Det er urovekkende at elevenes motivasjon for læring
synker betraktelig utover i grunnskolen (Bakken, 2022). Det er ikke uvanlig å
høre foreldre som stiller spørsmål ved hvor nysgjerrigheten til barna deres ble
av. De var jo så undrende til alt i tidlig barneskolealder. Hva har skolen
gjort med dem?
Vi som er lærere, vil nok gjerne skylde på biologiske
faktorer i de unges utvikling, men vi vet likevel godt at dette ikke er hele
svaret. Når motivasjon og nysgjerrighet faller fra et sted på veien fra barn
til ungdom, må det stilles spørsmål ved hvor stort ansvar skolen har, og hva
som bør gjøres.
Nysgjerrighet kan være et utfordrende begrep. Lindholm
(2021), professor i biologi og naturfagdidaktikk, skiller mellom diversiv og kognitiv
nysgjerrighet. Diversiv nysgjerrighet viser til vår nysgjerrighet for rykter og
nyheter, mens kognitiv nysgjerrighet oppstår som følge av vårt behov for å
forstå noe og skaper således grunnlag for forståelse og kunnskap. Det er det
sistnevnte jeg vil skrive om i det følgende.
Lindholm (2021) antyder at undring er en type kognitiv
nysgjerrighet, men i en form som tar for seg mer åpne, filosofiske spørsmål, og
han kritiserer skolen for ikke å ta undringen som fenomen på alvor. Han mener
skolen presenterer fag som mer eller mindre lukkede enheter, noe som i liten
grad gir elevene mulighet til å utforske og delta i en skapende undervisning.
Bakken (2022) viser til at rundt tre av fire elever kjeder
seg på ungdomsskolen, og muligens er mangel på motivasjon symptomatisk for
kritikken som Lindholm fremhever. Uansett er det gode grunner til å stimulere
kognitiv nysgjerrighet i skolen. Men min erfaring fra praksisfeltet tilsier at
vi lærere fremdeles har for liten frihet og anledning til å legge opp til en
undervisning som vekker nysgjerrighet og undring hos elevene, og det er flere
årsaker til dette.
Læreplanens avgrensning
Med kunnskapsløftet i 2006 fikk vi en
kompetansebasert læreplan. Hølleland (2007) viser til at noe av hensikten med
reformskiftet var å utvide det profesjonelle handlingsrommet lokalt og bidra
til bedre betingelser for tilpasset opplæring ved å gi lærerne frihet til å
velge innhold og arbeidsmåter. Nå var det kompetansemålene
som skulle styre undervisningen, og dermed ble det viktig å utforme læreplaner
som var rettet mot øvelse av grunnleggende ferdigheter og vurdering av elevenes
måloppnåelse (Bachmann & Sivesind 2012).
Selv om læreplanen hadde et mål om
at skolene skulle få økt profesjonelt ansvar for å konkretisere mål, innhold og
arbeidsmetode, så ble kravet til lærerne skjerpet når det gjaldt ansvaret for
elevens læringsutbytte (Sivesind, 2012).
Etter at læreplanen ble reformert gjennom fagfornyelsen, er
det fortsatt slik at kompetansemål og vurderingskriterier er styrende for
lærerens handlingsrom i undervisningen. Nysgjerrighet er nevnt i læreplanens
overordnete del (LK20), men det er vanskelig å gjenfinne kreativitet og undring
i kompetansemålene i teoretiske fag, særlig når man ser disse målene i lys av
skolens vurderingskultur.
Jeg støtter meg på Dale (2021), som i sin evaluering
av kunnskapsløftet har argumentert for at vi må endre vurderingsmåtene om vi
skal tilnærme oss et bredere kompetansebegrep i skolen. Både lærere og elever
blir raskt lydige ovenfor styrende vurderingsmål og -kriterier, og med dagens
praksis blir nysgjerrighet og undring fort avskrevet som støy eller omvei på
veien mot den mer formelle kompetansen som lettere lar seg observere og
vurdere.
Kontroll og frihet i undervisningen
Nysgjerrighet og undring er begreper som gjør krav
på en viss grad av frihet og autonomi i læringssituasjonen. Vi kan undre oss
sammen, men handlingen må ikke i for stor grad være styrt av ytre faktorer. Da
mister vi magien i det begrepene står for, nemlig en åpen tilnærming til en
ukjent (lærings-)destinasjon. Og her tror jeg vi finner enda en barriere mot
det å slippe løs nysgjerrigheten i timene.
I rollen som klasseleder forventes det blant annet at
læreren sørger for arbeidsro, veileder elevene og skaper et læringstrykk. Det
er da nærliggende å velge fagstoff og arbeidsformer som gir læreren kontroll i
prosessen, eksempelvis tradisjonelle arbeidsformer som skriftlig oppgaveløsing,
lærerstyrt instruksjon eller helklassesamtaler. Når man derimot lar
undervisningen bevege seg vekk fra det planlagte, risikerer man å miste denne
opplevelsen av trygghet og faglige autoritet.
En «nysgjerrig pedagogikk» fordrer at læreren våger å gi
slipp på kontrollen og lar elevene være mer autonome. Deci og Ryan (2002, s. 8)
viser til at autonomi vil si å handle ut ifra sitt «sanne jeg». Dette innebærer
at elevene opplever undervisningen som meningsfull fra sitt ståsted. For at
dette skal bli en realitet, bør undervisningen ha rom for elevmedvirkning, der
elevene får være med å bestemme faginnhold, arbeidsmetode og eventuelt
vurderingsform.
Jeg har selv opplevd hvor vanskelig dette kan være, og det kan
finnes gode grunner til å ikke slippe for mye av kontrollen i undervisningen.
Reeve (2009) påpeker at autonomi også må forstås som en kompetanse som stiller
krav til elevenes selvstendighet, noe som betyr at elevenes kognitive
utgangspunkt må tas i betraktning. Men lærerens behov for trygghet kan uansett
ikke få bli en årsak til at man unngår frihet og undring i undervisningen.
Et eksempel fra klasserommet
I forbindelse med koronapandemien og delvis
hjemmeskole merket jeg at mine åttendeklassinger hadde et særlig stort behov
for noe engasjerende og sosialt i norskundervisningen. Jeg hadde lenge tenkt at
jeg savnet en litt mer induktiv tilnærming for å øke mulighet for undring og
nysgjerrighet i undervisningen, men fant sjelden tid eller mulighet til dette.
Likevel bestemte jeg meg for å ta dette inn i temaet
sakprosa, der vi hadde som målsetting å bli bedre kjent med sakprosa som
sjanger. Elevene ble delt inn i mindre grupper og fikk mulighet til å velge seg
en problemstilling de skulle utforske sammen. Jeg hadde på forhånd utformet
noen problemstillinger som jeg håpet ville vekke interesse og nysgjerrighet hos
elevene.
Blant eksemplene var: «Hva er egentlig drømmer, og hva skjer når vi
drømmer?»; «Hva er forelskelse?»; «Hvor kommer vannet fra?»; «Hva er forskjellen
på dyr og mennesker?» og «Hva vil det si å være transperson?». Elevene kunne
også lage egne problemstillinger. Arbeidet skulle ende med en muntlig
presentasjon, enten i form av video, tradisjonell fremføring eller annet. Selv
om de fikk mer informasjon om prosjektet, var dette kjernen i oppgaven.
Læreplanen i norsk åpner blant annet for at elevene skal
kunne «informere […] og reflektere i ulike muntlige sjangre» (LK20), men å
bruke tid på å fordype seg i noe så banalt som drømmer, kan nok lett oppleves
bare som en omvei og tidstyv. Det er nok av andre kompetansemål som skal
oppfylles, og jeg visste jo at dette var et fagstoff de aldri ville kunne
nyttiggjøre seg på en fremtidig eksamen. Opplegget ble derfor gjennomført litt
på tross av læreplanen, men med mål om å pirre nysgjerrighet og engasjement hos
elevene.
Denne perioden, med
delvis hjemmeskole, var generelt preget av lav motivasjon og litt svakere
innsats i fagene. Dette prosjektet ble et unntak. Elevene fordypet seg godt i
temaene, og resultatet ble at jeg som lærer fikk en opplæring i søvn,
forelskelse og dyreliv jeg ikke hadde forestilt meg.
I forkant hadde jeg formidlet til elevene at de skulle bli
eksperter i det selvvalgte temaet, og deretter undervise oss andre. I
presentasjonene var det tydelig at dette var en rolle de inntok, og i ettertid
har jeg gjort meg tanker om at denne «ekspertrollen» er noe vi sjelden gir
elevene våre. Realiteten er nok at de som regel er «noviser» i fagene og
sjelden får være frie og nysgjerrige, eller gis muligheten til å overraske sine
lærere og foresatte med ukjent kunnskap i nye uttrykksformer.
Avslutning
Vi har en vei å gå når det gjelder å motivere og
skape læringsglede hos våre elever. Målsettingene om å øke nysgjerrighet,
engasjement og utforskertrang, slik vi finner dem i læreplanens overordnete
del, gjenspeiles altfor sjelden i skolens praksis. Vi bør åpne opp rammene for
undervisningen i større grad, og det forutsetter mindre rigid vurderingspraksis
og en undervisning som tør å gi elevene frihet. Eller med Biesta (2014) sine
ord: som tør å utsette undervisningen for risiko.
Det er ingenting i veien med lærerstyrt undervisning, men
elevene må også møte andre tilnærminger. De må få muligheten til å være seg
selv i møte med fagstoff. Og om vi lærere har behov for å vurdere underveis, må
vi kunne fange det opp med et bredere kompetansebegrep. Se da til læreplanens
overordnete del, ikke bare kompetansemål eller kommende eksamen.
Litteratur
Bakken, A. (2022). Ungdata 2022: Nasjonale resultater. NOVA/OsloMet.
Bachmann, K. & Sivesind, K. (2012). Kunnskapsløftet
som reformprogram: fra betingelser til forventninger. I: T. Englund, E.
Forsberg & D. Sundberg (red.). Vad räknas som kunskap? Läroplansteoretiska utsikter och
inblickar i lärarutbildning och skola, s. 242−260. Liber.
Biesta, G.J.J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Fagbokforlaget
Dale, E.L. (2021). Kunnskapsløftet: på vei mot felles
kvalitetsansvar? Universitetsforlaget.
Deci,
E.L. & Ryan, R.M. (2002).
Self-determination research: Reflections and future directions. I: E.L. Deci
& R.M. Ryan (red.), Handbook of self-determination
research, s. 431–441. University of Rochester Press.
Hølleland, H. (2007). Innføring i
Kunnskapsløftet. I: Hølleland (red.). På vei mot Kunnskapsløftet, s. 19−44). Cappelen
Forlag AS.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for
grunnopplæringen.
Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for
Kunnskapsløftet 2020.
Lindholm, M. (2021). Nysgjerrighet: Dybdelæring
informasjonssamfunnet.
Universitetsforlaget.
Reeve, J. (2009). Why
teachers adopt a controlling motivating style toward students and how they can
become more autonomy supportive. Educational Psychologist, 44(3), s. 159−175.
Sivesind, K. (2012).
Kunnskapsløftet: Implementering av nye læreplaner i reformen. Acta Didactica.
Om forfatteren
Øyvind Østby er utdannet lektor med master i pedagogikk.
Han arbeider som lærer ved Sofienberg ungdomsskole i Oslo.