Det må stilles krav til elevene, ikke bare lærerne

Jeg begynte som lærervikar som attenåring, tolv år før jeg fikk egne barn. Nå er jeg bestefar. 

Jeg har opplevd mye i lærerjobben! Veldig mye av det har vært givende og fint; jeg har sett unger (jeg liker det ordet, jeg) trives og vokse, prøve og feile, forstå og lure. Jeg har hele tiden prøvd å skape begeistring og glede over å lære, oppdage og forstå, og jeg har helt til siste arbeidsdag vært glad når jeg har klar det, og vært grader av frustrert når jeg ikke har klart det. 

Jeg har hatt mange flotte, flinke, stødige og morsomme voksne rundt meg. Så mye har vært bra, og det er de minnene jeg vil ta vare på, men jeg kommer også til å huske ting som ikke har vært fullt så bra. For eksempel er tidsbruken utenfor klasserommet ofte ……merkelig. Det er sannelig slett ikke alt som skjer i skolen som er til gagn for noe som helst. Lærerne bør i større grad slåss mot dette, mener jeg. 

Les også:  Morten gir seg etter 45 år i klasserommet: – Skolen svikter ungene når lærere ikke våger å sette grenser

Og apropos gagn: Vi skal gjøre ungene til «gagns menneske» og forberede dem på voksenlivet. Da må vi for eksempel ta ordentlig tak i krenkehysteriet og også enkelte veldig kreative, og jeg tør si destruktive, diagnoser, ja, rett og slett diagnoser og merkelapper som etter det jeg har sett ikke hjelper elevene, men bare sementerer grader av hjelpeløshet. Noe annet er ikke bærekraftig. 

Det er ikke nok å «skape relasjoner» til elevene. Relasjonsbygging kan ikke erstatte et visst nivå av disiplin. Dårlig oppførsel må reageres skikkelig på. Det må være lov å be unger skjerpe seg. Når en lærer ikke en gang strengt kan be en elev sette seg, er vi på de aller villeste veier. Lærere og ledelse fremstår ikke som gode og trygge voksne når dårlig oppførsel ikke reageres på med bestemthet, eller de ikke tillates det eller tør det. Skolen må være veldig klar på at ikke bare positive, men også negative, handlinger får konsekvenser. Den må være tydelig på det, uansett hvilken ballast eller bakgrunn elevene har. Svikter den her, gjør den det blant annet vanskeligere for elevene å selv skape disse gode relasjonene som vi med rette er opptatt av. 

Dette burde være selvsagt, men er det dessverre ikke lenger. 

Det er også mange eksempler på at lærere fratas en autoritet det er veldig vanskelig å være en god lærer uten. Hvis den fratas lærerne av foreldre og ledelse, står det alltid noen elever klare til å gripe roret. Det blir det ikke god skole av. 

Det må i det hele tatt stilles krav til elevene, ikke bare lærerne. Da vil læring, humor, glede, begeistring og annet følge. Særlig da. Det er som nevnt det å prøve å vekke begeistring og ekte interesse jeg alltid har prøvd å få til. Jeg har fått hjelp og inspirasjon av deler av utdanningen min, enkelte kurs og sporadisk noen flinke forelesere, ting jeg har lest og sett - og av veldig mange kolleger, men nesten aldri av sjargongen/språket som skolen har holdt seg med i de siste tiårene. Her synes jeg det er mye fælt og fremmedgjørende, som altfor ofte vipper over i det rene bullshit. Det er trist. Skole er altfor viktig til det.

Vi må aldri gi opp elevene våre, men elevene må få beskjed om at ting blir vanskeligere hvis ikke de forsøker å gjøre sin del av jobben.

Bøkenes sorti i skolen er en ulykke, og vil bare forsterke forskjellen mellom ungene. Å basere elevenes læring på IPad og internett og samtidig snakke om dybdelæring og konsentrasjon er en vits. 

I dag tenker jeg også på alt i denne jobben som liksom er fundamentalt viktig det ene året, og som ingen snakker om året etter.

Jeg tenker også på det stadig voksende gapet mellom diagnoser som tilbys og utredes - og løsninger/muligheter rundt de samme diagnosene. Det åpnes opp for stadig flere individuelle behov som det er vanskelig eller urimelig å forvente at skolen skal gjøre noe skikkelig med.

Jeg tenker også på alt som det med jevne mellomrom med skråsikkerhet fortelles at elevene ikke lærer noe av; det har man plutselig blitt helt sikker på. For eksempel er det/var det? verdiløst å gi en leselekse i noe som ikke er blitt gjennomgått på forhånd. Dette har jeg tatt konsekvensen av; jeg passer alltid på at min bedre halvdel først forklarer en tekst for meg før jeg leser den selv. 

Jeg synes det er underlig at ikke skolen fremstår tryggere på hva som virker og ikke virker, og at det ikke sees på som mer verdifullt å hegne om og utvikle førstnevnte; se de lange linjene. Siden det altfor ofte ikke er slik, kan eksterne aktører selge inn en god del ting til skolen som ofte viser seg å ha ….. begrenset praktisk verdi, for å si det slik. I altfor stor grad famles det og drives med prestisjeprosjekter, mener jeg. Jeg synes skolen i dag fremstår som nokså forvirret og retningsløs. Hva skal skolen være? Og ikke minst: Hva skal den IKKE være? 

Men hva er så det viktigste og fineste med jobben? 

Det må være at man som lærer gjør en forskjell, av og til en veldig stor forskjell, for mange mennesker - hver dag. For mange elever er skolen ankeret og den store gleden eller tryggheten i hverdagen. Det er så flott at den kan være det!! Dét er så viktig! Og langt på vei veier det opp for mye av det andre!

Takk for meg! Takk, fine kolleger, for veldig mye moro, hyggelig samarbeid og gode samtaler. Nå skal jeg fylle tiden med andre ting. Det gleder jeg meg veldig til! 

Lykke til videre, alle sammen! Jeg heier på dere!