«Gjennom barnehagemeldinga må vi kunne forvente et enda større fokus på personalets utdanning»
Til tross for at det hersker bred enighet om at personalets kompetanse er den enkeltfaktor som har størst betydning for kvaliteten i barnehagen, stilles det heller ikke i denne meldinga spørsmål ved forskriftsendringer til norm for pedagogisk bemanning.
Fredag 11. mars kom den nye stortingsmeldinga om barnehagen: Stortingsmelding 19 (2015–2016) «Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen» (KD, 2016). Jeg leser at regjeringen med denne meldinga ønsker å skissere de viktigste prioriteringene for å styrke kvaliteten på innholdet i barnehagen i arbeidet med ny rammeplan.
Intensjonen er at den nye planen skal gi tydeligere føringer og krav i forhold til barnehagens samfunnsmandat. Rammeplanen som skal tre i kraft fra høsten 2017, skal ha høyere ambisjoner for barns trivsel, utvikling av språk og læring. Planen skal inneholde tydelige krav knyttet til barnehagens innhold og progresjon med spesiell vekt på læring. Den nye rammeplanen skal også si noe om hva barn skal ha med seg etter endt barnehagetid.
Et uttrykt ønske om god kvalitet er et gjennomgående tema i stortingsmelding 19. Begrepet kvalitet diskuteres ikke, men det vises til at barnehagens innhold og kvalitet er vesentlige bidrag til gode skoleresultater, og et fundament for å lykkes i arbeids- og samfunnsliv. Sammenhengen mellom kvalitative gode barnehager og profesjonell kompetanse er udiskutabel, som i de foregående meldinger om barnehagen (BFD, 2000; KD, 2009, 2013).
Til tross for at det hersker bred enighet om at personalets kompetanse er den enkeltfaktor som har størst betydning for kvaliteten i barnehagen, stilles det heller ikke i denne meldinga spørsmål ved forskriftsendringer til norm for pedagogisk bemanning. I en melding med hovedvekt på betydningen av kompetanse og kunnskap må det kunne forventes et enda større fokus på personalets utdanning.
Det at 40 % av barnehagens ansatte ikke har utdanning utover grunnskole vitner ikke om satsing på barnehagens faglige kompetanse. Det framkommer intensjoner om å gi personalet i barnehagen faglig påfyll, men satsingen på kompetanse hadde vært mer troverdig med et fokus på å øke den pedagogiske grunnbemanninga i barnehagen. Gode begrunnelser for dette kan regjeringen finne i NOU 2012:1 Til barnas beste. Ny lovgivning for barnehagene.
Meldinga fastslår at det er mye godt å si om barnehagesektoren, men det skrives også om en sektor som kjennetegnes av et stort mangfold av ulike eierformer og stor variasjon i organisering og pedagogisk profil. Dette er en ønsket politikk fra sittende regjering. Det kan være grunn til å minne om at Riksrevisjonen i 2009 pekte på at et regelverk som åpner for et mangfold i barnehagene ikke nødvendigvis er av det gode. Riksrevisjonen viste til at det store mangfoldet gir risiko for uheldige variasjoner. Dette handlet om variasjoner i forhold til åpningstider, telletidspunkt mht. opptak, bemanning, pedagogdekning, dispensasjonspraksis, leke- og oppholdsarealer osv.
Det store mangfoldet problematiseres også i stortingsmelding 19, og det påpekes at en del barnehager har en jobb å gjøre for å heve kvaliteten på sitt tilbud. Regjeringa mener at løsningen på dette finnes blant annet i et felles verdigrunnlag som rettesnor for valg som hver og en skal ta. I en flom av honnørord er det vanskelig å få tak i verdigrunnlaget meldinga bygger på. Hvilke forståelser av lek og læring ligger til grunn for det som skrives om kvalitet i barnehagen? Hva betyr fantasi, lek, kreativitet i barns hverdag? Er det for eksempel tilfeldig at læringsbegrepet brukes over 300 ganger i teksten, mens leken som her omtales som barnas mest grunnleggende læringsform har fått en mindre framtredende rolle (neves ca. 100 ganger)? Er det et bevisst grep at omsorg har fått enda mindre omtale?
Regjeringa er ikke alene om å bekymre seg over hva som skjer med barnehagens innhold, selv om bekymringene ikke nødvendigvis har det samme utgangspunkt. Troen på betydningen av politiske føringer for pedagogisk arbeid representerer en samfunnsmessig tendens, og det er flere aktører innenfor utdannings- og barnehagefeltet som bekymrer seg over sterke krav om resultatorienterte systemer som skal dokumentere hva som gir best samfunnsøkonomisk uttelling.
Det er ingen grunn til å tro at dette er tiltak som kan styrke tilliten til barnehagelærerens autonomi og muligheter til å gjøre jobben sin. Det er nødvendig med politisk oppmerksomhet omkring barnehagesektoren, men kvalitet i barnehagen kan ikke sikres gjennom en rammeplan som detaljstyrer hva barn skal kunne og hva innholdet i barnehagen skal være.
Barnehagens innhold er fortsatt avhengig av barnehagelærerens faglige og etiske yrkesutøvelse.
- Bergljot Østerås er førstelektor i pedagogikk og ATV for Utdanningsforbundet ved Avdeling for lærerutdanning og samfunnsvitenskap, Høgskolen i Hedmark
Referanser
BFD. (2000). Barnehage til beste for barn og foreldre (St.meld.nr. 27 1999-2000). Oslo: Departementet.
KD. (2009). Kvalitet i barnehagen (St.meld., 41 2008-2009). Oslo: Departementet.
KD. (2013). Framtidens barnehage (St.meld. 24, 2012-2013). Oslo: Departementet.
KD. (2016). Tid for lek og læring. bedre innhold i barnehagen (St.meld. 19, 2015-2016). Oslo: Departementet.
NOU 2012:1 Til barnas beste. Ny lovgivning i barnehagene (Barnehagelovutvalget) Kunnskapsdepartementet.
Riksrevisjonen (2009). Dokument 3:13 (2008–2009) Riksrevisjonens undersøkelse avstyring og forvaltning av barnehagetjenestene.
