Ytringsfriheten i klasserommet

I kjølvannet av det bestialske drapet på den franske historielæreren Samuel Paty, sier Anine Kierulf til NRK: «Det er helt klart en lærers plikt å utsette elever og studenter også for ubehagelige ytringer. Det ville vært veldig rart å forklare karikaturstriden, for eksempel, uten å vise fram de karikaturene man snakker om.»

Det er grunn til å spørre om påtvunget plikt til å vise fram karikaturene kan virke mot sin hensikt. Lærere skal gi elevene en grundig innføring i ytringsfrihet og den aktuelle samfunnsdebatten. De skal lære elevene å møte og reflektere over ubehagelige ytringer som de kan bli konfrontert med. Men de skal gjøre det i en form som bidrar til sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse, slik Grunnlovens paragraf 100 begrunner ytringsfriheten. De skal ikke gjøre det i en form som bidrar til ytterligere polarisering og gjensidig forakt og mangel på forståelse mellom ulike grupper i vårt samfunn. Mange lærere har vist at det er fullt mulig. De orienterer elevene først om grunnlaget for konflikten som ligger bak ytringene, og de ulike partenes roller i den. Så beskriver de med ord de ubehagelige ytringene til de involverte partene, men uten å konfrontere elevene med sterkt provoserende bilder og filmer. Konfliktene som Muhamed-karikaturene inngår i, er et godt eksempel på hvorfor denne tilnærmingen både er nyttig og ofte nødvendig.

Muhamed-karikaturene inngår i to konflikter som er vevd inn i hverandre. Den første er konflikten mellom vestlige liberale demokratier og terrorregimet til IS i Syria. Den andre er konflikten mellom fattige, arbeidsløse innvandrerungdommer i vestlige land, og et storsamfunn som de opplever at møter dem med forakt og ingen respekt for dem selv og deres bakgrunn. IS rekrutterte bevisst sympatisører og tilhengere blant disse ungdommene, og lyktes i sitt arbeid. IS-terroristene i Europa har i stor grad tilhørt denne gruppen. IS ga dem en ramme for sin kamp for respekt. De kalte seg muslimer, selv om deres kunnskaper om Islam ofte var liten, og den hatdrevne terroren deres ikke hadde noe å gjøre med den religiøse troen til det store flertallet av europeiske muslimer. Sånn sett er de en parallell til nynazistiske terrorister i Europa som kaller seg kristne korsfarere, men ikke har noe å gjøre med troen til det store flertallet kristne i Europa.

Terrorister, både fra IS og nynazister, har som regel to formål med sine terrorhandlinger:

• De vil vise sin makt og skremme andre til taushet
• De vil polarisere samfunnet i et vi mot dem, bygge et internt samhold blant sine egne, rekruttere flere, og skape en krigsfront mot alle andre.

Vi skal sørge for at de mislykkes på begge punkter.

Jeg har undervist både grunnskoleelever, og studenter i høyere utdanning, om ytringsfrihet, og satirens og ironiens plass i ytringsfriheten. Når eksemplene var aktuelle konflikter og ytringene ubehagelige, kunne samtalen mellom grunnskoleelever lett bli polarisert i et «vi» mot «dem», spesielt når «de andre» ikke var representert i klassen. Studenter klarer lettere å beholde en kritisk distanse til stoffet og forstå satire og ironi. De pedagogiske kravene til en grunnskolelærer er andre enn til en foreleser for studenter. Det gjelder spesielt bruk av provoserende bilder og film i undervisningen. Det er vanskeligere å ha en kritisk distanse til bilder og filmer enn til skrevet tekst. Bilder og film spiller direkte på følelsene våre, mer enn bokstaver på papir. En grunnskolelærer må tenke grundig gjennom virkningen av å vise elevene sterkt provoserende bilder og film.

LES OGSÅ

Ytringsfrihet og karikaturtegninger

Det kan dessverre være til liten hjelp at læreren tar alle forbehold og fokuserer på konteksten, før hun viser et bilde eller en film som forhåner og latterliggjør det som er hellig for noen minoriteter i samfunnet. Elevene kan oppfatte det annerledes. Det var læreren som gjorde det. Det var læreren som viste frem bildet eller filmen. Det var læreren som formidlet latterliggjøringen og forhånelsen. I en klasse der «de andre» ikke er til stede, kan det forsterke polariseringen mellom «oss» og «dem». I en klasse med noen få fra minoritetsgruppen, kan de oppfatte at hun formidler en satire som sparker nedover, mot dem.

Men mange sier at såpass må elevene lære seg å tåle i samfunnet vårt. Det er ikke like selvfølgelig, hvis vi ser på sammenhengen Mohamed-karikaturene inngikk i. IS svarte ikke med å lage karikaturer av Jesus som en gris. De visste at for det sekulariserte Europa var begrepet hellig blitt et fremmedord. Det gamle budet «Du skal elske din neste som deg selv», var redusert til «Du skal elske deg selv». Så de svarte der det rammet mest. De publiserte på internett halshoggingen av en europeisk fange. Nå har en IS-sympatisør gjort det igjen. Når en lærer underviser om ytringer i en konflikt, gjengir læreren som regel ytringene fra begge sider. I de vestlige liberale demokratiene er det en selvfølge at lærere ikke viser grunnskoleelever en film av en henrettelse ved halshugging. Det har ikke alltid vært slik i Norge. På 1800-tallet var oppfatningen av hva barn måtte tåle å se en annen. Å fremstille Jesus som en gris var strengt forbudt, det forhånet det hellige. Men Bjørnstjerne Bjørnson forteller at han som niåring ble tatt med til Eidsvåg for å se en offentlig henrettelse ved halshugging. Såpass måtte barn tåle å se i et samfunn som vårt, mente man på den tiden i Norge.

Anine Kierulf sier til NRK at det er utrolig mye fælt som har skjedd opp gjennom historien, som grunnskoleelever skal lære om. Det er helt riktig. Men det er ikke alltid nødvendig å vise grunnskoleelever bilder og filmer av alle forhånelsene og bestialitetene som menneskeheten har begått, og fortsatt begår. I de fleste tilfeller er en beskrivelse nok som utgangspunkt for elevenes søking etter sannhet, dannelse av egne meninger, og trening i å delta i demokratiske prosesser.

Vi lever i en tid der den offentlige, sannhetssøkende debatten, som demokratiet er avhengig av, blir fortrengt av polariserte utskjellinger. Kommersielle sosiale medier skaper ekkokamre der vi får bekreftet våre fordommer mot andre. Det bidrar til å øke skillet mellom «oss» og «dem». Utviklingen har kommet lenger i USA enn i Norge. Der har den offentlige debatten mellom republikanere og demokrater degenert til gjensidig hets, hån og fake news. Det gjelder ikke bare Trump. Det gjelder også tidligere ærverdige demokratiske institusjoner som The New York Times. Grov satire skal være lovlig. Men grov hets, hån og satire må ikke gjøres til normen for den offentlige debatten. Da dør demokratiet. Skolen skal bidra til at det ikke skjer.