Det var en gang en liten gutt i penbukse, skjorte og stive innesko

Stinn av medisterkaker, poteter og julebrus satt han i stua med en hel gjeng av slektninger en julaften; eldre søsken, fettere og kusiner, tanter og onkler, bestemor og bestefar, mor og far, men far hadde gått ut for å ta seg en røyk. Midt i stua står juletreet. Ut på gulvet flyter det pakker, rundt omkring pakker, en veldig masse pakker, et pakkefjell.

– Jeg hører noen, sier storebroren, og praten stilner.

Det tråkker så tungt, det banker på, «kom inn» ropes det fra slekta. Et skremmende stivt ansikt, et hvitt, langt skjegg, rød jakke og bukse, store skinnvotter og med en halvfull sekk slengt over skulderen, stiger inn i stua.

– God kveld i stua. Er det noen snille barn her? spør den høye røde.

– Velkommen skal du være, julenisse! sier guttens mor. – Ja, her er det mange snille barn.

– Jeg har med noen gaver i sekken min, svarer det stive fjeset og graver med votten ned i sekken, drar opp en lang, tynn pakke.

Den lille gutten hører navnet sitt bli lest opp.

– Du får komme og hilse og ta imot pakken, sier moren.

Gutten snubler fram og tar julenissen i vottehånden. Hjertet slår dunk-dunk i brystet, han blir stående stille med gaven i hånden. Julenissen tømmer sekken ved siden av fjellet rundt granen før han vinker og takker for seg.

Guttens mor setter seg på huk og hjelper til med å få det hardt surrede papiret av. Etter hvert tasser faren inn og finner plassen sin. Da papiret ligger på gulvet, står gutten igjen med gaven. Et flagg! Han veiver det så vidt, og se! Hvitt på svart! Hodeskalle! Korslagte knokler!

Én og én deles pakkene ut, det pakkes ut og beundres. Søsken, fettere, kusiner, deres fedre og mødre, besteforeldre, alle får pakker, men fjellet minker ikke med det første. Moren, som ser sønnen stå der med flagget, kjenner at hun må få fortgang i dette; pakkene fra slekta må hedres, hun har vært tungt involvert med forslag og vet hva som venter: bilbane og togsett og skipssett, tre-fire spill, diverse tegne- og malesaker, badeskum og -håndklær, sukkertøy og karameller og enda mye mer, hun graver fram en svær pakke det skramler høyt i:

– Se her! Masse gaver venter på at du skal pakke dem opp!

Gutten står der i halvmørket, bare opplyst av stearinlys og juletrelysene og peisilden, han står der. Han og flagget, og en vind. For han lager vind med flagget og får det til å vaie, han vifter høytidelig, sakte. Han sier, alvorlig og langsomt:

– Jeg har gave.