ikke nødvendigvis de hverdagslige plikter som kreves med tanke på barns oppvekst. Forskning viser at menn har vanskeligere enn kvinner for å velge utradisjonelt. Hos kvinner er utradisjonelle valg knyttet til status, mens hos menn er man en avviker. Det handler om å ikke våge å bryte ned de tradisjonelle oppfatningene av hva som passer seg for en mann. Menn er lite komfortable med å bryte med sine forestillinger. Unge jenter kan virke tryggere i sine kjønnsroller og med sin kjønnsidentitet enn unge gutter.

Hva er en mann?
Så vil de fleste si at dette handler mest om lønn? Hvorfor er det sånn at menn velger å jobbe på lager, kjøre buss/taxi, være bygningsarbeider eller stå på verksted? Moderne menn som tar det tøffe skrittet å velge omsorg, oppdrager og lærer som yrke, har allerede vist at man er en spesiell type.

En slik mann har våget å frigjøre seg fra nåtidens stereotype mannsrolle, og dermed også vist karakter, styrke og en reflektert bevissthet. Disse unge mennene bør få spesiell behandling, støtte og oppfølging. Her har kvinner et spesielt ansvar. Dette skal ikke være noen forsvarstale for alle menn.

Begrepet ”mann” er for komplisert, sammensatt og nyansert. Kvinner har som vi alle vet, kjempet for frigjøringen av sin kjønnsrolle og kjønnsidentitet i flere årtier her til lands. Takket være bevisste norske kvinner er vi kanskje det landet i verden som er kommet lengst på likestilling. I det samme tidsrommet har menn vært passive tilskuere til utviklingen av egen identitet og den moderne livssituasjon.

At personlighet, egenskaper og interesser hos dagens barnehagemann, nå settes under et pedagogisk og kvinnelig argusøyne er bra, faglig utviklende og spennende. Kvalitet og bevissthet skal vi ha i alle ledd innen barnehagesektoren. Men hvorfor denne trangen til å sette disse få (stakkars) mennene i bås? Hvor er romsligheten og handlingsrommet disse mennene trenger for å utvikle sin egen yrkesidentitet? Det snakkes om speideren, idrettsmannen, homoen, musikeren osv. Særlig speideren vi skal finne i naturgrupper blir problematisert. Det er en unison enighet om at alle disse ulike mannstypene må slippes til og få spillerom. Vanskelig å være uenig i det, men er premissene for debatten riktige?

Hva er en kvinne?
Hva om vi snur fokus? Hvilken kvinnetype/rolle er det som preger, eller bør prege barnehagen i dag? Er det friluftskvinnen, idrettsjenta, bestemora, mekkedama, sekretæren, husmora, nabokona? Ikke lett å si hvem som er den beste arbeidskollegaen eller til for barnas beste? Båssettingen blir urettferdig og stigmatiserende overfor alle mine flotte kvinnelige kollegaer og representanter for yrket. Mennesket som i kraft av sin personlighet og personlige egenskaper gjør barnehagen til en fantastisk arena. Å minimere dette mennesket til noen forestillinger og oppfatninger om hvilke egenskaper eller kvaliteter det iboer, er for meg ytterst farlig og direkte fordummende.

Hvem er barnehagemannen?
Det problematiseres at nesten 20 prosent menn jobber i naturgrupper. Disse tallene har like mye med kvinner, ansettelsesprosedyrer, jobbmuligheter og arbeidsforhold å gjøre. Om en del menn ikke våger eller ønsker å komme helt inn i barnehagen, så la han slå leir utenfor! Slipp han til på sine premisser! At menn har en avventende holding til barnehagen som en selvfølgelig yrkesarena, kan være like sunt som det er problematisk.

Er dagens tradisjonelle barnehagedrift et inkluderende og interessant tilholdssted for menn (og barn?) Jeg tror mange menn lettere tiltrekkes av frihet, muligheter, nytenking, utfordringer og spontanitet i samvær og samspill med barn. Disse verdiene dyrkes lettere av menn utenfor barnehagens fysiske rammer. Noe spesielt skjer mellom og påvirker mennesker som samspiller i naturen. Mange av dagens mannlige barnehageansatte tror jeg mer enn gjerne minnes sin trygge og frie barndom.
Å lære tiden og klokka var unødvendig. Vi løp gjennom skogholt, ut og inn av kratt og busker, på jakt etter ville dyr eller jaget av monstre. Evige hytteprosjekt og fysiske erobringer sto i kø i form av verdenstreet eller en ”nesten” uovervinnelig fjelltopp å bestige.

Å kjenne at leken er fortryllende virkelig og livet leves, er en ekstatisk følelse og i et lite menneskesinn. Jeg kan, jeg vil, jeg får det til – preger øyeblikket. Hvem husker ikke de få situasjonene fra ens egen fortid, da man klarte å fange øyeblikket og fornemmet at dette kanskje hadde noe å gjøre med den ”store” meningen! Mange i min og yngre generasjons menn savner og søker etter slike opplevelser i det voksne liv. Vi var fri, og vi ønsker fortsatt å være autonome og ekte. Hva er kvinnens lengsel når det gjelder å mane frem idealer og opplevelser fra sitt barndoms rike? Har kvinnens kjønnsrolle i barnehagen, endret seg i takt med kvinnerollen ellers i samfunnet?

Barna mot resten!
Jeg vil hevde at det pr. i dag er liten forskjell mellom gutter og jenter. Vil forskjellene bli enda mindre i fremtiden? Kommersielle krefter (les: leketøysindustrien) gjør alt som står i dens makt for å underbygge dagens kjønnsstereotypier. Den store hopen biter på! På siste karneval i barnehagen var det 3 av 15 jenter som ikke var prinsesser? Ser vi en utvikling vi liker på barns arena? Hva skjer ellers i samfunnet? Anette Sagen hopper sinnssykt på ski, flere kvinnelige fjellklatrere bestiger fjell. Kvinner spiller fotball, kan kjøre bil! Finansministeren som trikser med tall er kvinne.
Kvinner er leger, kjører trailer eller jobber i Nordsjøen. Jenter interesserer seg for IT. Kvinner vil bli ingeniører. Listen er heldigvis uendelig lang (når det gjelder voksnes muligheter) Fedre ønsker på sin side bedre rettigheter i forhold til barn? Flere unge menn vil gjerne jobbe i barnehage? Menn deltar stadig mer i husarbeid? Lønnsgapet mellom menn og kvinner blir mindre, og også her er heldigvis listen lang! Vi går mot et mer kjønnslikt samfunn. Likestilling handler om menneskelig likeverd, og er en av grunnpilarene i vårt norske samfunnet. Vi lærer av hverandre. Har barns leketøy, aktivitetstilbud, klær, kulturtilbud og interesser blitt fokusert på lignende vis? Hvem taler barnas sak i forhold til likeverdsfremmende muligheter?

Barnehagen og likestilling/likeverd
Her har barnehagen et spesielt stort og viktig oppdrag. Barnehagen må bryte med stereotype kjønnsforståelser og oppfatninger. Barnehagen med bevisste pedagoger i spissen kan virkelig utgjøre en forskjell i barns oppvekstvilkår. Hvem mener i dag at kvinner ikke er fysisk aktive eller misliker tekniske utfordringer? At gutter og jenter mestrer og interesserer seg for stadig like aktiviteter ser jeg som en naturlig, ønskelig og nødvendig utvikling.

Biologiske ulikheter vil vi aldri komme utenom. Kjønnene vil alltid ha forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, men mulighetene skal være de samme. Her må ny og banebrytende forskning til, og hva er mannes (og kvinnens) rolle og betydning i denne sammenhengen? Kjønnene må på det praktiske plan nærme seg hverandre. Det krever tilstedeværelse av begge kjønn.

Å slippe menn inn og til på en gjennomkontrollert og styrt kvinnearena, handler om likestilling blant kvinner og menn, og menneskelig likeverd som bare kan eksistere med grunnleggende forståelse, respekt og toleranse for hverandre. Likestilling er noe som både menn og kvinner må ta ansvar for.

Det blir vel ikke riktig at kvinnen skapte mannen i sitt bilde! Er det plass til den ”uferdige” (post) morderne mannen i barnehagen? Det menneskelige individfokuset og det postmoderne frihetsideal, kommer ikke den androgyne (les barnehage) mannen til gode. Vi lever i dekonstruksjonismens tid! Mennesket kan dekonstruere og gjenskape seg selv på ny. Er dette tilfelle for nåtidens barnehagemann?

Hvordan bli en mer likestilt?
Jeg er overbevist om at kvinners største mulighet til å nå full likestilling i hjemmet og ellers i samfunnet går gjennom mannens rettigheter overfor barn og de plikter, den tid og engasjement dette vil medføre for han. At mannen omsorgsfullt involverer seg i barns liv er egentlig av hensyn til barna, og deres rett til å få sikret et personlig mangfold og rikt sosialt fellesskap at alle typer både menn og kvinner. Det handler om menneskelig kjemi og interaksjon. Alle barn må ha en menneskelig rett til samvær med menn.

Her til lands er det en oppblomstrende interesse for Hjalli-pedagogikken fra Island. Et nøye planlagt, systematisk og gjennomført pedagogisk metodikk for å fremme likestilling. Et av argumentene for denne metodikken er; ”fordi gutter og jenter er ulike, trenger man ulik/spesiell stimulering.” Handler dette egentlig om ansattes kontrollbehov og kaosangst? Det gir mening å skape en stram struktur og organisering av barnehagedagen. Metodikken er basert på utstrakt bruk av kjønnsdelte grupper. Å dele barn etter kjønn kan være like hensiktsmessig som å dele etter alder. Blir det rett og slett for mye av det gode? Er dette kjønnstigmatisering? Ville en lignende argumentasjon være like fruktbar og godtatt hvis man diskuterer integrering av fremmedkulturelle i dagens norske samfunn?

Hva bør likestillingspedagogikk være?
Er forutinntatte merkelapper på gutter og jenter riktige ut fra et likeverdsprinsipp blant kjønnene? Jeg mener at ”virkelig” likestillingspedagogikk (les læring), skjer først og best på arenaer der samspill og kontakt mellom de to kjønnene skjer på bakgrunn av et likeverdsideal. En forutsetning for slik pedagogisk tenking er at kvinner og menn/gutter og jenter er til stede på samme arena. De som har jobbet i kjønnsdelte personalgrupper, hevder gjerne at det blir mer spennende og interessant enn å jobbe i en kjønnshomogen gruppe. Jeg tror de fleste, uansett yrke, ville foretrekke å jobbe i personalgrupper med begge kjønn representert.

Vi har både lov og ombud som regulerer denne aktiviteten. Hvorfor er det sånn at vi på absolutt alle samfunnsarenaer har tilnærmet lik representasjon av begge kjønn som et verdimessig og visjonært ideal, men dette ideal skal ikke gjelde barnegrupper? En tidlig og riktig stimulering på alle fagområder er viktig og riktig for førskolelærere. Det gjelder bare ikke likestilling? Hvordan kan man i likestillingens navn gjøre en slik inngripen/valg i våre minstes hverdag? Er det rett å gjøre barnehagen til et forsøkslaboratorium med en utstrakt eksperimentering med gutter og jenters utviklings- og sosialiseringsmuligheter? Man frarøver barns fantastiske mulighet for vennskap og samspill på tvers av kjønnene. Før man setter storstilt og engasjert i gang!

Strider denne metodikken med rammeplanens intensjoner? Hvor er forskningen som bekrefter at denne metodikken har vist seg vellykket? Er Island et mer likestilt samfunn enn Norge? Det kan synes som om ingen menn på Island ønsker, vil eller kan av forskjellige grunner jobbe med barn? Hvor hadde man i tilfelle plassert mannen i Hjalli-pedagogikken? Mest hos jentene eller hos guttene? Gjør kvinner dette i forsøk på å temme gutten, og favorisere jenta? Finnes det androgyne barnet? Har barnehagen for få aktiviteter som fremmer likestilling? Finnes det kjønnsnøytrale eller kjønnsfremmende aktiviteter? Finnes gode kjønnslike aktiviteter?

Prisen vi må betale?
Det gleder meg at likestillingsdiskursen endelig har fått fotfeste i barnehagesektoren, og jeg håper at det ikke bare blir med et blaff! En yrkessektor som er overrepresentert med 90 prosent av det ene kjønn, bør med respekt og melde ta likestillingsspørsmål inn over seg. At denne sektoren også påvirker og lærer opp fremtidens råmateriale, gjør fokus på likeverd og likestilling enda viktigere.

Det kan virke som vi i Norge er på rett vei, med en mannsandel helt i verdenstoppen. Jeg er overbevist om at vi gjør mye rett, og at vi som nasjon har gjort mye bra når det gjelder likestilling. Jeg er redd for at å se lenge mot Island fort blir tåkete! Det er på det praktiske og handlingsrelaterte planet man måler tempen på likestillingen. Da må man få mulighet til å øve på ferdigheter og samspill på samme arena. Engasjerte kvinner og menn, jenter og gutter, lever sammen i lærerikt samspill og skjønn harmoni bør være til alles beste og i det norske samfunnets interesse.