«Gi meg retten til barnehageplass! Vi må ikke glemme flyktningbarna»

Hvert år kommer det flere hundre barn til Norge. Disse er på flukt for å søke beskyttelse og asyl. De får livene satt på vent. Til enhver tid bor det flere tusen barn i norske asylmottak. Mange av dem har bodd der i mer enn tre år. Er dette en verdig mottakelse av oss som nasjon? 

Barnehagen er det første møte med utdanningsløpet. Jeg ser det er svært bekymringsfullt at barn som kommer til Norge som nyfødt venter i flere år før de får komme i kontakt en normal hverdag. Barnehagen skal være en forebyggende arena. Personlig synes jeg det er trist å være vitne til dette som barnehagestyrer når jeg så gjerne skulle hatt disse barna helst i barnehagen, å gi dem et likeverdig tilbud i likhet med alle andre barn som er bosatt i Norge. 

Barn av asylsøkere har ikke rett på barnehageplass før det både er fattet vedtak om oppholdstillatelse, og foreldrene og barna er varig bosatt i en kommune, ifølge Utdanningsdirektoratets nettsider. Det er altså først etter at det er fattet vedtak om oppholdstillatelse og vedkommende er varig bosatt i en kommune at asylsøkere regnes som bosatt i henhold til barnehageloven §12a. Det innebærer at selv om familien har fått oppholdstillatelse, vil ikke barna ha rett til barnehageplass dersom de fortsatt oppholder seg på mottak og ikke har fått tilbud om varig bosetting. 

Slik det er med dagens regelverk, der retten til barnehageplass er knyttet til det å være bosatt i en kommune, er dette diskriminering av barn hvis vi tar for oss hva FNs barnekonvensjon står for og mener. Den urimelige og usaklige utestengningen av en liten gruppe barn fra et tilbud som alle andre barn i Norge har en lovfestet rett til, har dessuten svært negative konsekvenser for de barna det gjelder. Dette merker jeg som barnehagestyrer når jeg møter disse barna som burde ha fått tilbud på et tidligere tidspunkt. De burde ha vært foruten den lange ventetiden. 

Å være på flukt vil si det motsatte av å ha det trygt. Det betyr at man har foreldre som opplever krise, og som også har mistet kontroll over sin egen og familiens fremtid. Det betyr at alt man hadde er borte. I slike tilfeller kan barn med flyktningebakgrunn være spesielt sårbare. Det er viktig at alle ansatte i barnehager vet hvordan de skal møte disse familiene. Dersom et barn har krigsbakgrunn, er det viktig at barnehagen er oppmerksom på symptomer på at barnet kan være traumatisert. Denne kompetansen bør hver enkelt barnehage tilegne seg og være forberedt på. Det er viktig at barnehageansatte vet hva det vil si å være en flyktning. Det er en stor økning i antall barn av flyktninger i Oslo, og de har et særlig stort behov for barnehageplass. Mange av disse barna trenger ekstra hjelp og oppfølging. 

Når dette er sagt er det viktig at barnehagestyrerne får medvirke under utarbeidelse av plan på hvordan vi imøtekommer flyktningfamilier og barn som er på flukt, og hvordan kan vi ivareta disse barna på best mulig måte til barnets beste. Hvis barnehagene skal være en del av utdanningsløpet er det ikke rettferdig verken for barnehagen eller barnet at disse får satt livet på vent i ulike mottak i påvente av bosetting til fast kommune. Dette er et alvorlig svik, og flere barnehagestyrere bør slå alarm ved å signalisere at dette er ikke greit. Barn skal bli respektert og bli tilbudt et likeverdig tilbud i likhet med alle andre barn i Norge så lenge de er bosatt midlertidig i Norge.

• Maria Dizaei er barnehagestyrer Oslo kommune