Lettvint og misvisende om barnehagefinansiering

I et innlegg i Utdanning avslører Elin Myrekrok Skrede i For Velferdsstaten en manglende forståelse for helheten i finansieringen av private barnehager.

Det inntrykket hun etterlater er at private barnehager er overfinansiert og at pensjonssjablongen svekker ordningene til de ansatte. Faktum er at private barnehager leverer både minst like gode tjenester og konkurransedyktige lønns- og pensjonsvilkår, men for en vesentlig lavere offentlig kostnad, sammenlignet med kommunale barnehager.

Les også: PBLs strategi er ren forretningsstrategi

I innlegget argumenterer Skrede lettvint for at dersom private barnehager har høyere pensjonspåslag enn faktiske kostnader til pensjon, så må pensjonspåslaget reduseres eller erstattes med kostnadsdekning.

Deretter spekulerer hun uhemmet i PBLs motiver for å arbeide mot slike tilpasninger, øyensynlig uten å ha tatt inn over seg vårt hovedpoeng i saken: Nemlig at kuttet ikke bygger på en grundig analyse av treffsikkerheten i finansieringssystemet som helhet.

I dag består finansieringen av private barnehager av flere elementer. Driftstilskuddet bygger delvis på regnskapsførte kostnader i kommunale barnehager i hjemkommunen, og delvis på sjablonger og estimater (pensjonspåslag og administrasjonspåslag). Kapitaltilskuddet bygger på teoretiske fremstillinger som blant annet forutsetter at kapitalkostnader/husleie er vesentlig lavere i et ni år gammelt bygg enn i et to år gammelt bygg.

Det har aldri vært meningen at hvert element, krone for krone, skal dekke den enkelte barnehages regninger på de ulike kostnadsområdene. Tanken er at de ulike elementene i sum og over tid skal oppfylle den lovfestede retten til økonomisk likeverdig behandling.

Slik er det for eksempel blitt mulig for barnehager som leier lokaler av Oslo kommune, å gi gode tilbud selv om kapitaltilskuddet dekker mindre enn halvparten av leiekostnadene.

Når det argumenteres for å redusere pensjonspåslaget eller innføre kostnadsdekning på pensjon, dukker det opp flere problemstillinger.

Det første, som jeg har vært inne på, er om helheten i finansieringen er ivaretatt når man ensidig endrer betingelsene på ett punkt.

Det andre er hva slags prinsipper som egentlig skal ligge til grunn for økonomisk likeverdig finansiering av private og kommunale barnehager.

Dersom kostnadsdekning skal være gjeldende prinsipp på pensjon, skal det da også gjelde på alle andre områder?

Skal i så fall kostnadene til kommunal drift fortsatt utgjøre øvre grense for hva private barnehager skal få dekket, eller skal private barnehager også få dekket sine reelle kostnader der disse overstiger det som kommunale barnehager har?

Og til slutt: Hvordan vil et prinsipp om kostnadsdekning påvirke de offentlige utbetalingene til å drifte barnehagesektoren? Dersom barnehager uansett får dekket sine kostnader, vil de ha færre insentiver for å jobbe systematisk med å redusere sykefraværet. Og de vil ikke ha noe igjen for at det brukes ressurser på å forhandle frem gode avtaler til en gunstig pris, slik tilfellet blant annet er med PBLs Barnehagepensjon.

Så lenge de ansatte har minst like gode ordninger i private som i kommunale barnehager, er alle andre enn bank- og forsikringsbransjen tjent med at ordningene koster så lite som mulig.

Så kan vi heller være enige om å avkorte tilskuddet til barnehager som ikke kan dokumentere ordnede lønns- og pensjonsordninger for sine ansatte, noe PBL lenge har tatt til orde for. Som Skrede sikkert kjenner til, er det et krav om tariffavtale, som også inkluderer tjenestepensjonsordning, for å være medlem i PBL.

Men bare ved å analysere finansieringssystemet som en helhet, kan man utvikle kvalitet og mangfold og sikre en bærekraftig økonomi i hele sektoren – til beste for barn, ansatte, eiere og hele samfunnet.