Fysisk aktivitet i grunnskolen

Alle er enige om at man må få mer fysisk aktivitet, men til tross for at løsningene finnes, strander forsøkene, og regjeringen ser ut til å kaste kortene. Noe av bakgrunnen ligger i den uuttalte misforståelsen om at en voksen må lede dersom barn skal bevege seg. Her har både den nye fagplanen og kroppsøvingslærerne sovnet i timen. Barn beveger seg faktisk av egen lyst og vilje dersom omgivelsene oppmuntrer til det. I 2005 tok Norges Friidrettsforbund (NFIF) initiativ til utvikling av anleggskonseptet «Friplassen», et anlegg preget av idrettslig mangfold. Konseptet ble utviklet innenfor rammer slik at anlegget kunne konkurrere med fotballforbundets «ballbinge» om spillemidler til nærmiljøanlegg, det vil si arealstørrelse med 7-er-bane. Jeg ble bedt om å bidra i utformingen. Friplassen er et spontanidrettsanlegg bygget på min erfaringskunnskap som tilrettelegger, jamfør boka «Skileik» (1990).

Friplassen og «friminuttfaget»

Kravet om én time kroppsøving per dag i skolen er gammelt. Det ble tyngde i kravet da «Nøkkeltall for helsesektoren 2011» forelå. Som tiltak mot økende fedme og mindre aktivitet, uttrykte helsedirektøren behovet for én daglig time kroppsøving.

I brev til helsedirektør Bjørn Inge Larsen, Kroppsøving nr. 3, 2012, refererte jeg til sju forskningsrapporter. De gir en overveldende dokumentasjon på at effekten av egenorganisert og styrt aktivitet gjennom ekte leik og spontanidrett er langt høyere sammenlignet med voksenstyrt og ledet trening. Barns «ekte leik» har større helseeffekt enn voksenstyrt trening.

Les også debatt: Fremdeles vurderingsanarki i kroppsøving

Denne kunnskapen savner gjennomslag i faget kroppsøving. Kroppsøvingsforskerne er klare på at fysisk aktivitet implementert i fagene, ikke redder folkehelsen. (Aftenposten 03.12.2017.) Effekten av «trimtimen» er basert på synsing og svært uklar. Professor Jorunn Sundgot Borgen oppsummerer: «Målet må være flere lærere med kroppsøvingskompetanse og flere timer i kroppsøving». Det er til ettertanke at profiler innen faget ikke i stedet framsnakker den genuine autentiske leiken og den helhetlige utvikling den gir barna. Når vi vet at elever i kroppsøvingstimer er i ro 50 -75 prosent mer av tiden enn ved egenorganisert og egenstyrt leik/idrett, er én time kroppsøving per dag både en dårlig løsning og ressurssløsing. Viktig å merke seg er også skepsisen til mer press i skolehverdagen blant store lærerorganisasjoner. Når anslag viser en kostnad medregnet for- og etterarbeid på 6,1 milliarder kroner, og uten for- og etterarbeid 2,6 milliarder kroner, er det forståelig at regjeringen i årets statsbudsjett sier at det får holde med å inspirere til elevbevegelse med en aktivitetsbank.

Akademisering av kroppsøvingsfaget

Konklusjonen til forskere nevnt i brev til helsedirektøren, er: Å tilrettelegge for barns naturlige bevegelsesleik må være den beste strategien for å fremme fysisk aktivitet. Slik sett lå reformen Kunnskapsløftet 2006 godt an. Sentralt i læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 (LK06), og nytt i læreplansammenheng, er både egenorganisert og egenstyrt aktivitet. Der heter det at skolen skal «meir aktivt leggje til rette for og utvikle allsidige rørslemiljø», og videre: «Sentralt i faget står rørsleleik …» og: «Hovedområdet aktivitet i ulike rørslemiljø omfattar utvikling og automatisering av naturlege, grunnleggjande rørsler i ulike aktivitetsmiljø». Dette er i læreplansammenheng et helt nytt læringssyn: situasjonsbetinga læring. Det betyr at vi styrer miljøet og overlater barna å styre egne handlinger.

Les også: – Kroppsøvingslærere må slutte å favorisere idrettsflinke elever

I læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20) markerer faget sin nye profil ved at det unike med miljøets betydning for barnas vekst og utvikling som var nedfelt i LK06, er tatt bort. Situasjonsbetinga læring gjennom ekte leik og spontanidrett er fjernet. Forklaringen ligger i at LK06 og LK20, i sitt syn på læring, bygger på grunnleggende forskjellig kunnskap om mennesket. Mens LK06 er forankret i atferdsbiologi og hjerneforskning, har LK20 klart gjenkjennelige trekk fra behaviorismen. I den er det ikke snakk om utvikling og automatisering av grunnleggende bevegelser. Den hevder at bortsett fra noen enkle reflekser er all menneskelig atferd tillært. Det gjenspeiles i LK20 ved at helt grunnleggende bevegelser står oppført under «Kompetansemål etter 2. årstrinn». Det tilsier at bevegelser som å krype, gå, springe, hinke med flere forutsettes lært gjennom undervisning!

Les også: – Kroppsøvingslærere burde stå tydeligere frem med hva faget egentlig handler om

Når Stortinget 15 år etter at én time fysisk aktivitet hver dag kom på dagsorden i Handlingplan for fysisk aktivitet 2005-2009, synes å ha kastet korta for prosjektet, ligger det nok et ansvar på et fagsterkt kroppsøving. I akademiseringen av faget er forskriften som sikret barns rett til å utfolde seg i sin egen bevegelseskultur, strøket. I faget er genuin autentisk leik et ikke-anliggende. I LK06 er den sentral. Konkret går det på å skape forutsetninger for fri bevegelsesleik. Forslagene er utviklet etter «Forskrift om én times aktivitet 2017», og lovmessigheten i ekte leik forstått som sosial-motorisk atferd der samhandling skjer gjennom allsidig bruk av grovmotoriske bevegelser. Se «Friminuttfaget» (Utdanningsnytt 2017).

Les også: Nelly er aldri tilskuer når klassen har kroppsøving

Hjerneforsker Per Brodal innleder i bladet Barnehagefolk (ISSN 1500-6905) med at «Lek er barns foretrukne læringsform» og fortsetter: «Denne biologiske utviklingen av nervenettverkene drives fram av meningsfull bruk – det vil si gjennom aktivitet som å oppnå mål som barnet oppfatter som viktige. Fordi leken alltid inneholder en rekke ulike aspekter som initiativ, kreativitet, selvkontroll, tenkning (lage regler for eksempel), emosjonsregulering og mye annet, er det rimelig å anta at leken er den overlegent mest effektive måten å stimulere koordinering og integrasjon av ulike spesielle hjernenettverk på».

Disse kvalitetene oppnås ikke gjennom kompetansemål ved undervisning i et utvalg av våre grunnleggende bevegelser, men i leik med andre barn, borte fra voksne. Der lærer barn å ta sine egne avgjørelser, kontrollere følelser og impulser, se fra andres perspektiver, forhandle uenigheter med andre og få venner. Kort sagt, leik er hvordan barn lærer å ta kontroll over livene sine (fritt etter Peter Gray i boka Free to Learn).

Skolegården som nærmiljøanlegg

Daglig aktivitetstime bør ikke tvinges inn i rigide former gjennom lite effektiv lærerstyrt undervisning. Timen må rettes mot fri leik, mot utvikling av skolegården til kroppsøvingens uterom. Denne løsningen vil på alle måter best skje i et samarbeid med foreldrene, konkret gjennom foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU). Ved at grendelag kan knyttes til skolen gjennom et skolegårdsprosjekt, kan skolen bli en sentral møteplass; selve livslommen i lokalmiljøet. En løsning sammen med foreldrene er også gunstig økonomisk.

Les også debatt: Å kalle faget gym reduserer fagets status

Et genialt innspill fra Kulturdepartementet i 1992 var finansiering av nærmiljøanlegg med 50 prosent fra spillemidler. 50 prosent blir da dugnad og kommunal eller annen støtte. Skolen er kommunal og holdt utenfor, men argumentet at disse midlene måtte kanaliseres inn mot der barna er, og at mer og mer av barns tid blir knyttet til skolen, fikk gjennomslag. Frileik uten voksenstyring er gunstig også ved sparte lønnsutgifter til fagutdanna lærer. Voksenrolla fungerer best gjennom en animatør, en vanlig lærer som evner å se elever som ikke finner seg til rette, og som trår til med miljømessige tiltak; rette på situasjonen, ikke personen. I tillegg ligger en økonomisk gevinst i at animatørrollen knyttes til den/de som normalt har tilsyn i friminuttene. Med håp om en skole i framtida som tar ansvar for barnas egen bevegelseskultur.