Jeg vil ha et Norge for alle

Min første jobb som lærer var på en ungdomsskole i Groruddalen for over ti år siden. En skole hvor nesten alle elevene hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. Jeg presenterte meg som norsk, som groruddøl for elevene. Det ble ikke akseptert.

Elevene ville vite hvor jeg egentlig var fra. Da jeg spurte hvor de var fra, fikk jeg til svar Pakistan, Marokko, Eritrea og annet. Men alle var født i Norge. Alle hadde bodd i Oslo hele sitt liv. Så da spurte jeg hvorfor de ikke så seg selv som norske. Noen svarte bare fordi. Noen svarte fordi foreldrene var fra Pakistan eller Marokko.

Men så kom det, det som kanskje var det egentlige svaret:

Fordi ingen andre så på dem som norske.

Fordi politikerne og mediene beskrev dem som utlendinger.

Fordi skolen så dem som minoritetsspråklige.

Fordi samfunnet ikke så dem som norske, så de heller ikke seg selv som norske.

Det høres kanskje ut som et paradoks, men identitet er ikke noe essensielt. Identitet skapes. Hvis man ikke inkluderes i det store vi, vil man heller ikke være i det store vi.

Dette møtet med 8. klassingene for litt over ti år siden var et definerende øyeblikk for meg. Det fikk meg til å innse hvordan språk og maktstrukturer skaper utenforskap, og at det er nettopp slikt vi må kjempe mot med alt vi har.

Derfor blir jeg ikke mindre redd da min eldste på vei hjem fra barnehagen forteller at han er fra Pakistan. Jeg spør selvfølgelig hvor han har det fra. Det får jeg ikke noe svar på.

Men du er født i Norge og du bor i Norge, sier jeg, så da er du vel norsk, spør jeg. Ja, sier han, jeg kan være begge deler.

Det var omtrent da jeg bestemte meg for å gå inn i politikken. Jeg vil ha et Norge for alle, et Norge hvor man kan være norsk med eller uten hijab, et Norge hvor man kan være norsk med alle hudfarger, et Norge hvor man kan være norsk og muslim. Og når fremtredende norske politikere ikke klarer å sette ned foten for fryktspredende retorikk, ja da får en gjøre det selv.