Er autister mennesker?

I 2018 oppnevnte regjeringen Autisme- og Tourettes- utvalget. Dette utvalget fikk i mandat å undersøke situasjonen i Norge for autister og personer med Tourettes syndrom, samt foreslå tiltak for å forbedre deres levekår. Utvalget hadde ingen autistiske medlemmer. I februar 2020 la utvalget frem NOU 2020:1. Der foreslås det en massiv satsning på Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI) for autistiske barn.

EIBI er en behavioristisk metode for autistiske barn i alderen to til seks år. Med 20-40 timer «intervensjon» hver uke blir EIBI nærmest en fulltidsjobb for barna. Denne metoden, basert på negativ og positiv forsterking, er allerede i dag praktisk talt det eneste pedagogiske tilbudet til autistiske barn i barnehagealder.

Intervensjonen består blant annet i at terapeuten håndleder det autistiske barnet til å leke på riktig måte og gir det små godteribiter som belønning når barnet selv utviser «ønsket atferd». Det er også vanlig at terapeuten tar barnets favorittkosedyr og bruker det som belønning.

Les også: Språkets vidunderlige verden – også for barn med autisme

Den globale nevromangfold-bevegelsen, som består av autister og andre med nevrologiske forskjeller (for eksempel ADHD og Tourettes), har lenge vært sterkt kritisk til EIBI. Den nystartede organisasjonen Nevromangfold Norge er en del av denne bevegelsen. Kritikken har i stor grad understreket de negative konsekvensene behavioristiske metoder får for de som utsettes for dem. Her vil vi imidlertid ha det påstått vitenskapelige grunnlaget for metoden i fokus.

EIBI bygger på B.F. Skinners tenkning, den såkalte radikalbehaviorismen. Radikalbehavioristene mener at man kan forstå mennesker ved å observere atferd og systematisere observasjonene av atferd til «data». De ser på dette som en naturvitenskap. Et grunntrekk ved behaviorismen er at indre tilstander som tanker og følelser ikke anses å kunne forklare atferd. Før Skinner betydde det at behavioristene ikke tilla indre tilstander vekt.

Skinners radikalbehaviorisme skilte seg fra tidligere behaviorisme ved at den også tok hensyn til indre tilstander. Den hevder imidlertid ikke at disse indre tilstandene forklarer atferd, men snarere at de indre tilstandene også er en form for atferd som kan forklares naturvitenskapelig. Radikalbehaviorismen utgir seg altså for å være en naturvitenskap som kan forklare tanker og følelser som resultat av læring via ytre stimuli.

Fra 1960-tallet og frem til i dag har slike ideer vært regnet som diskreditert innen humaniora og samfunnsvitenskapene. Forskning med ambisjoner om å forklare menneskelige handlinger naturvitenskapelig, omtales innen disse fagene som positivisme.

1960- og 70-tallets positivismestrid endte med at positivismen ble regnet som diskreditert innen de fleste fag. De store debattene om poststrukturalisme og postmodernisme gjennom 1980- og 90-tallet var, med noen få unntak, debatter mellom anti-positivister.

Likevel har den anti-positivistiske konsensusen også vært truet. Truslene har i hovedsak kommet fra de som mener hjerneforskning kan forklare menneskelig atferd bedre enn humanisters og samfunnsviteres tolkninger. Denne ny-positivistiske utfordringen rokker imidlertid ikke ved det faktum at radikalbehaviorisme er allment diskreditert.

Ny-positivismen har det til felles med anti-positivistisk humaniora og samfunnsvitenskap at den overhodet ikke er forenlig med radikalbehaviorismens forståelse av indre tilstander som tillært atferd. Når det gjelder radikalbehaviorisme er ikke spørsmålet om man er «født sånn eller blitt sånn». Både forskere som mener man er født sånn og de som mener man er blitt sånn er enige om at radikalbehaviorisme er diskreditert tøv.

I lærerutdanningen lærer studentene om Skinner og radikalbehaviorismen i delen om pedagogikkens historie. De lærer at dette er utdatert læringsteori. Fra andre relevante vitenskapers perspektiv er radikalbehaviorismen altså å anse som useriøs. Likevel tillater norsk utdannings- og helsepolitikk at radikalbehaviorisme legges til grunn for B tilbudet til autister og andre barn som avviker fra det normale.

Hvordan er det mulig? Når radikalbehaviorismen er en vitenskapelig diskreditert tilnærming til forståelse av menneskelige handlinger, hvordan kan den da ligge til grunn for det pedagogiske tilbudet til autistiske og andre «unormale» barn? Betyr ikke dette at utdannings- og helsepolitikken bygger på en skummel, underliggende antagelse? En antagelse om at disse barna ikke egentlig er mennesker?

Det var i alle fall dette EIBIs grunnlegger Ole Ivar Løvås mente. I et intervju med Psychology Today i 1974 uttrykte han det slik: «Du begynner så å si fra bunnen av når du arbeider med et autistisk barn. Du har et menneske i fysisk forstand – de har hår, nese og munn – men de er ikke mennesker i psykologisk forstand. Du kan på en måte se på jobben med å hjelpe autistiske barn som å bygge en person. Du har råstoffene, men du må bygge personen.»

På 1970-tallet var Løvås også leder for et stort forskningsprosjekt, The Feminine Boy Project. Her ble det eksperimentert med å bruke radikalbehavioristisk atferdsterapi for å «normalisere» feminine gutters kjønnsuttrykk og seksuelle identitet. En student av og samarbeidspartner med Løvås, George Rekkers, ble senere en foregangsperson for utviklingen av såkalt «homoterapi».

Forskere som Melanie Yergeau og Margaret Gibson har påvist de grunnleggende likhetene mellom EIBI og «homoterapi». Målet for begge terapier er å tvinge avvikere inn i en trang og undertrykkende normalitet.

Norske EIBI-utøvere regner fortsatt Løvås som den store autoriteten på sitt fagfelt. Glenne regionale senter for autisme omtaler på sine nettsider en bok Løvås ga ut i 1981 som en «behandlingsrevolusjon », som fortsatt ligger til grunn for deres arbeid med autistiske barn.

Kanskje det er på tide med en ny behandlingsrevolusjon? En som behandler autister som mennesker og plasserer radikalbehaviorismen der den hører hjemme, på historiens skraphaug?