Kommunene prioriterer barnehager
Ressursgruppa for Ideelle Barnehager tar feil når de påstår at kommunene ikke prioriterer barnehager. Samtidig mener vi at regelverket bør legge til rette for at kommunene kan prioritere barnehagene enda bedre.
Publisert
Ressursgruppa for Ideelle Barnehager angriper KS i et debattinnlegg 28. juni og beskylder oss for å forsvare lokal variasjon i tilskuddssats på bekostning av barnas beste. Det er selvsagt helt feil å hevde at kommunene ikke prioriterer barnehager. Samtidig mener vi at regelverket bør legge til rette for at kommunene kan prioritere barnehagene enda bedre.
I 2011 overtok kommunene ansvaret for finansiering av alle barnehager. Etter dette har bemanningstettheten og pedagogtettheten økt. Det har altså vært en satsing på barnehager i kommunene også etter at finansieringen ble et kommunalt ansvar. Faktisk ser vi at de samlede utgiftene for kommunene til barnehagesektoren har økt mer enn til andre tjenesteområder i samme periode. Det blir derfor feil å hevde at kommunesektoren effektiviserer så mye at det rammer barna.
Ressursgruppa for Ideelle Barnehager og andre sammenligner gjerne tilskuddssatsen i kommunen med høyest og lavest tilskuddssats. Det tas altså utgangspunkt i de mest ekstreme verdiene i sammenligningen for å få det til å virke som om tilskuddssatsene ikke danner grunnlag for å drive med likeverdig kvalitet. Dette er grovt misvisende bruk av statistikk og sier ingen ting om de ca. 260 andre tilskuddene i kommunene.
Hvis man ser bort fra ekstremverdiene, noe man gjerne gjør når man bruker statistikk, finner man at det for den kommunen med 10 prosent lavest og 10 prosent høyest tilskuddssats er en differanse på ca. 27.000 kroner per barn over tre år. Dette er sikkert også for stor variasjon for enkelte, men det forteller samtidig at de aller fleste private barnehagene i Norge har rimelig like forutsetninger for å levere et godt barnehagetilbud hver dag.
De største kostnadene til barnehagedrift er som kjent personalkostnader. Det betyr at bemanningstetthet, ansattes utdanning og ansiennitet er den klart viktigste faktoren for utgiftsnivået i kommunale barnehager. Og følgelig tilskuddet til private barnehager. Variasjonene i utgiftsnivå til kommunene vil derfor sannsynligvis bli likere når normene innføres og skjerpes. Tilskuddene til private barnehager vil følgelig øke.
Dessverre er kommunale og private barnehager i liten grad kompensert for innføring av bemanningsnormen. For private barnehager gir dette en kortsiktig, men betydelig utfordring. Mange mindre barnehager blir derfor kompensert for dette direkte. Om noen år får private barnehager i alle kommuner finansiering som tilsvarer kommunens kostnader ved å oppfylle normene i kommunale barnehager. Kommunen og kommunale barnehager derimot får i svært begrenset grad tilført midler til å oppfylle normen. Konsekvensen blir at dette går ut over andre tjenestetilbud mange steder.
KS og kommunesektoren støtter intensjonen om så god bemanning og kompetanse i barnehagene som mulig. For KS er det virkemiddelet bemanningsnorm som er problemet. KS mener normene svekker det lokalpolitiske handlingsrommet og har derfor vært negativ til innføring av statlig bindene normer. De alle fleste kommunene som i høringen stilte seg positive til innføring av normene forutsatte en fullfinansiering av normen. Ifølge KS´ egne beregninger er normene underfinansiert med omtrent én milliard kroner når de får full effekt for kommunens kostnader og kommunale tilskudd. Det KS imidlertid har argumentert for, er lokale normer.
Man ser at kommuner uten private barnehager har høyere bemanning og høyere utgifter. Man kan spekulere i om tilskudd til private barnehager, uten mulighet til å stille krav til bemanning og pedagogtetthet lokalt, gjør at kommunepolitikerne i mindre grad er villige til å satse på barnehagesektoren.
Begrunnelsen er kanskje banal, en investering i kommunale barnehager vil ikke komme hele sektoren til gode fordi private barnehager kan velge å bruke økte tilskudd på andre måter enn å øke kvaliteten. BDO og Telemarksforsknings rapporter peker blant annet på dette. De store kjedene øker for eksempel ikke sine utgifter, altså øker bemanningen, når man får høyere tilskudd fra kommunen. Det er derfor, dessverre, færre reelle muligheter til å satse på barnehagekvalitet i noen kommuner fordi man ikke vil være sikker på at pengene, man på vegne av felleskapet satser, vil komme barna til gode.
Mulighet for å stille lokale krav vil gjøre kommunale investeringer i barnehage, bemanning og kompetanse langt tryggere. Det vil også sørge for likeverdige tilbud til alle barn i kommunen, uavhengig av hvilken barnehage foreldrene velger for barna sine.
