Bærum tar nasjonalt ansvar angående lærernormen

Av et oppslag i Utdanningsnytt fremgår det at kommunedirektøren i Bærum ikke vil bevilge de pengene som trengs for å innfri lærernormen.

Hvis politikerne følger dette, tar Bærum et nasjonalt ansvar for en situasjon som er frembrakt gjennom en hestehandel mellom KrF og Høyre. Samtidig tar de ansvar for god opplæring for de yngste elevene. Hestehandelen omfattet to saker som ville hatt noe for seg dersom vi hadde hatt nok lærere, men som i dagens og morgendagens situasjon svekker skolen – vi vil om få år mangle ca 8000 lærere.

Høyres sak var kravet om 4 i matematikk fra videregående for å kunne bli lærer. Det er kanskje et rimelig krav for de lærere som skal undervise i matte på høyere trinn, hvis man tror at det at de har matte som del av lærerutdanningen, ikke har betydning. Men kravet er meningsløst for lærere som skal undervise i elementær regning i småskolen eller undervise i helt andre fag på ungdomstrinnet.

Lærernormen er KrFs baby, den sikrer et godt forholdstall mellom lærere og elever, tilsvarende gamle regler for klassedeling. Siden den innebærer deling av store klasser, er den en norm for byene med forsteder og det sentrale østlandsområdet. Anslaget var den ville kreve ca 2500 nye lærerstillinger, men man fikk bare tak i ca 1800. Det er uklart hvordan kommunene har forholdt seg dersom de ikke fikk tak i kvalifiserte lærere, men oppslaget om Bærum tyder på at man ikke ansatte ufaglærte.

Dersom 1800 lærere hadde fått supplerende økonomiske stimuli, finansiert av de midler som skulle gått til de 700 man ikke fikk tak i, kunne man fått atskillige til å flytte til utkanter, hvor lærermangelen er til dels ekstrem – en kommune i det gamle Finnmark har 48 prosent ufaglærte i småskolen, og mange kommuner i utkantene har mer enn 20 prosent ufaglærte, slik det fremgår av grunnskolestatistikken, som sies å oppgi for lave tall.

Dersom Bærum unnlater å opprette flere stillinger, øker sjansene for at noen lærere heller vil søke seg til Utkant-Norge. Slik sett tar Bærum et nasjonalt ansvar som har forvitret gjennom hestehandelen.

Det er her også et spørsmål om Bærum ville fått tak i lærere til de trinnene hvor behovet sies å være størst, nemlig trinn 1–4 med tilhørende lese- og skriveopplæring for begynnere. Dette er undervisningsoppgaver hvor det kreves innsikt i spesiell metodikk og hvor man som ufaglært ikke kan fungere ved ligge en lekse foran elevene – fordi det ikke er tale om egentlige lekser.

Det er nylig blitt kjent at sykepleiere bare kan finansiere et par prosent av de boliger som er til salgs i Oslo. Tilsvarende gjelder nok lærere i Bærum. Skal lærere bo i Bærum, bør de, spissformulert, være forsørget av en partner som abonnerer på Dagens Næringsliv. Noen aksepterer å reise langt, bl.a. med T-bane fra Oslo øst. Men må de bytte til buss, blir reisetiden lett for lang til at mulige antatte fordeler med å undervise Bærumsbarn fremfor innvandrerbarn lar seg forsvare på det personlige plan.

Hvis Bærum ikke får tak i lærere med kvalifikasjoner i den første lese- og skriveopplæringen, har det lite for seg dele klassene, slik at noen elever får en kvalifisert lærer, og andre en ukvalifisert. Slik sett tar Bærum også et ansvar for god opplæring for de yngste, selv om det selvfølgelig kan tenkes ordninger der den ukvalifiserte spiller annenfiolin i samspill med den kvalifiserte, i en udelt klasse.

Oppsummerende: Hestehandelen mellom KrF og H på nasjonalt plan har medført problemer som kommunene kan bidra til å løse. Kommunene kan ikke saldere mot Høyres bidrag, fordi det ikke finnes lærere uten 4 i matte som de ev. kunne ansatt. Dermed salderer man mot KrFs lærernorm, som egentlig er et godt tiltak, hvis man hadde hatt nok lærere. Men det har man ikke, og verre vil det bli.