Om tanter og onkler

I går, under TV2s sending av regjeringens budsjettkonferanse, kunne vi høre barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad omtale barnehageansatte som barnehagetanter og -onkler. En nybegynnerfeil, og det må være innafor, når han om ikke annet ber om unnskyldning etterpå i sosiale medier. Kjenner vi politikere rett, er det antakelig siste gang det skjer. Eller? Barnehagefeltet har en tendens til å bære med seg negative assosiasjoner, og det synes lett å reprodusere blant mektige politikere. Erna Solberg har gjort det, og Sylvi Listhaug har gjort det. Det går vel over?

Ord betyr noe, og du kan banne på at politikere har makt

Jeg beit meg merke i flausa til Ropstad ganske tidlig, men tenkte at det faktisk ikke var onde hensikter bak det, noe det heller ikke var. Heldigvis er barneministeren stor på det, og ba om unnskyldning. Jeg legger godvilja til og stoler på ham. Sorry, Ropstad, du ble inngangen til dette temaet. For i både oppspillet og etterspillet til unnskyldningen var det flere barnehagefolk som opplevde seg undergravd av egen minister (forresten har barnehagefolka en minister til i Kunnskapsdepartementet, som jeg vet ikke bommer på dette). For å være ærlig, ble jeg også rimelig oppgitt og lei meg. Fordi vi har vært så veldig gode på å snakke opp de folka som står på året rundt. For barna våre, for samfunnet. Spesielt i disse tider. Men mest av alt ble jeg skikkelig oppgitt på vegne av de tusen lærerstudentene som snart skal bli lærere i barnehagen. Regjeringspolitikere er rollemodeller og setter tonen for hva som er greit. Du har makt, Ropstad. Og den bruker du klokt, når du tar til deg tilbakemeldingene. Takk!

Walk the talk

Dersom vi, samfunnet, mener alvor av å løfte opp barnehageprofesjonen som et viktig yrke, og hvis vi mener alvor av å gjøre en skikkelig rekrutteringsjobb, så må vi begynne med hvilken plass barnehagen og barnehagelærerne har i språket vårt. Hvilke holdninger som ligger under overflaten og hvordan vi snakker om det. For hver gang vi undergraver barnehagefeltet, sektoren og folka våre, så river vi ned litt av den stoltheten vi har bygget opp over så mange år. Jeg tok meg selv i å tenke at det ikke var verdt det: å bli hårsår på vegne av en «filleting» som ble sagt på tv. Denne diskusjonen har vi hvert år. Men så leste jeg kommentarfeltene.

Ikke vær hårsår

En rask «swipe» i kommentarfeltene på sosiale medier viser at holdningene finnes. Blant våre egne barnehagefolk. Ropstad ba om unnskyldning og mente det. Mens barnehagefolk kritiserer barnehagefolk som løfter opp problemstillingen, og som faktisk prøver å ta et oppgjør med holdningene. Problemstillingen er der, men jeg tror ikke det verste er politikere som glipper. Problemet er åpenbart normene vi selv er med på å opprettholde. Vi barnehagefolk burde ikke lene oss tilbake uten å ta opp kampen. Det handler verken om usikkerhet på egen rolle eller behovet for en tittel. Det handler om arbeidet som faktisk gjøres av barnehagelærere og ansatte, i det som er starten på en lang ut- og danningsreise for kommende generasjoner. For framtida. Solberg og Listhaug har gjort leksa si, det stoler jeg på at Ropstad gjør også. Men har du og jeg det?

• Ikke vær så hårsår
• Det må du tåle
• Deal with it
• Det handler om deg som mottaker
• Men sånn har det alltid vært
• Det nytter ikke å si fra
• Bare hev deg over, det
• Stoltheten kommer innenfra, ikke fra de rundt deg
• Slutt å sutre
• Tante er varmere enn pedagog og lærer

Dette er typiske kommentarer som går igjen i kommentarfeltet når barnehagelærere faktisk prøver å si fra. Hver bidige gang denne diskusjonen kommer, er det de samme svarene. Selvsagt kunne diskusjonene vært mer nyansert fra begge sider, men holdningene om at det er greit å bli kalt tante og onkel, eller at vi bør la en sånn kommentar ligge, er mer undergravende for profesjonen enn en blemme fra barneministeren.

Kjært barn har mange navn

Har lærere i barnehagen historisk sett hatt vanskelig for å finne plassen sin? Vi har hatt barnehagelærerinne, førskolelærer og barnehagelærer, og i stillingskategoriene våre finner du også pedagogisk leder. Noen føler seg mer hjemme under fellesnevneren pedagog. Noen titulerer lærerne og ansatte for voksne. Fagarbeiderne og de øvrige ansatte burde også få en rask «shout out», selv om jeg nå skriver om lærerne. Mitt inntrykk er at læreren i barnehage også har et behov for å distansere seg fra læreren i skolen. Det gjør at jeg ofte møter dikotomien lærer og barnehagelærer. Som om barnehagelærer er noe annet enn en lærer. Så kanskje er det ikke rart at de lærde strides? Men tanter og onkler er vi ikke, folkens. Kom an.

Vi har en jobb å gjøre

Det virker som om vi har en lang vei å gå, når vi må diskutere begreper på ansatte i barnehagen, snarere enn å bare godta utdanningen vi har. Det er ikke ett fett om du er tante eller lærer. I så fall må vi ta en skikkelig runde på hvem det er som skal jobbe i barnehagen, og om vi egentlig har behov for utdanna folk i utdanningssektoren.

Ikke dra andre ned i søla fordi de står opp for noe de tror på: Jobben sin og barna de møter hver dag. Vær heller glad for at de gidder. Både når en minister bommer og når du og jeg kjører oss fast i en diskusjon om begreper.

Et felles vi

Er det noe vi har lært av tiden vi er inne i nå, er det å dra i samme retning og støtte hverandre. Vise solidaritet. Det er ingen som trues av at de av oss med høyere utdanning ønsker å bli kalt lærere i barnehagen. Som samfunn forteller det oss at det kreves en spesiell type kompetanse for å kunne jobbe med kanskje det mest verdifulle vi har. Framtida. Det er selve kjernen i profesjonen vår, det er nemlig ikke alle som kan eller skal jobbe i barnehage. Det burde vi være stolte av.