Selvstendige lærere er nødvendig for å sikre enhetsskolen

5. oktober er verdens lærerdag. Det er en fin anledning til å reflektere over profesjonens betydning og fremtid. I Norge har vi de seneste årene sett et økt fokus på lærernes profesjonalitet og utdanning. Dette er en konsekvens av import av internasjonale perspektiv på utdanning og skole. OECDs innflytelse på norsk økonomi er betydelig. Vi bruker også internasjonale sammenligninger mellom Norge og andre land til å stake ut kursen for utdanningspolitikk.

Forestillinger om Norge som en kunnskapsnasjon har for lengst slått rot i politikere og befolkning, og vi har stor tro på utdanning som en samfunnsressurs og et felles gode. Det er ikke så rart. Vi har en sterk tro på utdanningssystemet vårt. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at nesten 96 prosent av alle elever går på offentlig grunnskole. Utdanningsnivået i befolkningen øker. Dette har skjedd gjennom en formidabel satsing på skole og utdanning som nasjonsbyggingsprosjekt. Vår tids skoleprosjekt påvirker lærerprofesjonens vilkår, som nå skal bidra til å levere målbare resultater for å bekrefte at politikken fungerer. Men en sterk lærerprofesjon kan bidra til å motvirke nyliberale krefter i skolen.

Læreryrket står overfor utfordringer som handler om det økte presset på skolesystemet. Mens lærerne også har ansvar for barn og unges utvikling i mer abstrakte termer, ser vi i en intensivert jakt på målbare resultater. Elevens læring skal planlegges, måles og rapporteres – lokalt og nasjonalt. Kunnskapsforståelsen vi nå legger til grunn for lærerens virksomhet overfokuserer på skolen som en kostnadseffektiv organisasjon; «norske elever skal lære mer».

Vi har de senere årene sett en rekke forsøk på å styre og kontrollere lærerrollen i Norge. Dette har blant annet skjedd gjennom politisk styrke endringer av lærerutdanningens opptakskrav, innhold og varighet. Lærerstreiken i 2014 viste at lærerstanden hadde mobiliseringsevne mot forsøk på å regulere yrkets arbeidstid, og signaliserte hvordan lærerne oppfatter fleksibilitet og autonomi som en sentral del av sitt yrke. Kvalitetsarbeid i skolen handler også om å la lærerne utvikle sine arbeidsmåter og å ta eierskap til sitt samfunnsoppdrag med tillit fra samfunnet som en grunnleggende forutsetning. Lærerprofesjonen er altså ikke et instrument, men en viktig integrert del av velferdsstaten.

Skolen har en lang historie, lærerprofesjonen likeså. I middelalderen var det mesterlæretradisjonen som overførte kunnskap mellom generasjoner. Den nasjonale skolen som institusjon har gradvis vokst frem i ulike epoker preget av kristendomslære, mot en mer utbredt satsing på befolkningens lese- og skriveferdigheter, nasjonsbygging etter krigen, og et økende fokus på demokratisk medborgerskap og felles verdier. Samtidens komplekse arbeidsliv stiller krav til skolens innhold, og elevene som vokser opp i dag, må lære seg å manøvrere en verden i endring.

I Norge har vi satset på en skolemodell hvor grunnskolen sikrer bred kompetanse, slik at ungdom først spesialiserer seg når de velger yrkesretning på videregående. Innebygget i enhetsskolen er en viktig utjevnende ideologi; det skal ikke være noen forskjell på undervisningens kvalitet om du bor på landet eller i byen. Det skal ikke være avgjørende for din fremtid om du er gutt eller jente, om foreldrene dine har penger, høy utdanning eller innflytelse. Du skal ha de samme rettighetene uavhengig av kultur, seksualitet og etnisitet. Det er ikke alltid vi lykkes med skolen som et sosialt utjevnende prosjekt, men ideologien bak vår enhetsskole er viktig.

Den norske velferdsskolen er basert på verdier som har røtter i humanisme og menneskerettigheter. Skolen sikrer samfunnet en utdannet befolkning som kan ta del i arbeidslivet og som kan bidra til verdiskaping. Arbeidslinja handler om vår felles kulturarv som sikrer velferdsstaten inntekter, og enkeltmennesket inntekt og trygghet. Barn har rett på en tilpasset opplæring som tar deres egenskaper og evner på alvor. Dette har skapt et særlig ansvar for lærerens rolle i skolen som inkluderingsarena i samfunnet.

Læreryrket har blitt profesjonalisert over tid. Utdanningslengden har økt, spesialiseringen av kompetanse likeså. Lærerprofesjonen har vært en sentral del av vårt kunnskapsprosjekt. Derfor er det også lett å falle for fristelsen å bruke lærerne for å nå politiske og økonomiske målsettinger om mest mulig effektiv læring og gode testresultater i sammenligning med andre land. Dette er en trussel mot skolens utjevnende og demokratiske funksjon i samfunnet. Konkurranseideologi og accountability-systemer bør ikke være styrende for enhetsskolens fremtid. Ideen om skolen som en produsent av samfunnets humankapital har sneket seg inn i nærmest all skolepolitikk. Det er bekymringsverdig hvordan barndom og oppvekst blir redusert til instrumenter for kapitalismens evige vekst. Overgangen fra begrepet enhetsskolen til fellesskolen signaliserer en uheldig trend, hvor fokuset er på hvordan enkeltindividet har rettigheter som skal møtes av det offentlige. Vi har alle rettigheter og plikter i tilknytning til velferdsstaten, men elever bør ikke reduseres til brukere av skolen som en tjeneste.

Vi er alle tjent med en sterk lærerprofesjon som med medmenneskelige verdier og pedagogisk klokskap kan stå imot økonomiske krefter som ønsker å styre skolens innhold for å sikre fremtidens arbeidskraft. Er det noe historien burde ha lært oss, er det at det er vanskelig å spå fremtiden. Skolens elever er mer enn bare morgendagens arbeidstakere. Skolen skal være en arena for læring, men også fellesskap og samhold. Hvis vi skal planlegge for fremtiden bør vi heller satse på lærernes vurderingsevne.

Enhetsskolen speiler samfunnets verdier. Læreren skal ivareta skolen som fellesprosjekt og har ansvar for barn og unges læring. Det samfunnsansvaret er for stort til å reduseres til økonomisk rasjonalitet og fabrikkforståelsen av kunnskap som et produksjonsmål. Det blir ikke medborgere av budsjetter, men av møter mellom lærere og elever i skolens daglige fellesskap. Enhetsskolen handler om samhandling i klasserom, musikkrom, verksted, gymsal og skolegård. Vårens nedstengning viste forhåpentligvis for mange foreldre hvor vanskelig det er å alene ivareta egne barnas behov for sosialisering, vennskap, veiledning og støtte.

Lærere er heldigvis også interesserte i barn og ungdoms utvikling og velvære. Forskning viser hvordan trivsel er sentralt for læring. Men det er ikke bare derfor vi skal forsvare lærerprofesjonen. Vi skal jobbe for læreres arbeidsvilkår i skolen og deres faglige utvikling som et kollektiv fordi de jobber med barna våre hver dag. Ingen vet hva fremtidens arbeidsmarked vil kreve av oss. Men mennesket eksisterer ikke for markedet, markedet eksisterer for oss. Så om vi ønsker det inkluderende velferdssamfunnets fortsettelse, skal vi jobbe for å opprettholde lærerens autonomi til å ta profesjonelle valg i dagliglivet og frihet til å improvisere i samspill med elevene sine. Slik kan vi sikre oss at enhetsskolen også hjelper oss med å leve her og nå.