Glenn har asperger. Nå hjelper han forskerne forstå barnehagebarnas tilnærming til matematikk.

Matteo, Helena, Mirjana, Olav og Joris hyler begeistret når Glenn Knudsen kommer inn i avdeling Sommerfugl i Solbakken barnehage i Randaberg. Han har med seg en helt spesiell bil. En robot barna kan programmere til å bevege seg steg for steg i alle retninger. 

– Se her, sier Glenn og forklarer: 

– Dere trykker på pilen en eller flere ganger, så trykker dere på den grønne knappen som betyr «sett i gang». Da ser dere hvor bilen går. Se om dere klarer å finne ut hvor mange ganger dere må trykke for at bilen skal nå leketeltet.

Joris trykker og teller: En, to, tre, fire, fem. Grønn knapp. Bilen tuter og blinker, setter av sted og når nesten målet.

– Jeg også, roper Helena og trykker enda flere ganger enn Joris. Pang! Der treffer bilen målet. 

Alle vil prøve. Ungene forstår raskt hvilken pil de må trykke på for framover, bakover og til den ene eller den andre siden. De eksperimenterer, ler og roper. 

– Leken er barns læringsarena. Leken er kjempeviktig, barna lærer mye bedre. De elsker å holde på med bilen, sier pedagogisk leder i Solbakken barnehage, Hege Knudsen.

– Barna lærer fort å beregne hvordan de må trykke for å nå et mål. I praksis programmerer de, forklarer Glenn Knudsen. 

Inkluderende forskning 

Knudsen er én av tre medforskere i et prosjekt som skal se på matematiske utfordringer for barnehagebarn med spesielle utfordringer. Glenn har Asperger syndrom, en form for autisme. På grunn av Aspergers har han noe nedsatt funksjonsevne. Med seg som støttekontakt har han moren sin, Hege Knudsen. 

– Inkluderende forskning som metode er avgjørende i dette prosjektet. Det betyr at vi stiller likt. Jeg forteller ikke Glenn hva han skal gjøre. Det er også en forutsetning at medforskerne har hver sin støttekontakt, sier Francesca Granone. 

Hun er forsker og prosjektleder ved Institutt for barnehagelærerutdanning, Universitetet i Stavanger (UiS). 

Ifølge Granone har prosjektet to mål: Å løfte fram stemmen til mennesker med utviklingshemning, og å utvikle materiell som gir økt matematisk forståelse for barn i målgruppen. Prosjektet er et samarbeid mellom UiS og Nord Universitetet. Fem forskere, tre medforskere og deres tre støttekontakter deltar. 

Matematikk i praksis

Francesca Granone og Hege Knudsen ble kjent gjennom arbeid i Rekomp, som handler om kompetanseutvikling i partnerskap mellom universitetet og barnehagene. 

– Francesca fortalte at hun har tre barn, ett av dem har Downs. Min sønn har Asperger. Da hun begynte med forskningsprosjektet, lurte hun på om han ville bli med som medforsker, forteller Knudsen. 

– Jeg sa ja straks. Jeg tenkte det var spennende, men visste kanskje ikke helt hva jeg bega meg ut på, medgir Glenn Knudsen.

Første møte var i juni. Nå er planen regel- messige møter med observasjon og lek i barnehagen. 

– Du hevdet til å begynne med at du var dårlig i matematikk, Glenn, men Francesca var uenig, sier Hege. 

Hun forteller at en av Glenns store lidenskaper er lego. Han studerer fotografier av kjente skip, før han bygger et identisk skip i mindre skala. Da Francesca fikk se skipene, utbrøt hun: Det er jo matematikk. 

– Ja, i en legoverden er jeg veldig glad i matematikk, men jeg hadde ikke tenkt slik på det før. Nå forstår jeg at jeg faktisk bruker matematikk til å bygge skipene. Jeg måler lengde ved å legge kloss etter kloss. Jeg teller ikke, sier Glenn.

– Du imponerte meg allerede første gang vi møttes. Istedenfor å prøve og feile, estimerte du. Da vi lekte kodelek med robotbilen, tegnet du opp ni ruter. Barna skulle programmere bilen slik at den skulle ende i en gitt rute. Jeg tenkte det var til hjelp å skrive tall i rutene, men Glenn sa nei. Han så et mønster jeg ikke hadde sett. Nå lurer vi på om det kan være en annen måte å se matematikk på. Ikke som tall, men som en regelmessighet eller et mønster, sier Granone. 

– Jeg ser en matematisk verden litt på en annen måte enn andre, men å forklare det er vanskelig. Jeg ser mønster, og jeg estimerer, sier han. 

I skrivende stund er de tre invitert til den første konferansen i regi av Nettverk for inkluderende forskning i slutten av november. 

– Det blir en stor milepæl. Vi skal fortelle hva vi holder på med, og vi møter de andre i prosjektet, sier Granone. 

– Nytt innblikk i matematikk 

– Det er mer matematikk rundt meg enn jeg har tenkt over. Min måte å jobbe på har endret seg, og jeg trekker oftere inn matematikk. Jeg er bevisst på å si sirkel, ikke runding; rektangel og kvadrat istedenfor firkant. Ungene tar etter, sier Hege Knudsen.

Hun forteller at da Glenn gikk i barnehagen, var han mer opptatt av hvor mange skritt det var rundt hele barnehagen enn å leke med andre barn. 

– Da gikk det opp for meg at det kunne være noe annerledes med deg, Glenn. Han hater spontanitet. Helst skal alt være forutsigbart. For mange barn er det viktig og trygt med forutsigbarhet. For barn med Asperger er det ekstra viktig, sier Hege Knudsen.

Hun mener inkludering er noe av det viktigste i barnehagen. Alle skal føle at de er med, uansett diagnose. 

– Før tok man enkelte barn ut av gruppen. Det er det heldigvis slutt på, sier Hege Knudsen. 

– Prosjektet er i starten. Hva har det ført til for dere så langt?

– Jeg har fått et nytt innblikk i matematikk, svarer Hege Knudsen. 

– Det har jeg også, sier sønnen bestemt.

– Hver gang vi møtes, lærer jeg noe nytt. Glenn er mer kreativ enn meg. Han estimerer, og jeg tror det er en nøkkel som kan hjelpe barna til å finne løsninger. Noen trenger tid før de vil bli med i leken. Det hadde jeg ikke tenkt på før Glenn gjorde meg oppmerksom på det. Han bemerket det da vi observerte barna ute med robotbilen, forteller Granone og fortsetter:

– Jeg har studert matematikk og fysikk hele livet, men han ser tingene på en annen måte. Jeg har begynt å reflektere over hvordan vi bedre kan observere barna når vi lager en aktivitet. 

Ønsker bedre inkludering

– Planen var at forskningen skulle gi fire billedbøker og seks digitale ressurser. Nå tenker jeg at vi trenger mer. Vi trenger lyd og interaksjon. Mønster vil helt sikkert også bli en ressurs. Det eksisterer lite litteratur om mønster. Vanligvis bruker vi tall som inngang, forteller Granone. 

Ressursene som utvikles, blir gratis tilgjengelig på nett. 

Granone håper materiellet fører til at barn med utviklingshemning og deres familier vil oppleve større selvstendighet i hverdagen, mestringsfølelse og bedre inkludering i hverdagsaktiviteter. 

– Ressursene vil være nyttige for alle barn, særlig i møte med barn med spesielle behov og barn som ikke kan norsk, sier Granone.

– Jeg håper forskningen vil resulterer i noen gode verktøy som også kan gjøre veien litt enklere for barna videre i skolen, sier Hege Knudsen.

– På lengre sikt håper vi at forskningen kan bidra til å forsterke og forbedre utdanningstilbudet for personer med utviklingshemning. Det vil føre til bedre inkludering i samfunnet, sier Granone. 

– For å forstå hverandre er det veldig viktig å forske. Vi har en verden hvor vi setter hverandre i bås, vi ser ikke innsiden av menneskene, sier Glenn Knudsen. 

Forsker og leker 

– Jeg ser at den lekbaserte læringen kan fortsette senere i livet. Nå forsker og leker jeg samtidig. Det er viktig og fint. Når jeg forteller kolleger og elever om prosjektet og hva Glenn sier, ser jeg det smitter. Det gjør meg stolt, sier Granone. 

– Hvis du tenker tilbake på din barndom, Glenn, hva ville vært den beste måten for deg å lære matematikk?

– Mer lek og mer muntlig. Skriftlig fungerte ikke så godt for meg, sier han.

I avdeling Sommerfugl holder barna ennå på med roboten. Den tuter, blinker og kjører dit barna programmerer den. Så henter Glenn en stor kasse legoklosser. Helena og Mirjana går straks i gang med å bygge. 

– Det er mye matematikk i lego. Barna lærer fort at tre korte klosser blir samme lengde som en lang kloss. Barna kan beregne og estimere. Lego kan brukes til alt, sier Glenn og sukker: 

– Jeg skulle ønske jeg kunne stille tiden tilbake og gå i barnehagen igjen. Men enn så lenge får jeg greie meg med et par besøk i måneden.